Annonse
Nordlys tar opp en viktig og nødvendig debatt om kommunens utgifter til helse- og omsorgstjenester, skriver forskerne ved Senter for omsorgsforskning nord ved UiT Norges arktiske universitet.

Det haster å reise denne debatten

En tillitsreform kan ikke avhjelpe grunnleggende problem som for eksempel mangelen på kvalifisert personale i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og et betydelig omfang av deltidsstillinger.

Nordlys tar opp en viktig og nødvendig debatt om kommunens utgifter til helse- og omsorgstjenester. Det haster å reise denne debatten. Det virkelig store innslaget av eldre vil komme rundt 2025 – ikke bare som en «eldrebølge» men også som en varig endring i befolkningens levealder. I tillegg er det et stort og voksende antall yngre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Nordlys ser det de omtaler som en økonomisk krise i byens kommunale helse og omsorgstjenester i sammenheng med «urealistiske forventninger om at en kommune skal stille opp med alt som et slags universelt servicekontor».

Kommunens plikter

Nå er det ikke slik at en (urealistisk) forventning uten videre utløser et tilbud eller vedtak om hjelp. Kommunen har en lovpålagt plikt til å tilby og yte nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Det er altså ikke bare et spørsmål om (urealistiske) forventninger men om rettmessige krav, og dernest også et spørsmål om hvordan kommunen skal møte disse kravene.

Tildeling av tjenester

Siden 1990-tallet har tildeling og utførelse av tjenester vært adskilt og organisert på ulike administrative nivå, omtalt som bestiller-utfører modellen. Modellen er en forutsetning for konkurranseutsetting av tjenester. I enkelte kommuner er vedtak om tjenester også tidsavgrenset, et bestemt gjøremål er estimert til et bestemt antall minutter, også kalt stoppeklokkemodellen.  For ytterligere å sikre rettferdig fordeling (og begrense skjønnsutøvelsen) er det utformet en rekke standarder hvis formål er å oversette klientopplysninger til administrative og tidsavgrensete prosesser.

Demokratiets sorte hull

Den enkelte kommune har betydelig handlefrihet når det gjelder organisering, innhold og omfang av tjenestetilbudet. Skjønnsutøvelse inngår som en uomgjengelig del av virksomheten. Dette er omtalt som demokratiets sorte hull, og gir rom for tildelinger som ikke er i samsvar med overordnete nasjonale mål om lik tilgang til tjenester uavhengig av for eksempel kjønn, alder, etnisitet og geografi. En rekke studier har påvist at normative og verdimessige vurderinger spiller inn når det gjelder tildeling av tjenester, for eksempel at personer som har kvinnelige pårørende får mindre hjelp enn personer med mannlige pårørende. At det som Nordlys påpeker også finnes «stygge eksempler på trengende som ikke får pleien eller hjelpen de skulle ha hatt» er velkjent, og det finnes pårørende som ikke kjenner sine rettigheter og som ikke stiller krav.

Rett tjeneste til rett tid.

Studier viser imidlertid at ikke alle får hensiktsmessig hjelp. Å støtte opp om pasient og brukere sine egne ressurser er et sentralt helsepolitisk mål, men det krever kompetanse og det krever at den som står nærmest pasienten kan vurdere situasjon, tilstand og muligheter. Det krever også tid. Det er en kjent sak at det krever mindre tid å overta alle oppgaver enn å stå ved siden av en hjelpetrengende person og oppmuntre og veilede til selvhjelp, og dermed opptrening. Standardiserte tjenestetilbud og tidsavgrenset hjelp kan bidra til slike kortsiktige løsninger. Et alternativ til standardisering vil være å bidra til å kvalifisere skjønnsutøvelsen – i alle ledd. En rapport fra Telemarksforskning (TF-rapport nr.280, 2011) beskriver noen interessante sammenhenger mellom utdanning og dekningsgrad. Resultatene førte til spørsmål om sammenhengen mellom utdanning og et fagpersonale som hadde kompetanse som gjorde dem i stand til å stille krav til beboere og mottakere. Dette kunne i neste omgang føre til mer selvstendige og mindre passive mottakere av omsorgstjenester, noe som igjen frigjorde ressurser og bidro til økt dekningsgrad. Spørsmålet er om tillitsreformen kan virke i den retning?

Tillitsreformen

Nordlys stiller seg tvilende til om den varslede tillitsreformen fra den politiske ledelsen er riktig medisin: «Den er lite konkret, og vil kunne fungere som sminke på grunnleggende problemer». Det kan den, og innholdet i reformen krever derfor konkretisering. En tillitsreform kan ikke avhjelpe grunnleggende problem som for eksempel mangelen på kvalifisert personale i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og et betydelig omfang av deltidsstillinger. Tillitsreformen handler om å oppheve det administrative og byråkratiske skillet mellom tildeling og tjenesteutøving. Den som utøver tjenesten skal få større autonomi (tillit) til selv å kunne vurdere behov og omfang (innenfor de tildelte budsjetter). Større autonomi uten den nødvendige faglige kompetanse er ingen farbar vei. Autonomi betyr å kunne vurdere og tilpasse tjenestetilbudet til brukerens potensiale for rehabilitering, der det er aktuelt, og å kunne veilede pårørende og frivillige. Et bedre samspill mellom de offentlige helsetjenestene, og det som pårørende og frivillige kan bidra med, slik Nordlys peker på, krever at noen trekker i trådene. Dette forutsetter fagutdanning innenfor alle kategorier ansatte og det krever dyktige ledere og veiledere. Regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene (Kompetanseløftet 2020), må være en integrert del av en eventuell tillitsreform.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse