Annonse
Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB scanpix

Elsk meg ihjel, mamma

Det farlige er at toneangivende fagfolk bidrar til å snu en god utvikling som har vart i flere tiår.

«Vi er nærmest i ferd med å elske barna våre i hjel» Skriver barnepsykiater ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk Henriette Sandven i en kronikk i NRK Ytring den 27. juli. Denne erkjennelsen har hun fra sin praksis som overlege. Det er «..en type omsorgssvikt i den andre enden av skalaen» sier hun og tenker på den omsorgssvikten som barnevernet tar seg av i den første enden av skalaen. «Denne omsorgssvikten kan skade barna våre, ved at barna i liten grad rustes for å takle livets utfordringer» fortsetter hun.

Slike bekymringer dukker regelmessig opp i media. I fjor høst fikk vi stifte bekjentskap med tilsvarende bekymringer hos tidligere professor ved Idrettshøgskolen Gunnar Breivik der han i Aftenposten A-Magasin den 21.11 mente at foreldre må slutte med å beskytte barn mot farer og akseptere at barn må falle og slå seg, brekke bein og blø fra kutt og skader for å lære livets harde skole, som jeg kommenterte i denne spalte rett etterpå.

Sandven trekker det videre. Hun mener at foreldre har gått fra å beskytte barna sine til å overbeskytte dem. Hun sammenligner dagens foreldrepraksis med moren til Nure i NRK barne-TV «Nure i Svingen» som var engstelig for alt, kom med formaninger og advarsler om at Nure må passe seg. Dagens barn overbeskyttes i en sånn grad at de ikke er i stand til å takle livets vanlige utfordringer, sier hun.

Når barn skjermes mot lidelse får de det vanskelig når de skal stå på egne bein, skriver Sandven. De vil føle seg krenket av bagateller og uskyldige kommentarer vil oppleves som sårende. De blir angstfylte, passive, vegrer seg og har fysiske plager. I tillegg føler de seg tryggest hjemme, har sosiale vansker og føler seg mobbet. Halve symptomregisteret ved en gjennomsnittlig BUP-klinikk skyldes altså foreldre som elsker barnet sitt for mye.

Det er en farlig understrøm av holdninger som ligger til grunn for disse påstandene. Det er så vidt meg bekjent ikke dokumentert gjennom forskning at såkalt overbeskyttelse av barn fører til alle disse psykiske helseplagene. At alle barn trenger beskyttelse er en selvfølge, men hvor går grensen til overbeskyttelse? Det er vel heller et inntrykk psykiateren har ved å ha observert foreldre med sterk beskyttelsestrang som også har et barn med disse helseplagene. Men at to fenomener opptrer samtidig betyr ikke at det ene er årsak til det andre. Det er svært mange årsaker til at et barn føler seg utrygge, har sosiale vansker og blir mobbet. At det er fordi foreldrene beskytter dem mot farer kommer langt nede på lista.

Det farlige er at toneangivende fagfolk bidrar til å snu en god utvikling som har vart i flere tiår. Hardheten mot barn har preget barndommen siden reformasjonen, men snudde i takt med kunnskapen om barn etter at Åse Gruda Skard ble hele nasjonens barnepsykolog. Hun snudde voksensamfunnets syn på barn fra barnet som bidragsyter i voksensamfunnet til at barndommen har en egenverdi der barnets verden er viktig i seg selv for barnets utvikling. Barneoppdragelse ble endret fra å herde barnet til roller i voksensamfunnet til å beskytte og legge til rette for barns utvikling. De regelmessige bekymringsmeldingene fra ekspertene om at barn har det for godt og for trygt og for beskyttet, kan bringe hardheten mot barn på mote igjen.

I kontrast viser forskning at barn er tilfreds med livet sitt og har gode forhold til sine foreldre. Dette blir av flere kommentatorer, for eksempel Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv den 25.3 2014, sett i sammenheng med manglende ungdomsopprør og at 68-generasjonens opprøret mot autoriteter oppstilles som ideal. Ruteknusende ungdommer i bygatene er visst et savn.

68-generasjonen vokste opp i en etterkrigstid der målet for barneoppdragelsen var at barnet skulle bidra til gjenreisningen etter krigen. Det ble stilt krav om arbeidsomhet, nøysomhet og gjør din plikt – krev din rett. Dette ble etterfulgt på 70- og 80-tallet av utdanningsrevolusjon, en egen ungdomskultur, globalisering og idealisme for naturvern og fattigdom. Voksensamfunnet ble motpart og ikke medspiller og generasjonsopprør ble ettertid sett på som et sunt ungdomsfenomen.

Ungdomsundersøkelsen fra 2014 viste imidlertid at forholdet mellom foreldre og ungdommen aldri har vært bedre, flere fullfører skoleløpet enn tidligere, det er mindre rus og kriminalitet blant ungdom nå enn for ti år siden. Det er derfor noe underlig at noen advarer mot beskyttelse av barn fordi det gjør barn hjelpeløse i å takle livets utfordringer og anbefaler herding for å tåle motstand med erfaringene fra etterkrigstidens oppdragelsesideal, og konflikter med foreldre og andre autoriteter friskt i minne.

Hvis det er noe vi bør advare mot er det å falle tilbake til «grei deg selv» ideologien, der barn og unges rolle er å øve seg i voksensamfunnets krav slik at beskyttelse av barn mot farer og skade blir til overbeskyttelse og en risikofaktor for psykiske helseplager.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse