Annonse
Kristoffer Rypdal kommenterer denne kommentaren fra Nordlys' Tone Angell Jensen.

En grov undervurdering av de unge klimastreikende

Tone Jensen mener at voksne  ”klimaaktivister” skaper psykiatriske pasienter av barn og ungdom. Disse pasientene skal visstnok i følge Jensen også finnes blant de mange ungdommene som streiker mot myndighetenes passivitet i klimaspørsmålet.

Det skulle vært interessant å få vite hvem de er, disse klimaaktivistene, slik at vi kan få satt navn og nummer på de skyldige der de turer fram med ”sin ufyselige retorikk”. Hvem er det som forteller barn ”at de aldri vil bli voksne, at jorda kommer til å gå under, og at de kommer til å dø i ung alder på grunn av klimaendringene”? Jeg kjenner ikke til noen klimaaktivister som sier sånt. Så hvem er de?

Er det alle verdens regjeringer, som har undertegnet denne ufyselige skremselsavtalen i Paris i 2015? En avtale som av mennesker over hele verden blir beskrevet som et politisk gjennombrudd som gir håp om at vi kan unngå en verdensomspennende klimakrise. Eller  er det forskerne i FNs klimapanel, som med sin 1.5-graders rapport beskriver de mest sannsynlige konsekvensene som vil følge av ikke å oppnå målsettingene i avtalen?

Eller er det de defaitistiske nihilistene som proklamerer at det ikke er noen vits i å satse på et grønt skifte fordi det er utenkelig at stormaktene kommer til å bli enige om å redusere produksjonen av kull, olje og gass? De som forteller oss at vi like godt kan fortsette som før, i vår egen boble og uten angst. De unge kan gå framtida i møte i trygg forvissning om at det går til helvete.

Eller kanskje det er de mange som kommenterer og liker Tone Jensens innlegg, og som høylytt og aktivt benekter eksistensen av menneskeskapte klimaendringer? For hvis det er noe som skaper utrygghet hos unge mennesker, så er det uklarhet, forvirring og tvil. Og det skal klimafornekterne ha. De er eksperter på det området.

Jeg tviler ikke på at det finns ungdom som sliter med angst på grunn av klimakrisa, selv om jeg tror det er et forsvinnende problem i forhold til alle andre psykiske problem  som ungdom sliter med. Og så husker jeg godt at min egen generasjon slet med angst for atomkrigen, og med god grunn. Den angsten første til at vi fikk nedrustningsavtaler som har virket, men som nå begynner å rakne. Ny grunn til angst. Skal vi møte den ved å feie problemet under teppet?

Men en ting er jeg er nokså sikker på, og det er at det ikke er de ungdommene som streiker og aksjonerer som sliter med klimaangst. Disse ungdommene aksjonerer fordi de har håp. Fordi de tror at aksjoner nytter. Og de aksjonerer ikke fordi de er villedet eller opphisset av klimaaktivister, men fordi de har skaffet seg saklig informasjon og forstår det politiske systemet.

Så er det paroler og formuleringer som kan ha en form som ikke passer oss voksne, og det kan forekomme feil og overdrivelser som vi kan sette oss ned og korrigere. Vi snakker jo om barn og ungdom i skolen. Det er vår oppgave som voksne og utdanne dem videre og gjøre dem i stand til å håndtere klimaproblemet som voksne om noen år. Men allerede i dag er disse ungdommene i modenhet og innsikt langt framfor de få av oss voksne som velger å undervurdere dem på det groveste.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse