NORDNORSK SÆRPREG: Sjarken og høyhus i skjønn nordnorsk forening. Her fra Bodø sentrum. Foto: Avisa Nordland

Dyrk særpreget, Norge!

Når vi er ferdige med 17.mai blir det naturlig å reflektere litt over landet, det norske som jeg blitt så glad i. Ja særlig det nord-norske da.

Tidligere i vår var jeg invitert til ”toppmøte i nord” med statsministeren og kunnskapsministeren i Alta. Temaet var næring og kompetanse i Nord-Norge. Det går så det suser i industrien, men befolkningsutviklingen ser ikke like lys ut. Urbaniseringen utfordrer. Hvordan tiltrekker vi oss folk? En blandet samling mennesker fra nord gjorde idédugnad for regjeringen et par timers tid. Utsagnene var flere, spørsmålstegnene likeså.

I denne samling og som ofte ellers fikk jeg spørsmålet hvordan det kunne være at jeg som ”urbanist” flyttet fra Malmö i Sverige til lille Træna i Nordland? Svaret kan være relevant for temaet på møtet: attraktivitet, kompetanse og næringsutvikling i nord.

Hvis jeg skulle flytte fra Malmö, måtte det bli til et sted med like mye innovasjonskraft og spennende prosesser, med like mye kultur og hvor det bær preg av åpenhet. Det fikk bli enten New York eller Træna. Det er kanskje noe tilspisset valg, men det ligger en sannhet i det. Poenget er at ytterligheter er attraktive. Mellomting er kjedelige. Altfor ofte strever vi etter å bli normale. La oss heller dyrke særpreget.

Hva er Norges særpreg?

Det er rikt. Det er rå natur. Det er moderne. Det er ruralt. Ja, sammenlikner man Norge internasjonalt kan man faktisk si at hele landet bærer preg at å være lite urbant. Ett spredt land med vilt terreng og så noen byer innimellom, alle ganske små. Men det unike - en nasjon hvor det bor folk i hele landet.

Enn så lenge.

Urbaniseringen skjer overalt, og forandrer suksessivt det gamle fiske- og bonde-Norge. Men sammenlikner vi Norge med resten av verden virker det likevel som at urbaniseringen er litt annerledes her. Blomstrende storbyer med innovasjonshubber, teknoparker og inkubatormiljøer ser ut å kunne sameksistere med små, ville sprettbyggete lokalsamfunn i det vanskelige terrenget som utgjør dette landet. Da jeg kommer fra Sverige kan jeg se forskjellene tydelig. Der er det valg i år og i de politiske appellene refereres det til Norge som det gode eksemplet på samfunnsbygging i hele landet.

Norge kan velge å fortsette  være et forbilde.

Kombinasjonen av de levende urbane byene og de levende ”ikke-urbane” småstedene gjør Norge unikt i sitt slag. Og attraktivt. Ekstrem natur finns ellers mange steder på jorden, men vill natur som er befolket finnes ikke overalt. Og legger man til infrastruktur og kultur, så er det i hvert fall ikke så mange flere konkurrenter. Selv om vi mange ganger sliter med dårlige veier, kranglete båtruter og kansellerte fly er dette en nasjon hvor hele landet er moderne.

Et land hvor du kan dra med kollektivtrafikk langt ut til en øy der det bor bare noen hundre mennesker, men der det plutselig er tusenvis av folk fra hele verden fordi det er festival. Hvor du i en av landets minste kommuner møtes av en pride-parade, hvor mennesker har lyst å hylle mangfoldighet og åpenhet. Et land hvor man kan flyve til plasser med bare et par tusen innbyggere, der man finner både internasjonal kunst, spennende kultur og rå arkitektur helt ute i distriktet. Et land hvor kommunene er så små at man som innbygger forstår hva demokrati betyr på riktig.

Det er denne kombinasjonen som gjør nasjonen Norge særpreget. Men også sårbar. For det vi hører nå er at det må være ”stort” for å være verdt å satses på. De mange små foretakene går under radaren på hva som telles som verdiskaping. Det signaliseres at det er volum, storskala og eksport som gjelder hvis Norge og Nord-Norge skal lykkes.

Er det sant?

Storskala og urbanisering i all ære. Men jeg er ikke sikker på at det er det eneste svar på hva som bygger et fremstående land eller en Nord-Norsk landsdel. Hvis Norge melder seg på kappløpet om å bli konkurransedyktige på alle fronter internasjonalt er det kanskje lett å glemme bygdene, og alle små og mellomstore bedrifter og steder. Men da visker man også ut det som gjør Norge unikt i sitt slag.

Urbanisering trenger ikke å være et skjellsord. Byen og bygden trenger ikke å stå i konkurranse mot hverandre. Tvert imot. I et land som Norge hvor det meste er hverken by eller bygd, behøver bygden og byen nettopp hverandre.

Derfor må vi omformulere konseptet urbanisering.

Urbaniseringen i Norge trenger ikke å bety at distriktene avfolkes, men at bygden også blir urban.

Urbanisering i Norgesmodellen kan bety at byer og bygder låner det beste av hverandre, og anerkjenner at begge har verdier. At det går an å være bonde, fiskere eller lokalmatprodusent og samtidig interessert i teknikk, kultur og utvikling. At spenstig arkitektur, kultur, natur og grønske finnes i både byen og bygden. At både store og små foretak får eksistere og utvikles, side ved side. At innovasjoner oppstår der folk og kompetanser møtes, hvilket kan være i en mangfoldig bygd likevel som i en mangfoldig by, eller via nett. At kommuner får lov å være av forskjellig størrelse. At universitet og utdannelsesinstitusjoner kan være både sentrale og perifert plasserte. Og at smart samferdsel betyr å investere i både elbusser i byene og hybridferger til havs. Poenget er at det finnes en potensiale i de mange små enhetene som koples sammen til store nettverk. Det kan faktisk være mer robust med mange små tett sammenhengende enheter, enn få store.

Dessuten skulle vi kunne muliggjøre for en fremtid hvor man ikke er nødt til velge enten det ene eller det andre. Du kan bo i byen og på bygden, du kan dele tiden mellom steder du liker. Du er kanskje både osloværing og nordlending? Fleksibel tilstedeværelse, digitale kontor og skoler, og god kommunikasjon kunne få mennesker å lettere bidra til verdiskaping flere steder. Dessuten vil vi leve lenger, og kanskje skulle det presis som at vi mer sjeldent har samme partner hele livet også være naturlig med flere utdannelser og flere karrierer i livsforløpet? Men da trenger vi nytekning innen både skoleordning og skattestruktur. Det må nesten bli et eget innlegg, for dette krever sin utdypning.

Tilbake til spørsmålet som ble stilt på toppmøtet – hvordan får vi flere folk i nord? Jeg tror ikke at det bare er de store industriene som bygger landet. Eller skaper bolyst. Det er myldret av spennende levende steder. Urbane bygder, mikro-byer og de sære små men kreative bedriftene. De vil vokse og bli A4-robuste med de rette forutsetningene.

La oss derfor omformulere konseptet urbanisering.

La oss aldri bli normale, la oss dyrke særpreget og høste et nytenkende spennende Norge i STORT og SMÅTT.

PS. Træna Kommune har blitt nominert som en av tre kommuner (den eneste nord-norske, og den desidert minste noensinne) til KMDs Innovasjonspris. Ergo, smått kan være innovativt.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse