Annonse
Den vakre bygninga på Karnes ved Lyngenfjorden, ca. fem kilometer fra Lyngseidet, står som et monument på myndighetenes vilje til å prioritere fornorskningsarbeidet, skriver Eivind Bråstad Jensen. Foto: Lars Åke Andersen

Elevene skulle bli norske i ett og alt

Eg elskar deg, Solhov og elskar dine fagre ljose minne.  –  Augo vert våte og hjarta vert stort.  –  Og minnet om deg vil alltid liggja som reine gullet og glimesteinane i den sundrivne hugen min.

Fornorskning er et hyppig brukt ord i debatten om måten myndighetene, særlig skolen har møtt samiske og kvenske elever på. Dette møtet handlet lenge primært om å lære norsk språk. Men begrepet fikk etter hvert en utvidet betydning som innebar at samer og kvener skulle ta spranget fra kvensk og samisk til norsk. De skulle bli norske. Det ble vedtatt instrukser for skolen som langt på vei la ned forbud mot å bruke samisk og kvensk.

En utdanningsinstitusjon i Troms, Tromsø amtsskole i Lyngen, hadde fra starten i 1912 som uttalt mål at elevene skulle bli «norske i eitt og alt». Skolen, som endret navn til folkehøgskole i 1924, ble helt fra starten av en viktig fornorskningsbastion.

Siden skolen holdt til i et fleretnisk distrikt, Nord-Troms, hevdet de to styrerne, Johan Hveding fra Tysfjord og Inggjald Leigland fra Hordaland, at Solhov måtte initiere “en sameiningsprosess” mellom samer, norske og kvener. Målet for denne prosessen var at «dette folket som har hatt så slitsame og sorgfulle kår, er det som skal veksa seg sterkare og sterkare i hop, til ein sams norsk kultur til eit sameint norsk folk”. Det var i dette «ovviktige kulturarbeidet»  i Nord-Troms at den første faste amtsskolen i Lyngen “fekk oppgåva si.”

Dette «ovviktige» arbeidet foregikk for en stor del i klasserommet: I historietimene la Hveding vekt på å utvikle elevenes nasjonalbevissthet, ved å trekke fram stolte perioder i Norgeshistorien. Men når han foreleste om landets nedgangstider, kunne han la seg rive så sterkt med at han brast i gråt.

Også den praktiske del av undervisningen hadde et nasjonalt siktemål. I handarbeid lærte jentene å sy etter gamle norske mønstre. Og på skolekjøkkenet ble maten laget etter tradisjonsrike, norske oppskrifter.

I 1926 ble det opprettet en egen treskjærerlinje ved skolen. Den første læreren i faget, D. Kalland, var en varm tilhenger av drakestilen som var inspirert av vikingetidas tredekorasjoner. Leigland var så begeistret for drakestilen at han utstyrte sin egen leilighet med møbler preget av denne stilen.  N. B. Årseth som etterfulgte Kalland i 1929, ønsket å gjøre elevene kjent med andre stilarter. Men Leigland forlangte at han skulle legge hovedvekten på drakestilen.

Ved oppstarten i 1912 holdt skolen til i trange og uhensiktsmessige lokaler. Men i 1924 kunne den flytte inn i et flott skoleanlegg som hadde kostet 500.000 kroner som etter datidens pengeverdi var et svært høyt beløp. Denne byggesaka ble da også omtalt som «en veldig skandale». Den vakre bygninga på Karnes ved Lyngenfjorden, ca. fem kilometer fra Lyngseidet, står som et monument på myndighetenes vilje til å prioritere fornorskningsarbeidet. Samtidig hersker det heller ikke tvil om Leiglands iherdige innsats var sterkt medvirkende til at det flotte Solhovanlegget lot seg realisere.

Leigland bekymret seg over at “mange av dei elevane som kjem til skulen er reint ukjend med bøker utanom lærerbøkene i folkeskulen. Diverre er det mange stader smått også med dei. Ei bra boksamling ved skulen vil vekkja sansen for god lesnad, og i dessa målblanda bygdene verta til stor stønad for norskopplæringa. Boksamlinga vil føre ungdommen inn i norsk bokheim og betre inn i norsk kultur. Alt dette trengs sårt.”

Elever som var blitt grepet av skolens nasjonale program kunne i elevavisa «Ungdomsspegjelen» formulere seg i både  sentimentale og panegyriske vendinger:  I 1926 skrev en elev:

“Kjære Solhov. Du er vorte heimen for dei usle tankane mine, paradiset for draumen min og målet for lengslene mine. Sjeli mi eig du, Solhov, ho forlet eg fyrste gongen eg for frå deg. -  Eg elskar deg, Solhov og elskar dine fagre ljose minne.  –  Augo vert våte og hjarta vert stort.  –  Og minnet om deg vil alltid liggja som reine gullet og glimesteinane i den sundrivne hugen min”.

Men det var heller ikke så få elever som tillot seg å ta avstand fra dyrkinga av vikingetiden og som betvilte at Gange-Rolv og andre vikingehelter var egnet som idealer for ungdom i det 20. århundre.

Nord-Troms-ungdom som var utdannet på Solhov, var nok heller tilbøyelige til å slutte opp om Arbeiderpartiet.

Både Hveding og Leigland, hadde altså som ambisjon at folket i Nord-Troms, “skulle kjenne seg som nordmenn i eitt og alt.” Og Leigland mente tidlig å se resultater av skolens fornorskningsarbeid.  Derfor kunne han skrive i 1923: “Stilt og trygt glir no dei gamle bygdene her nord inn i kjeda av folkeleg opplysning og kultur som bind alle nordmenn til eitt folk og eitt land.” Han var da heller ikke i tvil om at de som hadde gått på Solhov var i besittelse av «den rette nasjonale ånd».  Men de to styrerne overvurderte nok skolens betydning for fornorskingsprosessen. Landsmålet fikk i liten grad gjennomslag. Og de færreste opplevde seg om norske «i eitt og alt».

Derimot kan Solhovs betydning for å vekke elevenes interesse for litteratur og ikke minst skrive- og leseferdigheter, neppe overvurderes. Institusjonen ga elevene et solid grunnlag for å kunne delta i styre og stell og også i kulturlivet. Her er det naturlig å trekke fram den allsidige kunstneren Aksel Berg fra Svensby som ofte hevdet at grunnlaget for hans interesse for lyrikk og musikk ble skapt under året på Solhov. Berg var dessuten ett av mange eksempler på at skoleflink ungdom utdannet på Solhov virket som såkalte erstatningslærere.    

Flere av tidligere Solhovelever inntok politiske verv, og ikke få ble ordførere, for eksempel Fridtjov Olsborg i Storfjord, Johs Kjelkebakken i Lyngen og Emil Larsen i Lyngen. Også den markante Nordlys-redaktøren og stortingsrepresentanten Ingvald Jaklin hadde gått på Solhov. Selv om ingen av disse lot seg begeistre av det nasjonale strev, var de likevel varme tilhengere og forsvarere av Solhov og takknemlige for hva skolen hadde gitt dem.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse