Annonse
Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

En kollektiv innsats mot partnerdrap

Ikke tenk at det ikke er din plass, at det som skjer innenfor husets fire vegger skal forbli der.

Tabu-kulturen rundt det som skjer i hjemmet veier tungt over hele Norge i dag, også i nord.

Se for deg situasjonen: en medarbeider kommer på jobb litt for seint, stressende inn. På veien ser du et blåmerke som ikke har vært der før. Du tviler litt på om du skal spørre hva som har skjedd, det kan vel kanskje regnes som snoking? Men du gjør det likevel, og svaret du får er unnvikende. Kanskje blir det ledd bort. Jaja, tenker du. Uhell skjer. Joda, uhell skjer. Det er jo ikke sikkert det er noe galt. Men hva om noe faktisk er det?

150 partnerdrap har blitt begått i Norge på seksten år. Ut av disse er det Finnmark som kommer dårligst ut i statistikken, men hverken Troms eller Nordland er uberørte av medlemskap i denne dystre klubben. Ikke nok med det; de to mest nylige drapene på partner, eks-partner eller ektefelle ble begått i de to nordligste fylkene, i juli og august i år. Totalt er det begått sytten partnerdrap i nord siden årtusenskiftet, og selv om det høres ut som en heller beskjeden andel av det totale antallet, har vi absolutt ingen grunn til å være høye i hatten. Det er menneskeliv vi snakker om.

For hvordan skal man reagere på tragedier som treffer så nært hjemmet - så nært hjertet? Vi er ikke så mange her oppe; det er alltid noen som kjenner noen. Vi blir alle berørte. Og kanskje spør man venner og bekjente: “kunne det blitt forhindra hvis bare…?” Og så klart det er lov. Det er lov å sørge, å være forbanna, å være etterpåklok. Men etterpåklokskap kan ikke kun være det. Vi kan ikke gå videre uten å lære noe fra disse grusomhetene som har skjedd - for dette kan ikke fortsette. Det er totalt uakseptabelt. Det må bli lettere å be om hjelp, og det krever en kollektiv innsats. Der vi bor.  

Og hva er det i nord som gjør risikofaktoren høyere for å bli drept av en av sine nærmeste? Jeg kan bare spekulere. Høyt alkoholforbruk? En stor andel av vold i nære relasjoner skjer i påvirka tilstand, og skal man tro stereotypien er vi generelt mer drikkfeldige enn andre. Og ja, rus er et åpenbart problem, men det er ikke rusen som dreper. Er vi mindre lykkelige i dagliglivet, så må det gå ut over de rundt oss? Jeg aner ikke. Og det er også en del av problemet - for å kunne finne løsninger må man først forstå, og det blir straks vanskeligere når det handler om personlige relasjoner mellom to mennesker. Sakene VG presenterer har likhetstrekk, men er samtidig smertefullt individuelle. Men én ting nesten alle har til felles er at dette ikke er noe som har kommet ut av det blå - du finner mange stygge historier i de foregående ukene, månedene, årene.

Men kan de ikke bare komme seg ut av det?” spør noen. En god del prøver på det. Noen klarer det, men ikke alle. Mange av de smilende ansiktene på VGs liste tilhører mennesker som gjorde det slutt, som troppet opp på krisesenter, gikk til politiet. Som ba om voldsalarm og besøksforbud. Som fikk avslag. Kanskje på grunn av mangel på bevis eller på politiressurser. Som fikk høre “beklager, men det er ingenting vi kan gjøre,” og måtte slukøret dra hjem igjen. Et eksempel er 37 år gamle Pimsiri Songnam som hadde vært i kontakt med både politi og krisesenter før hun ble drept sammen med sin sønn i Kirkenes for litt over en måned siden. Ektemannen begikk drapene.

Mange som er ofre for vold i hjemmet havner i en ond sirkel som kjennes umulig å komme ut av, ikke bare når det gjelder fysisk vold. Psykisk og seksuell vold har lett for å bli mer tvetydig for både ofre og andre involverte - tanken om at “men jeg blir jo ikke slått da…”, er for noen lettere å leve med enn det å føle seg som et offer i eget hjem. Og da kan det være godt å ha en venn, nabo eller medarbeider som kan strekke ut ei hand. Tabukulturen rundt det som skjer i hjemmet veier tungt over hele Norge i dag, også i nord. Vi skal absolutt insistere på å være så ekstremt forsiktige, mye av redsel for å tråkke noen på tærne.

Så, når du snakker med din medarbeider, kvel frykten for å fornærme og spør en ekstra gang hvis du føler noe ikke stemmer. Kanskje inviter på en kaffe. Viser det seg da at dine mistanker er ubegrunnede er ikke det verdens undergang; da vet du at alt er som det skal være. Ender du opp med å få kjeft fordi du bryr deg mener jeg ærlig talt at det er verdt det. Og selv om du ikke får en umiddelbar reaksjon viser du i alle fall at du er åpen for å snakke, hvis behovet noen gang melder seg.

Ikke tenk at det ikke er din plass, at det som skjer innenfor husets fire vegger skal forbli der. Følg magefølelsen. Du vet ingenting før du spør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse