VOLD OG OVERGREP: Antallet anmeldelser av vold og overgrep mot barn eksploderer. Men maktesløshet hjelper ingen av dem, skriver samfunnsredaktør Lasse Jangås. Foto: Colourbox

En forsvarsløs gutt får melketennene banket ut av sin egen far. Ei lita jente piskes til blods med ledning.

Det finnes noen der ute som trenger oss litt ekstra. Har du et par minutter?

Noen voldtas, noen slås, noen skremmes og noen dør.

Eksemplene i tittelen er hentet fra Tromsø, gitt av Barnehuset. Men overalt i Norge; hjerneblødninger, stygge brudd, ødelagte kjønnsorganer, frykt og nød.

Noen voldtas, noen slås, noen skremmes og noen dør.

De som overlever gjør ofte bare det. Midt blant oss går mennesker i små kropper med høy puls og kort pust, smerter, ensomhet og sorg. Dag ut, dag inn. Og det er antakelig ikke blåmerkene som gjør mest vondt. Terroren de utsettes for frarøver dem også en god framtid.

De opplever også nye svik utenfor husets fire vegger, fra dem som skulle ile til og hjelpe når nøden var størst. Altså vi. Oss. «Samfunnet».

Barn som utsettes for vold og overgrep får en behandling vi aldri ville funnet oss i hvis det gjaldt voksne. Etter at Aftenposten og NRK har satt et viktig fokus på temaet vet vi at det i 2006 ble anmeldt 81 tilfeller av vold mot barn i Norge. I fjor var tallet 1.791.

Janne Raanes er leder for norgesprogrammet i Redd Barna, og hun snakker om enorme mørketall, at vi bare ser toppen av isfjellet. På Barnehuset i Tromsø ble det i fjor gjennomført 330 dommeravhør av barn mistenkt utsatt for vold og overgrep.

Maktesløshet er ordet vi gjerne tyr til i sammenhenger som dette. Men ordet er ikke bare unyttig, det er også galt. Det er jo vi som sitter med makta. Ikke barna. Som voksne mennesker i Norge har vi ikke bare makt til å endre, vi har en plikt til å gjøre det vi kan.

Og hva kan vi gjøre? Flere ting.

* Følge med og melde fra. Barneombud Anne Lindboe mener vi alle har et ansvar for å spore opp barn som trenger hjelp. «Vi må risikere å tråkke noen voksne på tærne for å finne de barna som trenger hjelp.() Vet du, å bekymre seg uten grunn er den prisen man må betale. Det er en lav pris», sier hun til Aftenposten. Klar beskjed fra barnas fremste talsperson.

* Legge press på myndighetene. La oss legge til side partipolitikk og smålig krangel nå. Til og med droppe fordeling av skyld. La oss heller si tydelig ifra til våre folkevalgte. Det virker når vi sier ifra i flokk, bare se på alle sakene hvor regjeringen har snudd den siste tida eller på OL-saken. Klart vi kan gjøre en forskjell. Vi er folket.

Og i denne saken er vi alle enige: Vi må og skal hjelpe forsvarsløse, små barn som utsettes for vold og overgrep fra voksne. Og da skal vi strekke oss så langt vi kan. Det trenger ikke være langt fra ord til handling, ikke i det hele tatt. Mye kan gjøres, både på kort og lang sikt. Lista er lang, men la oss se på noe av det vi kan få til kjapt:

- Forebygging. Vi kan aldri gardere oss mot vold og overgrep mot barn, men vi kan gjøre mye mer for å redusere antallet tilfeller. Hvor er kampanjene mot vold og overgrep - og for å melde ifra? Verdien er selvsagt usikker, men skylder vi ikke disse barna å prøve alt?

- Avdekking. Raanes i Redd Barna sier: «Styrk helsestasjonene, styrk helsesøstertjenesten på skolene, få lærere og førskolelærere til å tenke at det kan ligge vold bak dersom et barn har det vondt.»

- Styrking av Barnehusene. I dag skal alt skje i Barnehusene, der disse finnes. Altså dommeravhør, medisinske undersøkelser og veiledning. Det er svært gode grunner til dette. Dessverre viser det seg at teamet ved barneavdelinga på UNN, fantastiske mennesker som strekker seg lenger enn man kan forvente av dem i dag, ikke kan ta unna alt på Barnehuset i Tromsø. Ikke bare er mengden stor og svært krevende, det finnes ikke tilstrekkelig kompetanse på barn som er kommet i puberteten. Helseforetakene må derfor tilføres ressurser til nettopp dette, og deretter få instrukser og retningslinjer slik at alle utsatte barn blir undersøkt i Barnehusene. Her oppdages i tillegg vanskjøtsel, som råtne tenner, manglende språk og alvorlig under- og overvekt.

- Politietterforskning/dommeravhør. «Jeg er bekymret for barns rettssikkerhet, og for kvaliteten på politietterforskningen i mange av disse barnevoldssakene», sier barneombudet. Det skyldes ikke vond vilje fra politidistriktene, men ofte mangel på ressurser og kompetanse. Ikke minst handler det om prioriteringer. Forskriftene sier at dommeravhør av barn som er utsatt for seksuelle overgrep skal gjøres i løpet av 14 dager. I Midtre Hålogaland venter barn gjennomsnittlig i 222 dager på å bli avhørt. Slik forsvinner sporene og dermed avgjørende bevis. Troms politidistrikt er et eksempel til etterfølgelse. Ved å fokusere på problemet er ventetiden gått fra 48 dager i 2012 til 22 i 2013.

La oss ikke kaste bort mer tid nå. Her er ansvarsfordelingen: Vi, folket, følger med og sier ifra lokalt til dem som må få vite. Og så sender vi en klar melding til våre folk på Tinget:

Dette vil vi ha prioritert.

Så skal barneminister Solveig Horne, helseminister Bent Høie og justisminister Anders Anundsen umiddelbart komme sammen for å starte en formidabel satsing på dette feltet. På kort og lang sikt. Det vil ikke mangle på tverrpolitisk støtte. For i dag får nye småbarn melketennene sine slått ut av egne foreldre.

Og det kommer ingen tannfe deres vei - bare mer terror.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse