Annonse
Ordføreren i Karasjok, Hans Rønbeck, brukte nærmest ord for ord de samme argumenter som dagens EDL når han i 1960 fikk med seg 87 samer i Karasjok på en massemønstring mot en stortingsmelding som foreslo egne ordninger innen språk og kultur for den samiske befolkning, skriver Ivar Bjørklund. (Foto: Geir Tårnesvik / Arbeiderpartiet)

EDL - om arv og fordommer

«Etnisk og demokratisk likeverd» er det tilforlatelige navnet på en politisk organisasjon som er i mot enhver tanke om særordninger for samene i Norge. De mener at dagens lovverk ang. samiske forhold bryter med folkerettens og Grunnlovens forbud mot etnisk diskriminering fordi samiske hensyn i noen sammenhenger prioriteres (for eks. Finnmarksloven, Reindriftsloven) – dermed diskrimineres nordmenn. Som navnet tilsier skal det ikke gjøres forskjell på etniske grupper, demokrati innebærer at alle skal ha «like rettigheter». Man vil ha vekk lovgivning som tar «særlige hensyn» til et etnisk mindretall. Så langt er dette politiske standpunkter som etter oppslutningen å dømme deles av mange mennesker i de nordligste fylkene.

Men dette tankegodset er slett ikke av ny dato, slik mange synes å tro. EDL er en videreføring av et bestemt samfunnssyn som preget landsdelen i mellom- og etterkrigstida. Det var fattigdommen og arbeiderbevegelsens gjennombrudd som utgjorde rammene for folks forståelse av samenes fremtid i den norske nasjonalstat.  Arbeiderbevegelsen kom til å representere den ideologiske hjemstavn for folk flest og bevegelsens insistering på sosial likhet og økonomisk utjevning la klare føringer på den allmenne forståelse av samenes plass i samfunnet. Det var en forståelse som ikke ga rom for verken økonomisk eller kulturell forskjellighet; fellesskapstanken forutsatte like rettigheter for alle – uavhengig av etnisk tilhørighet. Dermed ble like rettigheter forstått som identiske rettigheter, noe annet ville være forskjellsbehandling og dermed et hinder for utvikling og fremgang. Samisk kultur og tilhørighet ble systematisk forbundet med fattigdom og klasseskille, mens norsk kultur ble ensbetydende med modernisering og utvikling – og demokrati.

Denne virkelighetsforståelsen ble sementert gjennom hele gjenreisningsperioden som fulgte den tyske raseringen av Nord-Troms og Finnmark høsten 1944. Landsdelen skulle bygges opp igjen og det nye samfunnet ble – både materielt og sosialt – tuftet på sosialdemokratiets idealer om likhet og felleskap. Gjenreisningen var et storstilet moderniseringsprogram og det politiske liv i etterkrigstida kom til å handle om offentlig styring i form av sysselsetting, utdanning og velferdstiltak. Under en slik himmel var det lite rom for den samiske tilstedeværelsen, de ble i beste fall kategorisert som «samisktalende nordmenn» av det offentlige. I kjølvannet av en hundreårig fornorskningspolitikk, var det ikke vanskelig for folk flest å akseptere en slik likhetsideologi.

Et hvert forsøk på politiske grep som kunne ivareta samisk språk og kultur ble møtt med motstand fra den politiske venstresiden, først og fremst Arbeiderpartiet. Ordføreren i Karasjok, Hans Rønbeck, brukte nærmest ord for ord de samme argumenter som dagens EDL når han i 1960 fikk med seg 87 samer i Karasjok på en massemønstring mot en stortingsmelding som foreslo egne ordninger innen språk og kultur for den samiske befolkning.

«Vi føler oss ett med landets øvrige befolkning og vi har verken bedt om eller ønsker særrettigheter eller særforpliktelser i forhold til de øvrige innvånere i Norge (…) Vi vil derfor med alle midler motsette oss ethvert tiltak som har til formål å bevare den samiske befolkning i et eget organisert samfunn i Indre Finnmark. Vi protesterer mot alle tiltak som nødvendiggjør opprettelsen av spesielle organer for samene».

Karasjok Arbeiderparti fulgte dette opp med følgende vedtak i 1964 – som punkt for punkt er en blåkopi av EDL´s program:

”Vi er derfor ikke enige i Samekomiteens forslag om:

  1. At det skal være en samisk administrasjon hos samene.
  2. At rettsvesenet skal administreres av samer og at innlandskommunene av denne grunn må bli skilt ut som eget politidistrikt og sorenskriverembete.
  3. At kompetente samer skal ha fortrinnsrett til stillinger i administrasjonen..
  4. At samisk språk skal være likestilt med norsk i skrift og tale slik at henvendelser på samisk til offentlige myndigheter bør besvares på samisk
  5. At samisk skriftspråk skal bli tvunget inn på de samiske barn ved hjelp av bl.a. dobbeltekstede lærebøker».

Slike synspunkter kom til å prege Finnmark Arbeiderparti til langt ut på 1980-tallet, før det ble klart at Norge hadde folkerettslige forpliktelser og at norsk samepolitikk heretter skulle være urfolkspolitikk. Men som vi nå vet, det er et tankegods som har overvintret i enkelte miljøer og som i tillegg henter næring fra den gamle nordnorske forestillingen om «Først folk, sia finn». Etniske fordommer vil alltid være en kime til politisk mobilisering i etnisk sammensatte samfunn og kommentarfeltene i nordnorske aviser tyder på at det også er tilfelle her.

Som vi ser av ovenstående fem punkter fra 1964 er de rimelig sammenfallende med EDL´s program. Sammen med ulike folkerettslige bindinger av nyere dato, mener organisasjonen at dette er særordninger som «undergraver og ødelegger demokratiet». Så lenge ikke EDL kan gjøre rede for hvordan eller hvorvidt «demokrati» skal ivareta interessene til et etnisk mindretall, må deres synspunkter betraktes som ideologiske etterlatenskaper fra en forgangen tid.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse