Erna Solberg har i dag presentert sin nye firepartiregjering bestående av høyre, FrP, Venstre og krF. Det er den største regjeringen i Norge noensinne. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Eksempelets makt

Erna Solbergs regjeringsapparat eser ut, mens hun vil ha færre heltidspolitikere i resten av landet.

Da Erna Solberg dannet sin første regjering i 2013, hadde hun 18 statsråder.  Nå er det hele 22.  Du må nesten ha uflaks hvis du skulle gå forbi Ernas Solbergs statsministerbolig, uten å bli utnevnt til statsråd eller statssekretær.

Alle disse nye statsrådene skal ha sine egne statssekretærer, og et korps med personlige rådgivere fra egne partiorganisasjoner. Her har Solberg strukket seg langt for å rydde plass til de unge kadrene i de fire partiene. I tillegg kommer hæren av kommunikasjonsrådgivere som ganske sikkert følger med på kjøpet.

Solberg har altså ikke maktet å prioritere, og si nei til noe eller noen. Kanskje burde hun legge frem et lite regnskap over hva dette vil koste skattebetalerne i form av nye stillinger helt på toppen av norsk politikk.

Det burde hun ikke minst gjøre fordi Erna Solberg i sin egen regjeringsplattform skriver at den nye firepartiregjeringen skal «redusere byråkratiet og effektivisere offentlig sektor. Solberg har dessuten nylig erklært hvor tilfreds hun er med å redusere antall fylkeskommuner for å få «færre heltidspolitikere og færre ansatte i administrative stillinger».

At hun selv går motsatt vei, er ikke bare et underlig signal. Det kan lett bli tolket som utilslørt maktarroganse når hun lar sin egen regjering ese ut samtidig som hun moraliserer over mangel på effektivisering andre steder.  

Når en regjering settes sammen har det tradisjonelt vært et mål med balanse med hensyn til kjønn, alder og ikke minst geografi.

Men i den nye regjeringen kommer over halvparten av statsrådene fra fire fylker. 9 fra Oslo og Akershus, 3 fra Rogaland og 3 fra Hordaland.  Fra Trøndelags sørgrense til Kirkenes, som utgjør 50 prosent av Norges landareal og 20 prosent av befolkningen, er det nå plass til kun to statsråder, Frank Bakke Jensen og Kjell Børge Freiberg.

I Nord-Norge kan vi koste på oss litt godvilje og innrømme at Tor Mikkel Wara både har hytte i Finnmark og interesse for det som skjer på gamle trakter. Og det er selvfølgelig slik at Ine Marie Eriksen Søreide omtaler Tromsø som «hjemme». Hun tilbrakte ungdomsår og studietid i byen, og få er i tvil om at utenriksministeren fremdeles har et stort hjerte for Tromsø.

Det er verdt å notere at lukten av makt også har fristet flere av Knut Arild Hareides trofaste våpendragere i Kristelig Folkeparti. Det gjelder for eksempel Widar Skogan fra Troms.

Etter å ha kjempet hardnakket mot at KrF skulle sitte til bords med FrP, biter Skogan nå i et eple som ikke smaker så surt som han hadde trodd. Etter måneder med utskjelling av dårlige verdier i FrP, går bonden fra Balsfjord likevel inn i regjeringsapparatet som statssekretær i Landbruks- og matdepartementet.

Det skjer faktisk dagen etter at hans egen sønn, Nikolai Skogan, trakk seg som nestleder i KrFU, fordi han ikke klarer å stå inne for det «partiet hans nå har gått med på». 

Innbyrdeskrigen i KrF splitter altså familier i to. Det er bare å ønske Widar Skogan lykke til. Mest sannsynlig er han, Bollestad, Ropstad og de andre partifellene historiske. Med tanke på partiets fremtidsutsikter, er sjansene store for at dette er absolutt siste gang KrF'ere trer inn i noen norsk regjering.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse