AVHOLDT PREST: Menigheten i Nordreisa tar en følelsesladet avskjed med den liberale og svært avholdte Hans Erik Schjøth. Å finne hans etterfølger har vært vanskelig. Bare dypt konservative prester tiltrekkes embetet. De vil ikke bispedømmerådet og tilhengerne av en folkekirke ha. Foto: Ola Solvang

Ekko fra syndefallet

Kan kirken og biskop Øygard fortsette å tro på dialog og brobygging når frontene er så steile som de er i Nordreisa? Er det kanskje på tide å innse at nok er nok?

For de fleste av oss er det i dag utenkelig at en god og rettferdig Gud ikke skulle anerkjenne kvinner på lik linje med menn.

Skal man ansette prester som i det herrens år 2018 ikke vil samarbeide med, og fullt ut anerkjenne kolleger av motsatt kjønn? Eller rettere sagt: mannlige prester som, av troshensyn, er i mot kvinnelige og ikke vil samarbeide med dem profesjonelt?

Rent generelt, bør man i det hele tatt ansette mennesker som i utgangspunktet signaliserer så fundamentale samarbeidsproblemer at man vet det vil gå ut over både arbeidsmiljø og klimaet i hele organisasjonen?

Nordreisa kommune er igjen blitt et av de fremste åstedene for striden og  konfliktene som rir kirken i Norge. Etter at en av kommunens mest avholdte prester, Hans Erik Schjøth, forlot embetet etter årelang motarbeiding og «boikott» fra den svært konservative delen av menigheten, er det store problemer med å rekruttere etterfølgeren. Menighetsrådet har nemlig satt som et vilkår at den nye presten må opptre som prest for hele menigheten. Kun to søkte på stillingen, de var for konservative og oppfylte ikke dette kravet . Dermed forkastet bispedømmerådet søknadene.

En av søkerne, Mikael Bruun, ble likevel senere tilsatt i et vikariat. Han er imot kvinnelige prester og han vier ikke likekjønnede. Selv sier han til Nordlys at han samarbeider godt med kvinner, men aldri under gudstjenester, for han mener presteembetet er forbeholdt menn.

Om noen nå skulle etterlyse Likestillingsloven, så gjør den noen unntak for «indre forhold i trossamfunn». Spørsmålet er om loven kan tolkes dit hen at den godtar samarbeidsnekt fordi man mener at en kollega ikke har noe i jobben å gjøre…

Nesten seksti år etter at Norge fikk sin første kvinnelige prest, finnes det stadig mannlige teologer som ikke anerkjenner sine kvinnelige fagfeller. Og igjen er det skaperverket og den besværlige seksualiteten som framkaller trøbbel.

Vanskene med å betrakte kvinner som likeverdige mennesker skriver seg fra skapelsesberetningen, der mannen som kjent ble skapt først. Eva kom i andre rekke, og der må hun finne seg i å bli. At hun i tillegg holdes ansvarlig for selveste syndefallet svekker  posisjonen hennes ytterligere. Hun er underordnet mannen ifølge apostelen Paulus. Hans negative kvinnesyn fra ca. år 50 e.Kr. forfølger alle Eva’er i konservative kristne miljø den dag i dag. Ergo kan hun i hvert fall ikke være prest.

Men kvinnelige prester er altså kommet for å bli. Fra pioneren Ingrid Bjerkås ble utnevnt til prest i Berg og Torsken i 1961, og tatt varmt imot av de aller fleste sognebarna på ytre Senja, har tallet på kvinnelige prester økt jevnt og trutt. Ingrid Bjerkås var en usedvanlig tøff dame, motstandskvinne og Grini-fange under krigen, og altså Norges første kvinnelige prest. Motbøren hun fikk fra kirkelig hold var formidabel. Seks av landets biskoper sendte ut en advarsel i forkant av hennes ordinasjon der det het at ordinering av kvinnelige prester ville føre til «mye nød og store motsetninger innen kirken».  

Men kvinnen som tjue år tidligere hadde stått opp mot Vidkun Quisling og i klare ordelag fortalt ham at hun ville arbeide iherdig for å få utslettet både partiet og ideologien hans, lot seg ikke skremme. Og Ingrid Bjerkås ble ved sitt prestekall til hun gikk av med pensjon i 1971. I dag har kirken seks kvinnelige biskoper og kvinnelig preses. «Nøden» er neppe utbredt, men der motsetningene ennå fins, er de sterke.

Nå har lederen i Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Kai Krogh, kontaktet biskop og preses Helga Haugland Byfuglien, for å få svar på om det er forsvarlig å tilsette konservative prester som ikke vil samarbeide med kvinnelige kolleger, eller kolleger som har sagt ja til å vie likekjønnede.

-Spørsmålet er om kirkas overordnede regler og retningslinjer, kirkas ordning, tillater at det ansettes prester som reserverer seg mot samarbeid med kolleger av motsatt kjønn, sier han til Nordlys.

Det skal bli spennende å se hvilken respons Krogh får. Får det bre seg en ukultur der Vårherres tjenere på jord kan velge hvilke kolleger de vil samarbeide profesjonelt med, blir striden og konfliktene i kirken bare verre. For det kan jo tenkes at også liberale prester får nok, at det blir for ubehagelig å ha med kolleger som ikke respekterer deg som likeverdig å gjøre. Da blir konfliktene enda sterkere.

Kan kirken og biskop Øygard fortsette å tro på dialog og brobygging når frontene er så steile som de er i Nordreisa? Er det kanskje på tide å innse at nok er nok?

Likeverdet i samfunnet, og i kirken, er av ny dato. Samfunnsutviklingen gjør at etablerte sannheter må vike i møte med ny kunnskap. For de fleste av oss er det i dag utenkelig at en god og rettferdig Gud ikke skulle anerkjenne kvinner på lik linje med menn.

Og Jesus selv? Hva mente han om kvinnelige prester?

Han hadde ikke sterke synspunkter på saken. Det er det tolkerne av ham som har.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse