Annonse
Et kvarter mer dagslys hver dag. Lysere, lengre, lystigere dager. Man får liksom nytt liv. Ny giv. Perspektivet på ting blir forandret. Det er nesten så man blir et nytt menneske, skriver Dana Meknas. (Foto: Dana Meknas)

En hyllest til sola – og en finger til mørketida

Skrevet av – utrolig nok – en Tromsøværing, som – utrolig nok – har bodd i Nord-Norge hele livet.
For det går vel an å elske Tromsø, uten å elske Tromsø-været?

I gode og onde dager, heter det når man inngår et forhold med noen med intensjon om at det skal vare evig. «For better or for worse». Man må jobbe med alle parforhold – også det forholdet man har til byen man bor i. Men det er ikke alltid like lett å elske alle sidene ved Tromsø. Og det som gjør det ekstra komplisert, er at det som gjør Tromsø så unik og spesiell, også er det som til tider gjør det utfordrende å bo her. Været.

For det er lett å si at man elllsker Tromsø når påskesola og plogen har skapt perfekte forhold for langtur i skiløypa, eller når man ligger langflat på verandaen en dag knallsola steiker, eller når man er ute og går kveldstur i Bukta i sensommersol. Eller når både termometeret og barometeret peker rette veien i juni og man kan brøle til værmeldinga, som viser dårlig nytt sørpå, at «HAH, til pass for søringan – det e best å bo i nord!!».

Men som oftest er det jo ikke sånn. Som oftest må man ha klar både den tykke og den tynne strømpebuksa til bunaden på 17. mai, for man vet ikke helt hvilken av dem det blir. Som oftest er det en bedre investering med snøfreser enn gressklipper, hvis du teller hvor mange ganger den skal fyres opp i løpet av sesongen. Om man vil kalle det fire måneder med dårlig skiføre eller si som noen sier «sommeren er den beste dagen i Tromsø», uansett – sommeren byr definitivt på mindre heftig vær enn vinteren i nord – det skal være sikkert.

Og ikke alle vil være enige om at vi har ekstremvær her oppe, men været kan definitivt være litt ekstremt til tider. Når det snør både vertikalt og horisontalt non-stop i tre dager, og du må måke halvannen time både for å få bilen ut på morgenen og så minst like lenge for å få den inn igjen på ettermiddagen, når du akkurat er ferdig og brøytebilen kjører forbi og sjåføren stikker hodet ut av vinduet og roper «SÅNN E DET Å BO I NORD!!!», da er det ikke så lett å tenke på at man har lovet sin troskap, også i onde dager.

Jeg hørte en gang noen sammenligne Tromsø med en barnefødsel. Helt ekstremt mens man står i det – men fantastisk vakkert og virkelig livets mirakel når du kommer ut på den andre siden. Og det viktigste av alt, så klart: Når du sitter der med babyen i armene med vidunderlige øyne, uerfarne på livet, som kikker opp på deg, så har du glemt de foregående ni tunge månedene i forveien. Da er det bare her og nå som gjelder. Litt som når sola kommer tilbake etter mørketida. Et kvarter mer dagslys hver dag. Lysere, lengre, lystigere dager. Man får liksom nytt liv. Ny giv. Perspektivet på ting blir forandret. Det er nesten så man blir et nytt menneske.

Sol og lys representerer noe mer enn bare sene kvelder i byen og flukt fra måsene etter grilling i Telegrafbukta. For mange er det unektelig tungt å komme seg opp om morgenen når det er mørkt, og det er kanskje enda verre å vite at det fortsatt er mørkt når man kommer hjem om ettermiddagen. Og dette er jo et kjent fenomen for de fleste som ikke bor i Tromsø, både turister og «søringa» (les: de som kommer sør for Trøndelag fra) og er, etter min erfaring, uhyre interessant å spørre om i samme åndedrag som man spør om isbjørner og igloer.

«Men hvordan er det å bo et sted der det er så mørkt så store deler av året?», kan en relativt ofte høre i samtaler med ikke-Tromsø-bosatte. Og svaret?

«Nei, det er altså NULL stress, man venner seg jo til det, og dessuten har vi nordlys og midnattssol, som veier opp for det, så det er ikke noe problem.». *Blunk*.

Jeg tror knapt det finnes en større løgn – kanskje den der «I have read and agree to the terms of use and privacy policy», som man krysser av når man ikke har lest gjennom det Windows ønsker at du skal lese gjennom før du laster ned ting fra Internett. Det er som når folk spør hvordan det er å studere medisin, og jeg fjærlett svarer «Det går så fint, så, det er mye å gjøre, men det er det jo på alle studier, og det er så interessant at det er verdt det». Jeg mener det jeg sier. Hundre prosent. Jeg bare unnlater å fortelle/glemmer/har fortrengt den julekvelden på lesesalen, alle bøkene jeg måtte laminere i semesterinnspurten så tårene kunne trille rett av da det ikke var tid til gråtepauser, og eksamensangsten som sitter i tre måneder før og halvannen måned etterpå. Satt litt på spissen. Det er ikke mange lesesaler der lysene står på uansett hvilken helg, helligdag eller ferie du velger å droppe innom. Og på samme vis er det ikke mange steder i verden der det eneste som er mørkere enn ringene under øynene til folket som bor der, er himmelen en vanlig novemberdag. Det er ikke noe mysterium hvorfor kaffe – en livsnødvendig kilde til liv – er svart, og ikke sitrongul eller lysende oransje. Det skulle tatt seg ut.

Tromsø-beboere – inkludert meg selv – er beviset på hvor fantastisk tilgivende mennesket er. Hvor mye vi er villige til å tåle for det vi elsker. Sykkelturer til jobb i snøstorm og fire årstider på en og samme dag til tross – jeg tror knapt det finnes et stoltere folkeslag enn tromsøværinger, som gjerne slår seg på brystet og gjerne vil sammenlignes med hovedstaden. Og dette blandet med en god dose selvinnsikt og selvironi. Det er som den vinterdagen i desember for mange år siden, tett opp mot jul, da jeg var på jobb som journalist og rykket ut til flyplassen sammen med en fotograf for å skrive om det voldsomme været som førte til store forsinkelser i flytrafikken. Folk som skulle hjem til Honningsvåg eller på ferie med hele familien til Gran Canaria ble hardt rammet, så vi regnet med vi skulle møte frustrerte, sinte reisende. Men det gjorde vi ikke. Fotografen holdt på å kaste kameralinsen sin etter den femte vi snakket med som svarte nøyaktig det samme som de fire foregående vi hadde prøvd å intervjue: «Nei, det går no greit, det e ikkje vits i å sutre – vi veit jo kor vi bor!». Utrolig fascinerende, og så deilig! Den avslappede, tilbakelente, livsnytende tromsøværingen i et nøtteskall. Som elsker Tromsø, i gode og onde dager, i regn, sludd og snø så vel som i steikende, issmeltende, asfaltbrennende sol. For det er vel det som er med kjærligheten, den er urasjonell, uperfekt og vanskelig å forstå, men samtidig åpenhjertet, tålmodig og raus. Og nettopp det er tromsøværingen. Det må man jo være. For tross alt: Vi veit jo kor vi bor.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse