Annonse
Uten at utfordringene blir møtt med seriøs og realistisk vurdering og planlegging, kan det fryktes at vi beveger oss mot tilstander med betydelige elementer av kaos og nød, skriver Helge Stalsberg om den forventede veksten i antall eldre og demente i Tromsø. Illustrasjon: Colourbox

Eldrebølgen i Tromsø mot 2040

Utfordringene er formidable og lar seg åpenbart ikke mestre med planlegging som bare strekker seg noen få år frem i tid

Alle har hørt om den, og vi vet at den kommer. Men hvor utbredt er forståelsen av hva den innebærer? Og mer spesielt: Hva betyr den for Tromsø kommune? Er politisk og administrativ ledelse beredt til å takle eldrebølgen og alt den innebærer? Framtidsutsiktene for helse- og omsorgstjenesten gir grunn til alvorlig bekymring og roper på bevisstgjøring og langsiktig planlegging.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en framskrivning av folketallet i kommunene for årene 2016-2040. Hovedmodellen, den mest sannsynlige utviklingen, viser at folketallet i Tromsø ventes å øke jevnt med omkring 800 personer hvert år, til omkring 93 000 i år 2040.  Det er en vekst som er betydelig, men kanskje tilsynelatende håndterbar med moderate endringer i kommunale budsjett og tjenester.  Men ser en på utviklingen av de ulike aldersgruppene, er bildet et annet og mer urovekkende. Mens veksten fra 2016 til 2040 er beregnet til 26,7% for befolkningen som helhet, er veksten i antall eldre over 70 år hele 139,4%, fra 5800 i 2016 til 14000 i 2040.  Samtidig vokser gruppen 25-65 år, den mest yrkesaktive del av befolkningen, med bare 13,6%.  Det betyr at mens det i 2016 var 7,1 personer i yrkesaktiv alder til å betale for og til å ta seg av hver pensjonist over 70 år, ventes det i 2040 bare 3,4 yrkesaktive bak hver pensjonist.

Fra Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse er det gitt tall for forekomsten av demens i de eldre aldersgruppene. Fra 0,7% i alderen 60-64 år øker forekomsten til 2,1% i alderen 70-74 år og 17,6% i alderen 80-84 år, mens hele 40,7% av alle over 90 år kan ventes å være demente.

Basert på disse tallene og befolkningsstatistikken fra 2010 viser Tromsø kommunes demensplan 2012-2015 at antall demente i kommunen vil fordobles fra 581 i 2010 til 1173 i 2030. Men det stopper ikke der, tvert imot. De nye befolkningstallene gir en sterkere økning de neste 10 årene, til hele 2055 demente over 65 år i Tromsø i 2040.

Av alle demente regnes det med at 60% kan være hjemme, mens 40% vil være i institusjon. Etter dette vil behovet for institusjonsplasser for demente i Tromsø være 290 i 2018, 379 i 2024, 533 i 2030, og hele 822 i 2040.

Med økende alder øker også hyppigheten av andre kroniske og omsorgskrevende sykdommer som diabetes, kols, kreft og hjertesykdommer.  Utfordringene er formidable og lar seg åpenbart ikke mestre med planlegging som bare strekker seg noen få år frem i tid.

Tromsø kommunes strategiplan for rekruttering og kompetanse i pleie og omsorgstjenesten 2010-2030 anslår at det vil være behov for 1105 nye årsverk i tjenesten i løpet av perioden 2010-2030. Det betyr at det i snitt må rekrutteres ca.  55 flere årsverk pr. år ut over naturlig turnover for å kunne videreføre tjenestetilbudet på nivå med landsgjennomsnittets standard og dekningsgrad for 2009.   Med en gjennomsnittlig grunnlønn på 450.000 kr pr årsverk, vil en økning på 55 årsverk utgjøre økte lønnsutgifter på 24.750.000 kr pr. år. (Tjenesteproduksjon 2008).

Både demensplanen og strategiplanen for kompetanse og rekruttering er grundige og omfattende planer. Men ut fra det vi vet i dag, har begge planene svakheter som gjør dem utilstrekkelige som grunnlag for beslutninger med langsiktig virkning. Det ene er at datagrunnlaget stopper ved 2030. Som beskrevet ovenfor, vil utfordringene vokse enda sterkere videre frem til 2040.  Det andre er at begge planene synes å ha en underliggende forutsetning om at de nødvendige ressursene vil være tilgjengelige og de foreslåtte tiltakene gjennomførbare.  Tallene tyder på at det vil tvinge seg frem vurderinger av hvor stor andel av kommunens økonomi som kan legges i helse- og omsorgstjenester, hvor stor andel av den yrkesaktive befolkningen som kan brukes i sektoren, og om det er mulig å utdanne tilstrekkelig personell til å opprettholde en standard på tjenestene som svarer til de kravene vi har i dag. Uten at utfordringene blir møtt med seriøs og realistisk vurdering og planlegging, kan det fryktes at vi beveger oss mot tilstander med betydelige elementer av kaos og nød. Den planleggingen må også omfatte samfunnsøkonomisk ekspertise, og den må ta opp hva som vil skje hvis og når kommunen ikke lenger er i stand til å oppfylle sine lovpålagte forpliktelser.

Som alle beregninger av hva framtiden vil bringe, er også disse tallene beheftet med usikkerhet, og tallene kan bli både høyere og lavere. De aldersgruppene som er diskutert her, er allerede født, og usikkerheten ligger i utviklingen av gjennomsnittlig levealder, som neppe vil endre seg dramatisk på 20 år, og i graden av tilflytting og fraflytting.  SSB viser også en modell med lavere vekst, bygget på lavere fødselstall, lavere gjennomsnittlig levealder og mindre innvandring. Men selv etter denne lavvekstmodellen ventes det 1583 demente i Tromsø i 2040 og mer enn en fordobling av behovet for institusjonsplasser i forhold til i dag. Og når det gjelder folketallet som helhet, er Tromsø allerede på det nivå som lavvekstmodellen venter for 2021. Så hittil passer hovedmodellen for befolkningsutviklingen best.

Alle tiltak for fysisk og mental stimulering av eldre for å sette dem i stand til å klare seg lenger hjemme vil være ønskelige og nyttige, men vil sannsynligvis bare ha marginal effekt på behovet for omsorg ved mer alvorlig sykdom og først og fremst bidra til en bedre alderdom. Det samme gjelder god tilgang på mekaniske og elektroniske hjelpemidler som rullestoler, gåstoler, trappeheiser, høreapparater, trygghetsalarmer, komfyrvakt, bildetelefoni og mye annet.  Medisinske fremskritt i forebygging og behandling av demens kan en våge å håpe på, men store gjennombrudd er foreløpig ikke i sikte.

Pårørende vil ventelig måtte ta et større ansvar for å ta seg av eldre og syke familiemedlemmer. Det er også en sårbar utvikling, som hvis den går for langt, vil føre til at flere pårørende sliter seg ut og selv havner blant de omsorgstrengende. Frivillige organisasjoner som Røde Kors gjør en viktig innsats for å avhjelpe ensomhet hos eldre, men har ikke forutsetninger for å gi bistand utover sosial inkludering og i noen grad kulturell/mental stimulering og lettere fysisk aktivitet. Det frivillige arbeidet skal i utgangspunktet ikke ta over kommunens lovpålagte tjenester og vil også få en relativt mindre yngre befolkning å rekruttere fra. Støtte og avlastning til pårørende som sliter hardt med demente som ikke får plass i institusjon kan kanskje bli en ny omsorgsaktivitet for det frivillige arbeidet.

Regjeringen har fått en eldre- og folkehelseminister. I et innlegg i Aftenposten 14. februar skriver Åse Michaelsen: «Men vi er i gang med å forbedre norsk eldreomsorg. Slik at eldre får tjenestene og tryggheten de trenger og kan leve hele livet med verdighet og mening. Slik at de ansatte slipper å slite seg ut. Det er slik jeg vil ha det.»  Gode ord og fagre mål. Møtet med realitetene kan bli hardt og brutalt. Iallfall hvis tallenes tale ikke blir tatt alvorlig og inkludert i beslutningsgrunnlaget for løpende beslutninger, både statlig og kommunalt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse