Annonse
DOKTORAVHANDLING: Gjennom arkivstudier kom Sverre Tønnesen fram til at folk i Finnmarks fjordstrøk i tiden før 1775 hadde hatt særlige rettigheter til områdene de hadde brukt i alders tid. Dette hadde trolig vært en rett for bygda, ikke for den enkelte, hvoretter Tønnesen konkludere med at «etter nåtidens mål ville man vel anse dem som eiendomsberettiget til sine områder»

En 243 år gammel resolusjon og en doktorgrad fra 1973. Fortsatt relevante for Finnmark?

Det er derfor med undring man registrerer at Utmarksdomstolen for Finnmark (...) baserer seg på en historiefortolkning som bygger opp om den gamle forestillingen om at jorda i Finnmark har tilhørt staten «så langt tilbake som den norske soge vet å berette».

Historiker Steinar Pedersen har reist en viktig debatt om en gammel resolusjon, en doktorgrad fra 1973 og domstolenes bruk av disse. Kjernen i debatten er hvordan jordutvisningsres. av 1775, som i sin tid åpnet for registering av jordeiendommer i Finnmark, skal forståes: La den til rette for formell registrering av eksisterende eiendommer, eller åpnet den for at staten kunne tildele nybrottsjord til de som ønsket å starte med jordbruk i Finnmark?

Professor Sverre Tønnesen ga et vesentlig svar til spørsmålet i en banebrytende doktoravhandling fra 1973 med tittelen «Retten til jorden i Finnmark – Rettsreglene om den såkalte ‘Statens umatrikulerte grunn’ – en undersøkelse med særlig sikte på samens rettigheter». I en tid da de fleste mente at «så langt tilbake som den norske soge vet å berette, var all jord og grunn i det egentlige Finnmark betraktet som statens eiendom», slik det uttrykt i samtidig lovforarbeid, var hans funn kontroversielle. Tross krevende tema og at mye av arbeidet ble gjort i sene kveldstimer da Tønnesen var ung politijurist i Hammerfest, har undersøkelsen blitt stående som en rettslig klassiker.

Som politijurist med «sørnorsk rettsoppfatning» ble Tønnesen konfrontert med statlige avgjørelser som ville være lovstridige der han kom fra, men som få, bortsett fra de som ble rammet, reagerte på i Finnmark. Å finne ut hvordan dette hang sammen ble en drivkraft for han. Selv uttrykte han det slik til Bergens Tidende i 1973: «Når en same kom og klaget sin nød fordi lappefogden plutselig hadde bestemt at han ikke lenger fikk være med dyrene sine på den øya han hadde vært i alle år, måtte jeg naturligvis forsøke å finne hjemmelen for dette forbudet. Det er jo ingen i Sør-Norge som kan fordrives fra slik hevdvunnen plass.»

Tønnesen kartla så vel rettshistorien som gjeldende rett på en måte som gjorde han ble kreert til den første doktor juris ved Univ. i Bergen. For folk i Finnmark må avhandlingen ha vært en gave i form av en juridisk bekreftelse på at de hadde allmenningsrettigheter slik bygdefolk sør i landet har. Ikke ukjente navn i rettshistoriske og juridiske kretser var oppnevnt som opponenter. Gudmund Sandvik fremhevet at doktoranden med «avhandlinga lærer oss å tenke på ein ny måte om retten til jorda i Finnmark, og det må få konsekvenser». Også Torstein Eckhoff påpekte at avhandlinga ville få stor praktisk betydning.

Tønnesens avhandling fikk da også stor praktisk betydning. I Varfjell/Stifjell-dommen fra 1979 la Høyesterett til grunn at rettsforholdene i Finnmark var særegne «med delvis uklare regler om omfanget av statens rett til umatrikulert grunn». Det var neppe tilfeldig at retten brukte den ubestemte formen «umatrikulert grunn.» I saken innebar de uklare reglene at rettsuvitenhet ble akseptert som grunn for at en gruppe reindriftssamer hadde oversittet foreldelsesfristen for et erstatningskrav for skader på beiteland.

Da grunnen i Finnmark skulle matrikuleres i 1980, uttalte Miljøverndepartementet at i spørsmålet «om hvem som skal stå som hjemmelshaver […] ville det være uheldig om staten ble tinglyst som hjemmelshaver før forholdene vedrørende eiendoms- og bruksrett til den umatrikulerte grunnen er nærmere avklart». Departementet viste her til dommen fra 1979.

Sverre Tønnesen døde i januar 1979, 45 år gammel. Da Samerettsutvalget ble oppnevnt halvannet år senere, var han likevel en viktig premissleverandør. I utvalgets mandat ble det vist til hans doktoravhandling og at han hadde stilt spørsmål ved statens rett til den umatrikulerte grunnen i Finnmark, bl.a. med spørsmål om «et bygdelag i Finnmark kunne regne med å få medhold av domstolene om det går til sak mot f.eks. staten og krever fastslått at en bestemt eierfunksjon tilligger bygdefolket.»

Hva var det så Tønnesen avdekket? Gjennom arkivstudier kom han til at folk i Finnmarks fjordstrøk i tiden før 1775 hadde hatt særlige rettigheter til områdene de hadde brukt i alders tid. Dette hadde trolig vært en rett for bygda, ikke for den enkelte, hvoretter Tønnesen konkludere med at «etter nåtidens mål ville man vel anse dem som eiendomsberettiget til sine områder» (s. 57).

Jordutvisningsresolusjonen, som inntil da var oppfattet som grunnlaget for all privat jord i Finnmark, var i følge Tønnesen ikke ment å endre på de rettighetene folk allerede hadde. Derimot var meningen å skaffe finnmarkingene mest mulig sikkert grunnlag for å kunne livberge seg av jorda. Den enkelte skulle gis beskyttelse for sitt personlige bruk: Eiendomsretten til bestemte jordparseller, som inntil da var formalisert gjennom plass-sedler, skulle gjøres til fullverdige eiendommer (s. 134).

I Nesseby-dommen viste Høyesterett til formuleringen i resolusjonen § 1 om at det «Til enhver fast Boplads anvises saa meget Grund, som udfordres for en Familie, omtrent til fire Kvæg-Høveders […] Græsning og Vinter-Foder». Ifølge domstolen hjemlet dette tildeling og ikke bare registrering av jord som var tatt i bruk. Høyesterett la her vekt på formuleringen «anvises» og at størrelsen skulle bestemmes ut «en families alminnelige behov» (avsnitt 135). Betraktningene er fulgt av Utmarksdomstolen for Finnmark Gulgo-dommen.

Med snever ordlydsfortolkning kan paragrafen forstås slik Høyesterett gjør, altså at myndighetenes oppgave var å tildele jord til antatte nybrottsmenn (hvor nå de måtte komme fra). Ser man på forarbeidene fremgår det imidlertid at res. § 1 hadde en annen mening. Ifølge rentekammeret i Københavns påtegning på amtmann Fjeldsteds promemoria, som er et sentralt forarbeid til resolusjonen, var grunnlaget for størrelsesreguleringen (tilpasset fire kyr) at det skulle være jord til kommende generasjoner «om Gud velsigner Landet med Folke-Mængde» (s. 139). At Tønnesen valgte å se det hele som en gigantisk utskifting (s. 146), viser at ikke bare kongen, men også enkeltpersoner og bygdelag ble vurdert å ha etablerte rettigheter.

I 1979 la Høyesterett vekt på Tønnesens funn. Senere rettsutvikling er basert på en felles historieforståelse om at folk i Finnmark hadde etablerte rettigheter før staten proklamerte sitt eierskap. I likhet med Pedersen er jeg forbauset over at Høyesterett i 2018 ikke lenger legger en slik historieforståelsen til grunn, men tolker en over 200 år gamle res. etter sin ordlyd slik det var vanlig å gjøre den gang «læren om statens grunn» rådet på de juridiske fakultetene.

Underordnede domstoler må forholde seg til Høyesteretts lovtolkning. Derimot trenger de ikke å legge til grunn Høyesteretts historiefortolkning. Det er derfor med undring man registrerer at Utmarksdomstolen for Finnmark, besatt med dommere med inngående kunnskap i om Finnmarks rettsforhold, historie, arkeologi og reindrift, i Gulgo-dommen baserer seg på en historiefortolkning som bygger opp om den gamle forestillingen om at jorda i Finnmark har tilhørt staten «så langt tilbake som den norske soge vet å berette».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse