Annonse
Av de 1.561 mennene om bord i det britiske hangarskipet "Glorious" (bildet) og jagerne "Ardent" og "Acasta", ble bare 46 reddet. (Foto: Wikimedia Commons / Imperial War Museum)

En britisk tragedie utenfor Nord-Norge i juni 1940

Etter det tyske angrepet vestover på Belgia, Nederland og Frankrike den 10. mai 1940, fikk den britiske og franske krigsledelsen bruk for alle sine hærstyrker i forsvaret av Vest-Europa. Det ble derfor besluttet å trekke de franske, polske og britiske styrkene ut av Nord-Norge etter at Narvik var tatt tilbake den 28. mai av norske og franske soldater.

Den 2. juni kom det to hangarskip, 15 troppetransportskip og 8 lasteskip til farvannene ved Harstad dit skøyter og jagere transporterte soldater fra Narvikområdet. Den 6. juni la den første evakueringskonvoien med 14.700 soldater ut fra Harstadområdet med kurs for Storbritannia. Den 8. juni fulgte en konvoi med 9.800 soldater.

Den 4. juni seilte en marinestyrke etter ordre fra den tyske marinesjefen admiral Raeder ut fra Kiel med ordre om å angripe fiendtlige marinestyrker i området ved Harstad for å lette presset på de tyske styrkene øst for Narvik.

Den tyske styrken bestod av slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau», samt den tunge krysseren «Hipper» og fire jagere under kommando av admiral Marschall. Tre dager etter avgangen fra Kiel fikk admiralen en etterretningsrapport fra flyvåpenet om at det var observert store konvoier utenfor Nord-Norge. Han antok da at de allierte var i ferd med å evakuere Nord-Norge og bestemte seg for å angripe konvoiene i stedet for å utføre ordren han hadde fått.

Tidlig om morgenen den 8 .juni traff tyskerne på en eskortetråler, et tankskip og det tomme troppeskipet «Orama», som alle straks ble senket. Sammen med disse skipene seilte hospitalskipet «Atlantis», som ble spart i henhold til Genevekonvensjonen og fordi kapteinen på skipet ikke forsøkte å sende radiomelding om de tyske skipene.

«Hipper» og jagerne, som hadde lite drivstoff, ble deretter beordret til Trondheim mens de to slagkrysserne dro nordover for å finne flere allierte skip.

Omkring klokken 16.00 samme dag observerte man fra «Gneisenau» et stort og to mindre skip. Det var hangarskipet «Glorious» og jagerne «Ardent» og «Acasta».

Det britiske hangarskipet hadde noen tid tidligere kommet til Nord-Norge med en skvadron moderne Hurricane jagerfly og en skvadron litt eldre fly av typen Gladiator som hadde blitt stasjonert på Bardufoss og den nyanlagte flyplassen på Skånland.

Nå var flyene tatt om bord igjen, og skipet seilte sørover mot Storbritannia med kun de to jagerne som eskorte.

Frem til mange år etter krigen var den offisielle forklaringen på at «Glorious» la ut på seilasen sørover med så liten eskorte, at skipet hadde lite drivstoff og måtte snarest mulig til flåtebasen Scapa Flow på Orkenøyene for å fylle opp drivstofftankene.

Sannheten var imidlertid at skipssjefen, Guy D`Oyly-Hughes, hadde fått et mentalt sammenbrudd etter en kontrovers med flysjefen om bord på hangarskipet og ville snarest mulig tilbake til Storbritannia for å få ham stilt for krigsrett.

De to tyske slagkrysserne hadde ingen problemer med å senke de tre britiske skipene selv om de to jagerne gjorde et tappert forsøk på å forsvare «Glorious» ved å angripe de tyske skipene med torpedoer.

Klokken 17.20 oppfanget krysseren «Devonshire», som befant seg noe lenger vest i havet en knapt lesbar melding fra hangarskipet. Siden meldingen ikke ga noen fornuftig mening, brøt ikke sjefen på krysseren radiotausheten for å videreformidle innholdet til andre britiske skip.

Om bord på «Devonshire», som hadde forlatt Tromsø klokken 20.00 den 7. juni, var som kjent kong Haakon og kronprins Olav samt flertallet av den norske regjeringen.

En av de siste torpedoene fra jageren «Acasta» traff «Scharnhorst» i akterskipet og satte to av maskinrommene og det bakerste kanontårnet ut av funksjon. Admiral Marschall oppgav derfor å lete etter flere konvoier og returnerte til Trondheim.

Da tyskerne trodde at torpedoen kom fra en ubåt, ble det ikke gjort noe forsøk på å redde noen av de mange hundre britene som kjempet for livet i sjøen. Av de 1.561 mennene om bord i de tre britiske skipene ble bare 46 reddet. Dette av skip som kom til flere timer senere.

Men ettersom den tyske flåtestyrken forlot området og seilte sørover, unngikk en troppekonvoi om lag 50 kilometer lenger nord å bli utslettet. Eskorten til denne konvoien besto av mindre krigsskip som ikke kunne ha gitt de tyske slagkrysserne særlig motstand og  resultatet ville blitt en katastrofe for den britiske marinen.

I forbindelse med oppgivelsen av krigen i Nord-Norge ble den norske marinens havgående skip beordret å seile over til Storbritannia.

Ett av disse skipene var bevoktningsbåten «Svalbard II» som forlot Harstad klokken 17.00 den 8. juni. Om morgenen den 10. juni ble det fra båten oppdaget et stort antall lik som drev i sjøen og en flåte med fem sterkt forkomne menn som hadde tilhørt mannskapet på «Glorious». Sjefen på «Svalbard II», lt. Broli, fant ut at han måtte gå tilbake til Norge fordi mennene trengte legehjelp. Den 11. juni om kvelden kom båten inn til Risøyhamn. Da hadde en av mennene avgått ved døden mens de fire andre ble lagt inn på sykehuset på Stokmarknes.

«Svalbard II» ble igjen i Norge og ble overtatt av tyskerne som stasjonerte båten i Tromsø.

Kilder:

  • Norges sjøkrig
  • N. Miller: War at Sea

             

 

 

 

  

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse