Annonse
Dersom sanksjonspolitikken overfor Russland ikke har ønsket effekt, bør politikken revurderes. Norge må tørre å løfte denne diskusjonen med våre allierte, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra det norsk-russiske bilaterale toppmøtet i mars 2018. Foto: Barentssekretariatet / Amund Trellevik, Hight North News

En klok Russland-politikk?

Førstkommende fredag møter utenriksminister Ine Eriksen Søreide sin russiske kollega Sergej Lavrov i Kirkenes. Sammen skal de feire at det er 75 år siden frigjøringen av vårt nordligste fylke fra tysk okkupasjon. Feiringen bør også brukes på samtaler om fremtiden. Både Norge og Russland har interesse av at vårt bilaterale forhold forbedres.

Erfaringene fra tiden etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet viser at Norge har mest å tjene på avspenning via dialog og forhandling enn ensidig konfrontasjon.

Snart fem år har gått siden Russland på ulovlig vis annekterte Krimhalvøya - og med det var den største krigen siden Balkankrigene på 1990-tallet et faktum på det europeiske kontinent.

Mer enn 13 000 mennesker er drept, 3,4 millioner mennesker har behov for enten humanitær hjelp eller beskyttelse, mens 1,6 millioner er drevet på flukt. I kjølvannet av den ulovlige russiske anneksjonen av Krim besluttet USA og EU å innføre en rekke diplomatiske og økonomiske sanksjoner med mål om å innskrenke Russland finansielt og diplomatisk. Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner. Sett i et historisk lys er sanksjonene strenge. Samtidig ser vi at det politiske samarbeidet mellom Russland og Norge stagnerer.  Spørsmålet er om den norske Russlandspolitikken virker etter hensikten.

Norge og Russland deler mange utenrikspolitiske interesser. Norge har historisk hatt et godt forhold til Russland helt siden tsar Nikolaj II var det første statsoverhodet til å anerkjenne Norge som suveren stat i 1905. I løpet av etterkrigshistorien har de to landene klart å opprettholde en konstruktiv dialog og kommet frem til konkrete løsninger på utfordrende spørsmål. Til tross for at vi var på hver vår side av jernteppet klarte landene å opprettholde stabilitet og fred innenfor våre felles interesseområder. Norge kombinerte å være en tydelig alliert med NATO og de vesteuropeiske landene, samtidig som vi innførte bilaterale tiltak overfor Sovjetunionen som virket avspennende. Eksempelvis restriksjoner i sikkerhetspolitikken ved å avstå fra å arrangere NATO-øvelser nært opp til den sovjetiske grensen, og ved å forby utplasseringen av atomvåpen på norsk jord i fredstid.  Etter murens fall har Norge og Russland utvidet samarbeidet. Et høydepunkt kom i 2010 da vi, etter mange års forhandlinger, ble enige med Russland om den såkalte delelinjen i Barentshavet.

I dag er Norge avhengig av et godt samarbeid med Russland om viktige spørsmål som ressursforvaltning i nord, sikring av farlige atominstallasjoner på russisk side, utvikling av olje- og gassressurser, og handel. I tillegg spiller Russland en viktig rolle i internasjonale konflikter hvor Norge er engasjert, som eksempelvis konflikten i Syria. På toppen av dette har man folk-til-folk-samarbeidet i nord som alle har en interesse av fortsetter i en positiv retning. Det er med andre ord vitalt for Norge at vi har et godt og nært samarbeid med Russland. Det har vi ikke i dag.

Spørsmålet er om sanksjonspolitikken virker. Ser man på sanksjoner i et historisk lys mislykkes de ofte fordi målsetningen for sanksjonene er uklare. Dette er også tilfellet når det gjelder sanksjonene mot Russland. Skal sanksjonene tvinge russerne til å gi tilbake Krimhalvøya til Ukraina? Er hensikten at kamphandlingene i Øst-Ukraina skal stanse? Er hensikten å bidra til regimeendring i Russland og tvinge Putin til å gå av som president? Så lenge sanksjoner har uklare mål blir de også mindre treffsikre og effektive. I dag er det uklart hva som er målsettingen med de norske sanksjonene.

Dernest kan sanksjoner styrke reaksjonære krefter i staten som utsettes for sanksjoner. Det er liten tvil om at en rekke stater håper at sanksjonene mot Russland skal bidra til at Putin tvinges til å gå av. Men dersom sanksjonene skulle bidra til Putins fall, hvem skulle ha erstattet ham? Det er ikke gitt at regimeendring i Russland vil bidra til en mer positiv utvikling i landet. Tvert om – de politiske kreftene som er på fremmarsj i Russland er de som står for en enda mer reaksjonær politisk kurs enn Putin. Dette er et syn som blant annet deles av den norske etterretningstjenesten som i 2015 skrev i sin trusselvurdering: «Skulle situasjonen på sikt føre til regimeendring, vil ikke dette nødvendigvis resultere i et Russland som er mer demokratisk eller mer samarbeidsvillig overfor Vesten. Et nytt lederskap kan delvis rekrutteres fra de samme politiske kretsene som styrer i dag, kanskje med enda tydeligere nasjonalistisk profil. En annen mulighet er at landet havner i en situasjon hvor dagens sentraliserte system erstattes av politisk kaos.»

Et tredje element ved sanksjoner er at de bidrar til at regimer isolerer seg fra det internasjonale miljø. I årene etter Sovjetunionens fall opplevde vi et Russland som i stor grad orienterte seg inn mot de internasjonale samarbeidsorganer. Nå er denne politikken endret. Russland har enten blitt ekskludert fra viktige internasjonale fora eller har selv trådt ut. Dette er en uheldig utvikling. Internasjonalt samarbeid fungerer bare dersom de store, mektige land kommer sammen og løser felles utfordringer i fellesskap.

Konklusjonen er at sanksjoner bringer med seg store omkostninger – både for de som blir rammet av sanksjonene og de som iverksetter disse. På denne bakgrunn bør vi ha en kontinuerlig debatt om sankjonspolitkken virker etter hensikten. Russland har opptrådt uakseptabelt overfor Ukraina. Norge må derfor være tydelig i kritikken av Russland. Samtidig er det viktig at vi har et aktivt og selvstendig forhold til sanksjonspolitikken. Dersom den ikke har ønsket effekt bør politikken revurderes. Norge må tørre å løfte denne diskusjonen med våre allierte. Videre er det grunn til å stille spørsmålstegn ved om den trussel som vi i dag ser fra et mer aggressivt Russland skal møtes med motmakt eller dialog. Erfaringene fra tiden etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet viser at Norge har mest å tjene på avspenning via dialog og forhandling enn ensidig konfrontasjon. Eriksen Søreide og Lavrov bør derfor benytte anledningen på fredag til samtaler om hvordan vi kan gå fra dagens konfrontasjonspolitikk til en politikk for samarbeid om viktige, felles utfordringer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse