Annonse
Stålet under skøytene har gitt Leif-Harry Hansen gleder og seire. Nylig ga han for egen regning ut boka «Skøyte-eventyret. God-bedre-best…når det gjelder som mest». (Foto: John Gustavsen)

En ambassadør for skøytesporten

En norsk nasjonalsport ser ut til å dø ut. Men en aktør i nord har kanskje sterkere enn andre tatt ansvar både på og utenfor isflata, Leif-Harry Hansen.

Leif-Harry Hansen er en generøs formidler med store kunnskaper om favorittidretten.

Noen av oss har hatt små og store opplevelser gjennom skøytesporten, enten som aktiv, tilskuer på ulike stevner eller radio-lytter og TV-titter. Men få i nord har fortalt om sine gleder og sorger rundt det som var en norsk nasjonalidrett.

Leif-Harry Hansen (75) har både gjennom yrket som pedagog, foredragsholder og faglitterær forfatter skildret betydningen av skøyteløping. Nylig ga han for egen regning ut boka «Skøyte-eventyret. God-bedre-best…når det gjelder som mest». Tittelen er ambisiøs. I innledninga av boka blir vi kjent med personen og miljøet han vokste opp i sju kilometer fra Lyngseidet. Da er skribenten som best: «Min barndom faller sammen med gjenreisninga og moderniseringen av Norge etter den andre verdenskrig…en tid preget av materiell knapphet, men samtidig tilfredshet, optimisme og fremtidstro.»

En demokratisk sport utviklet seg over hele landet; ungene hadde ikke behov for svindyrt utstyr. Et par lengdeløpskøyter, pansere, som en kunne reime fast på beksømskoene, gjorde en klar for glede på isen. Ei isflate, f.eks. på et lokalt tjern, inviterte til måking og utforming av banen. Leif-Harry Hansen skildrer med glimt i øyet lokalmiljøet i Lyngen. Han kommer ikke forbi de store idealene i barne- og ungdomstida, Hjalmar «Hjallis» Andersen og Knut «Kupper’n» Johannessen. Etter hvert som Hansen kjempet seg til en egen karriere og enda til ble aktiv organisator av idretten opp til toppnivå, skulle disse to får stor betydning for ham. Han ble venn med begge. Og glem ikke at han slo deres bestenoteringer på 500 meter i veteranløp for 50-60 åringer. Han har satt ni verdensrekorder på 500 m. og blitt veteran VM-mester i sprint tre ganger.

Siden Hansen tar fram flere av sportens idealer, hadde det styrket prosjektet om han fortalte litt om storløperen fra Furuflaten, Per Willy Guttormsen (f. 1942), også kalt «Bettong». I 1968 satte han V-rekord på 10 000 meter i Inzell, 15,16,1. Guttormsen kom som Hansen fra et multietnisk miljø, og bidro som medlem av Arbeidernes Skøyteklubb (ASK) til å styrke sportens politiske dimensjon. 

Tromsø burde ha naturgitte forutsetninger som senter for skøytesport i nord. På 1970-tallet startet kampen for en skøytearena. Da Tormod Tollefsen (1943-1996) ble valgt inn i styret for Norges Skøyteforbund, ble det fart i saken. Han kjempet lenge i motvind, men fikk som Hansen og andre entusiaster oppleve åpningen i 1986. Hansen innvender: «Det er imidlertid beklagelig at dette flotte anlegget ble lagt på et av de kaldeste og mest forblåste steder i området.»

Etableringen av kunstisbanen i Tromsdalen ble til inspirasjon: «uten den…ville jeg aldri ha fått realisert guttedrømmen om å bli topp internasjonal skøyteløper». Men sagaen om kunstisbanen blir av Jonny Hansen og Leif-Harry Hansen kalt «en lidelseshistorie» (Nordlys 15/10-2018) 

Hansen ville foretrukket området ved Alfheim eller Fløyahallen. Han forteller forresten om den store opplevelsen i 1965 da verdenseliten anført av Ard Schenk, Fred Anton Maier og ikke minst den sovjetiske sprinteren Evgenij Grisjin stilte opp på Valhall stadion. På 500 meteren oppnådde Grisjin 41,7 sekunder. 

Karrieren skjøt fart i klassene for veteraner, dvs. over 35 år. Som 40-åring trente han bedre og hardere. 43 år gammel møtte han selveste Kupper’n, ti år eldre, i Tromsdalen på 1200 meteren. Nå er skribenten ivrig: «Ja, jeg kom først ut på oppløpssiden og selv om jeg var stiv, greide jeg parseieren med et par meter!(…) For meg var det uansett en bekreftelse på iboende skøytetalent som kanskje burde foredles og eksponeres under mer formelle rammer.»

Leif-Harry Hansen hadde alt under oppveksten vist seg å være et sprinttalent i løp med rekordraske 60-metere, pers 6,8 sekund. Gjennom en mengde foto med trikot og kondomdress, får vi innblikk i nærmest barnlige gleder. Vi blir i ord og bilder kjent med anlegg og konkurrenter i inn- og utland. Nå var tiden moden for de store arenaer. Han skriver om «Portalopplevelser». Han kaller Vikingskipet på Hamar skøytesportens katedral med andaktsfull atmosfære. Her ble guttedrømmene om Davos og Alma Ata oppfyllt. Han satte verdensrekord, 42,3, i sin klasse M50 i 1996, «pers» på 41,9 i 2001 og bygde karriere til i 2016 å bli kåret til Sprintkongen av Vikingskipet! (s. 31)

Leif-Harry Hansen fikk med seg store øyeblikk. I denne boka med ærender hit og dit blir vi med skøyteløperen til flere store arenaer, Inzell, Davos og Calgary, men også Skjervøy. Herfra hadde det gjort seg med en skildring. Hansen fyller boka med presseoppslag, skøytedikt, debattinnlegg og strid. Prisverdig har han festet seg ved oppførselen til den amerikanske skøytetreneren Peter Mueller, en «grisete sjef» som utsatte Maren Haugli og flere kvinnelige utøvere for grove krenkelser. Han fikk herje altfor lenge i et miljø av feige ledere. Her får vi ny innsikt i denne stygge saken.

I sum er dette ei springende bok av en mann som har slåss for skøytesporten og sunnhet i voksen alder. Boka på 222 sider har både undrings- og underholdningsverdi. Leif-Harry Hansen er en generøs formidler med store kunnskaper om favorittidretten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse