Silves er den kommunen i Portugal som produserer mest appelsiner, dessverre faller nok mer enn halvparten av den saftige frukten til bakken og råtner. Likedan med oliven, fiken, mandler, avocado og vinranker. Godt råstoff som øker verdien ved foredling, og som europeiske forbrukere etterspør. Da nytter det ikke å bygge murer. Foto: Per Lars Tonstad

Fra en annen utkant

Body bilder: 
Foto: Per Lars Tonstad
Folk her rister på hodet når jeg forteller hva nordmenn krangler om. De opplever det som ren luksus, ja nesten en vulgærdebatt. Det er en virkelighet som de knapt aner eksisterer.

Min lykke er at jeg har sterk tilknytning til to utkanter i Europa. Jeg reiser alltid tilbake til Troms og Finnmark. Men jeg bor i Silves på sørvestspissen av Portugal.

Norge og Portugal er to brødre som har valgt ulike veier. Begge landene ligger med ansiktet mot havet og verden og ryggen lent mot sterkere makter. Opp gjennom tidene har eventyrere og oppdagere fra begge land beriket verden med ny kunnskap om og fra fjerne strøk.

Havet har berget våre folk gjennom harde tider og sørget for velstand i nyere tider. Og vi er smålåtne folk som ikke breier skuldrene for ofte.

I enhver dagligvarehandel i Portugal ligger stabler med bacalhau fra Noruega. Ofte takker portugisere meg for klippfisken. Ei gifteklar portugisisk jente bør helst beherske 30-40 ulike måter å tilberede bacalhau på.

Fisk er viktig også for Portugal. De har organisert næringen på en annen måte enn i Norge. Her er det utenkelig at en håndfull redere skal sikre seg kvoter som utarmer distriktene som ligger nærmest fiskeressursene.

Små, fargerike båter med “Vai com Deus” (Gud være med deg) malt på siden drar ut på fiskebankene og leverer fersk råstoff til markeder og restauranter neste morgen. Båtene dras opp på strendene blant bleke turister fra Birmingham og Hannover. Turisme er den andre viktige næringen her, Portugals sol skinner mest i hele Europa og selv vintrene er lune med lite regn.

Lengst i sørvest stuper klippen Sagres i havet som Europas sørvestligste punkt. Det finnes noen gode restauranter der, og fiskere med lange stenger står på smale hyller på klippen, fra år til annet er det ikke til å unngå at noen ramler i døden i det frådende havet. Turistene myldrer rundt. Sagres er bevart for fellesskapet, ingen i Portugal har vært inne på tanken om å lage butikk av naturperlen. Forvaltningen av Nordkapp er en skam, der klinger kassaapparatene høyere enn måkeskrikene og en familie sørpå jubler.

Portugal er medlem av EU og har gitt opp sin esqudo for euro. Det er ingen EU-debatt i Portugal. Når du har levd her ei stund, skjønner du at dette landet trenger tettere europeisk integrasjon og samarbeid, ikke proteksjonisme og nasjonalisme.

I vårt hus samler vi regnvann i ei sisterne som rommer 60 000 liter. Det gir vann til husholdningen. Bare når regnet har uteblitt i fem-seks måneder, må vi kjøpe vann fra bombeiros (brannvesenet). Det koster 72 euro for 10 000 liter, brannbilen bringer. Men i sommer er det gravd ned vannledninger langs bygdeveiene her. Vi skal få kommunal vannforsyning. Det er et kostbart prosjekt. På plakaten langs veien står det med liten skrift nederst, utbyggingen er betalt av EU.

For EU er noe langt mer enn byråkrati i Brussel. EU drysser millioner av euro til bygging av infrastruktur i utkantene. Vi kjører på moderne motorveier fra Faro til Lisboa og Porto, og fra spanskegrensen nesten til Sagres. Uten EU hadde vi fortsatt sneglet fram på bygdeveier bak sigøynernes hestekjerrer. Og forresten, jeg kjenner en nordmann som har fått EU-midler til å bygge en kafe oppi huttaheiti av en avsides dal.

Jeg hører ingen klager på EU her i utkanten i sør. Bare en gang murret folk. Det var da parlamentet ville harmonisere promillegrensen med EU-reglene. Folk demonstrerte på gatene, og de ivrigste var drosjesjåfører og varebileiere. De forlangte å få nyte sin lunsj med en halv liter vin, eller mer i godt lag, som vanlig. Og så skulle de kjøre bil igjen. Parlamentet fant et kompromiss som folk kunne leve med, og alle drikker vin til lunsj.

Portugal trenger åpne grenser for handel og samkvem. Silves er den kommunen i landet som produserer mest appelsiner, dessverre faller nok mer enn halvparten av den saftige frukten til bakken og råtner. Likedan med oliven, fiken, mandler, avocado og vinranker. Godt råstoff som øker verdien ved foredling, og som europeiske forbrukere etterspør. Da nytter det ikke å bygge murer.

Portugal er et ungt demokrati, i 1974 sa landet farvel til fascismen i en revolusjon hvor knapt et skudd ble avfyrt. Nellikrevolusjonen gjorde landet verdenskjent. Men når man lever i dette flotte landet, erfarer man fort demokratiske mangler.

I vårt gjennomregulerte fedreland har borgerne systemer som sikrer inntekt ved sykdom. Pensjonen er trygg. Fagforeninger slår ring rundt ansatte. Den sosiale sikkerheten skinner.

Jeg kjenner mange i nabolaget her sør som har to jobber. Ei kvinne står opp i otta og vasker på hotell, klokka 17 drar hun på jobb på restaurant og er hjemme ved midnatt. Hun forsørger et barn som bor mest hos besteforeldrene, de driver fortsatt småbruket og spør hva pensjon er? Møter ikke kvinnen på jobben på restauranten, kan hun være uten jobb dagen etter. Det står alltid folk klare til å overta. Hun har ingen rettigheter, og det finnes ikke fagforeninger som vil tale hennes sak. Lønnen hennes er 650 euro i måneden (minstelønn). I fire måneder om vinteren er restauranten stengt, da har hun ingen inntekt.

Tenk om EU også kunne sikre et sikkerhetsnett med et minimum av rettigheter for arbeidstakere i medlemslandene. Det ville ha gitt millioner av mennesker i Europa en tryggere hverdag med høyere levestandard.

Portugal har slitt med høy arbeidsledighet. Etter finanskrisen måtte landet gjennom en hard hestekur. Nå er ledigheten på retur, det investeres og bygges. Det er med tanke på et åpent Europa hvor folk drar gjensidig nytte av hverandres tjenester og tilbud. Alenegang betyr tilbakegang.

Samfunnsdebatten i Nord-Norge oppleves både marginal og provinsiell når man lever blant portugisere. Folk her rister på hodet når jeg forteller hva nordmenn krangler om. De opplever det som ren luksus, ja nesten en vulgærdebatt. Det er en virkelighet som de knapt aner eksisterer.

Men det går sakte framover her også. Regjeringen har nettopp vedtatt et program for å lokke utflyttet ungdom hjem. Hjerneflukten har tappet Portugal for en viktig ressurs. Landet har akademiske miljøer og teknologiklynger av høy klasse. Det bygges energiparker med solcellepaneler og vindmøller, i flere døgn i år har landet vært selvforsynt med fornybar energi.

Portugal har erfart nytten av å være med i Europa. Og portugisere er fortsatt intense portugisere. De elsker sitt flagg, sitt språk, Cristiano Ronaldo og sin egen fotballklubb. På barene synges det fado med stor lidenskap, og alle flirer av spanskevitser. Folket har beholdt sin identitet og sin kultur, det er altså faktisk mulig også innenfor et større fellesskap. Europa har styrket, ikke svekket den portugisiske nasjonalfølelsen.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse