Annonse
Å være trener i ungdomsfotballen er ofte en linedans. En balansekunst der hver enkelt spiller skal få passe store utfordringer på trening og i kamp, ut ifra sine forutsetninger, samtidig som laget får passe store utfordringer i kampsituasjon. Foto: Colourbox

Det er dumt å knuse 20 egg - i håp om at du klarer å løfte fram det ene gullegget 

Det er ingen spillere som har vondt av å tape. Sannsynligvis er det ganske sunt å lære seg å tape. Livet etter fotballen, og utenom fotballen, vil – for de fleste – by på større nederlag og tøffere tak

Året er 1994. Laget vårt har kommet til kvartfinalen i Narvik Nor-turneringa. Kampen mot Kvaløysletta er jevn og spennende. Stillinga er 2-2. Kampen ser ut til å bli avgjort på antall hjørnespark. 

Den ene innbytteren ber treneren vår om å få slippe å spille. Han vil ikke være den som ødelegger lagets muligheter til å gå videre. Gruppejustisen er relativt tøff blant 13-14-åringene. Treneren henvender seg så til meg og spør om det er greit at jeg også blir værende på benken. Jeg svarer ja uten å mukke. 

Jeg var helt fersk i den organiserte fotballen, jeg var yngst og jeg kjente min plass i hierarkiet. Jeg bar ikke nag da og bærer på ingen måte nag i dag. Tvert imot er jeg takknemlig for alle sjansene jeg fikk og alt det jeg lærte av den samme treneren denne sesongen. Men samtidig illustrerer episoden fra 1994 en velkjent problemstilling, en utfordring som ikke er blitt borte med årene.

25 år senere diskuterer nemlig spillere, trenere, foreldre og fotballedere fortsatt det samme: Hvordan skal vi få plass til alle i ungdomsfotballen? Hvordan skal vi gi et godt tilbud til dem som vil satse og som vil trene mye? Hvordan skal vi samtidig ta godt vare på dem som vil trene av og til, men som først og fremst vil være med for å ha det gøy sammen med kompisene? Og hva med alle dem som er midt i mellom?

Utfordringene starter ofte når guttene og jentene blir tenåringer. Fram til spillerne er 12-13 år, er stoppeklokke og lik spilletid til alle hovedregelen. Men ganske brått blir kravene tøffere, fra trenere, medspillere og omgivelsene. Spillereglene endres, rett og slett. 

Spilletid blir som oftest det heteste stridstemaet, og det var nettopp det som startet debatten tidligere i sommer, da en fotballforelder tok et viktig oppgjør etter turneringa i Piteå.  Spilletid blir satt ekstra på spissen når laget reiser langt for å delta på turnering. Det er ekstra sårt å reise til Piteå eller Oslo, for så å bli benket mesteparten av tida. Det som skal være et høydepunkt og et minne for livet, ender opp med å bli det motsatte.

Etter mange år som spiller, trener og observatør i barne- og ungdomsfotballen, har jeg gjort meg mine tanker om hvordan fotballarenaen kan skape så mange dårlige opplevelser for så mange unge gutter og jenter. Opplevelsen av å havne utenfor det gode selskap, en opplevelse som for mange sitter i – også når man er blitt voksen.

Årsakene er nok mange. En gjenganger er trenere som setter kortsiktig fokus på resultater i ungdomsfotballen foran mer langsiktige prinsipper, som utvikling av ferdigheter og ikke minst fair behandling av unge mennesker. 

Å være trener i ungdomsfotballen er ofte en linedans. En balansekunst der hver enkelt spiller skal få passe store utfordringer på trening og i kamp, ut ifra sine forutsetninger, samtidig som laget får passe store utfordringer i kampsituasjon. 

Disse hensynene kan ganske ofte kollidere. Ofte ser vi spillere som både får for enkle og for store utfordringer. En 14-åring, som har kommet langt i utviklingen, har for eksempel lite igjen for å spille en kamp der laget vinner 10-0. På samme måte har en 14-åring, som har kommet kortere i utviklingen, lite igjen for å spille kamp der han/hun ikke får være borti ballen.

Dilemmaene er mange, og jeg sitter på ingen måte med noen fasit. Det tror jeg ingen gjør, men jeg vil dele noen ideer som et innspill i debatten. Ideene er tungt inspirert av treneren jeg var så heldig å ha som 14-15-åring, og er primært myntet på ungdomsfotballen, altså fra og med det året du fyller 13 år. Før det bør stoppeklokka og lik spilletid for alle være grunnprinsippet.

  1. Aldri avskriv en ung fotballspiller. Historien er full av såkalte late bloomers. Bare spør Rune Bratseth, Stig Inge Bjørnebye eller Tom Høgli. Samtidig blir de aller, aller fleste ikke toppspillere. Da er det dumt å knuse 20 egg - eller drømmer – i håp om at du klarer å løfte fram det ene gullegget. Som oftest blir det ikke noe gullegg, heller.
     
  2. Treningsoppmøte og innsats må belønnes. De som trener mest, bør få mest igjen for det i form av spilletid, uavhengig av hvor langt man er kommet i utviklingen. Min gamle trener gikk ikke av veien for å benke de beste spillerne, hvis de ikke trente nok. På samme måte nølte han ikke med å starte med dem som hadde kommet kortest i utviklingen, men som la ned mest innsats på trening. Er man konsekvent som trener, virker dette prinsippet skjerpende på alle, samtidig som det gir like muligheter for alle.
     
  3. Sørg for nok spilletid til alle i løpet av sesongen. Det er vanskelig å få til lik spilletid til alle i hver enkelt kamp. Ofte vil det være uforenlig med ideen om å gi passelige utfordringer for den enkelte. Men lite spilletid i den ene kampen, må utjevnes ved første og beste anledning. På turneringer bør vi som trenere være særlig oppmerksom på at alle får nok spilletid – og samtidig spilletid som fortjent, med utgangspunkt i treningsoppmøte og treningsinnsats.
       
  4. Dropp fokuset på resultater. Fokusér heller på utvikling av sportslige og sosiale ferdigheter – og et godt miljø. Det er ingen spillere som har vondt av å tape. Sannsynligvis er det ganske sunt å lære seg å tape. Livet etter fotballen, og utenom fotballen, vil – for de fleste – by på større nederlag og tøffere tak. Det betyr ikke at spillerne ikke skal glede seg over seire, men at det er trenerens oppgave å fokusere på det som skaper gode fotballspillere og gode mennesker.
     
  5. Prøv å skape flest mulig jevnspilte kamper.  Tilpass laget underveis for å oppnå dette, og samsnakk gjerne med treneren til motstanderlaget i forkant, for å unngå ujevne kamper. Det er lite utviklende å vinne 10-0.
     
  6. Kommunisér med spillerne, individuelt og kollektivt, om hvilke prinsipper som gjelder. Forklar hva som skal til for å få mer eller mest mulig spilletid. Og vær konsekvent. Ikke fall for fristelsen for kortsiktig resultatgevinst. Det er ingen som tjener på det.

   

      

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse