Annonse
TRENGER NYTT SYSTEM: Vi er av den oppfatning at dagens pliktsystem for deler av trålflåten ikke fungerer etter sin hensikt og bør avvikles. Det har også vist seg vanskelig å få gjort justeringer som bidrar til at oppfylle formålet om «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel», skriver artikkelforfatterne. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

En kvotepolitikk for verdiskaping på kysten

Vi er av den oppfatning at dagens pliktsystem for deler av trålflåten ikke fungerer etter sin hensikt og bør avvikles.

Det er viktig at både de politiske partiene, næringsorganisasjonene, fagforeningene og kommunene gjør seg opp klare meninger om fiskeri- og kystpolitikken som nå er i støpeskjeen. Stortinget er forelagt en melding til behandling i vårsesjonen om den fremtidige fordeling av de fellesskapseide fiskekvotene. Samtidig jobber Riksrevisjonen med en undersøkelse av den praksis som fiskerimyndighetene følges ved tildeling av kvoterettigheter. Konklusjonen er forventet fremlagt i mai. Kvotemeldinga er en anledning til å få satt framtidsrettet kurs for fiskerinæringen som må bidra til at både aktørene og de samfunnsmessig interesser blir ivaretatt. Her er våre anbefalinger:

Vi mener at kvoteforvaltningen må baseres på at:

  • Grunnprinsippene i havressursloven, deltakerloven og fiskesalgslagsloven må være førende for veien videre
  • Bredden i både fiskeflåten og landindustrien langs hele kysten må ivaretas og sikres
  • Muligheten for rekruttering til fiskerinæringen må prioriteres
  • Det må legges til rette for en akseptabel samfunnsøkonomisk lønnsomhet og stabile rammevilkår både på sjø og land og samtidig stilles krav til både miljømessig og sosial bærekraft.
  • De leveringspliktige kvotene må oppfylle formålet om å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel

Behov for kursendring

Dagens kvotesystem har lagt til rette for en utvikling som i stor grad har løst utfordringer med overkapasitet og lav bedriftsøkonomisk lønnsomhet i flåteleddet. Innenfor de lukkede fiskeriene er det i all hovedsak for den minste flåtegruppen det fortsatt diskuteres om det er nødvendig å justere rammevilkårene for å bidra til økt bedriftsøkonomisk lønnsomhet og større forutsigbarhet. Det fremstår samtidig som at den utviklingen dagens kvotesystem legger til rette for, ikke kan fortsette dersom fiskerinæringen skal fylle sin tiltenkte distriktspolitiske funksjon.

En overordnet målsetting for forvaltningen av de felleskapseide fiskeressursene og fordeling av fiskerettigheter, er næringens bidrag til samfunnsøkonomisk lønnsom aktivitet, bosetting og sysselsetting i kystsamfunnene. Utviklingen av næringen har i praksis vært at intensjonene med disponeringen av fellesskapets fiskeressurser er vannet ut, drevet frem av de bedriftsøkonomiske interessene til stadig færre rederier.   Dette gjenspeiler seg i diskusjonen om behovet for ressursrentebeskatning av de supergevinstene som de gjenværende rederiene tjener på de eksklusive fiskerettighetene.

Motstykket til resursrentebeskatning og større statlig direkte kontroll over fiskekvotene, er en næring som oppfyller av den samfunnskontrakten dagens reguleringsregime er bygget på.

Ønsket fordeling av fiskekvotene oppnås best gjennom en mangfoldig og differensiert fiskeflåte som leverer fisk til en spredt landindustri. Spredt eierskap er like vesentlig som geografisk spredning.

Grunnprinsippene

Grunnprinsippene i havressursloven, deltakerloven og fiskesalgslagsloven må videreføres. Det må sikres at mål som er satt for fiskerinæringen også kommer til uttrykk i praksis.

Gruppeinndeling

Dagens adgang til ombygging av kystfiskeflåten må bremses. Det relevante grep fremstår å være å avvikle hjemmelslengdeordningen (kvoter tildeles etter fiskefartøyets lengde ved første gangs tildeling) som har bidratt til at kystfiskekvoter i praksis er blitt flyttet til havfiskefartøyer innenfor den såkalte Finnmarksmodellen. En opprydding og overgang til gruppeinndeling etter fysiske kapasitetskriterier som lengde, motorkraft og lastekapasitet, er nødvendig for å sikre en differensiert og mangfoldig fiskeflåte. Et slikt grep vil underbygge målsettingene som er satt for disponering av fiskekvotene, hvor utviklingen av flåtestruktur må ses i sammenheng med også hva som er behovet i den differensierte landindustrien.

Det er i dag lagt til rette for at store deler av kystfiskeflåtens kvoter disponeres av fartøy som størrelsesmessig ikke skiller seg fra alminnelig havfiskeflåte. Det har vært et begrunnet behov for å bygge deler av kystfiskeflåten større og mer robust. Samtidig må det unngås at vi i realiteten gjør en glidende overgang til stadig mer havfiskeflåte som i økende grad selv eksporterer råstoff til utenlandsk fiskeindustri på bekostning av norske landanlegg. Det er ingen uttalt målsetting og vanne ut kystfiskeflåten. En slik utvikling vil utfordre de grunnprinsippene dagens system er bygget på. Vi foreslår at maksimumsgrensen på 28 meters gjeninnføres for fartøy som får tildelt kystfiskekvoter. Flåten mellom 15 og 21 meter som danner ryggraden i den helårlige kystfiskeflåten, må særlig prioriteres.

Generelt om kvoter

Kvotebeholdningen og statens handlingsrom

Vi er imot opprettelse av en statlig kvotebeholdning for å bidra til proveny til staten. Forvaltning av fiskeressursene må i tråd med de prinsipper som følger av fiskerilovgivningen, disponeres for å bidra til arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene. En kvotebeholdning for å bidra til økt skattetrykk for fiskeflåten kan oppfattes som en erkjennelse av at målsettingene for disponering av fiskeressursene er endret.

Vi kan støtte en overgang til fisketillatelser som betinger en grunnkvote etter fartøyenes størrelse og kapasitet. Det må være en forutsetning at en slik forenkling ikke skal begrense statens disposisjonsrett på vegne av fellesskapet har over fiskekvotene.

Det bør derfor avsettes en større andel av totalkvotene til en felles bonuskvote som staten kan disponere direkte for å kunne ivareta grunnprinsippene i de samfunnsmålsettingene som er nedfelt i fiskerilovgivningen, særlig om å bidra til leveranse av kvalitetsfisk og et mer helårlig fiske som kan gi en helårlig aktivitet i landindustrien. Tildeling av bonuskvoter til det enkelte fartøy kan med fordel skje automatisk med et premieringssystem ved landing av fangst som belaster den tildelte kvantumet i basiskvoten med en mindre andel enn ellers. For eksempel at en mindre andel av basiskvoten belastes ved faktiske leveranser til landanlegg mer enn 40 uker i året eller ved leveranser av en større andel av andre fiskeslag enn torsk.

Slike tiltak er i tråd med Havressurslovens §11 3 ledd «ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til tilverking ved landanlegg i bestemte distrikt (distriktskvote)».

Det fremstår ikke å være behov for å heve de gjeldene strukturtakene for de fartøy grupper som har hatt adgang til å slå sammen individuelle kvoter. De tidsbegrensede strukturkvotene vil i løpet av neste stortingsperiode utløpe og skal etter forutsetningene tilbake til fordeling i de samme kvotegruppene. Vi mener at strukturkvotene bør tilbakeføres som bonuskvoter etter de valgte samfunnsmålsettingene for sesongutjevning, leveranse til foredling, geografisk fordeling, kvalitet m.v.

For den minste kystfiskeflåten må det settes rammevilkår som gir forutsigbarhet og tilfredsstillende samfunnsøkonomisk lønnsomhet med utgangspunkt i at det også i bør være rom for fornyelse av flåten og bemanning på to. Miljø og sikkerhet må ha prioritet.

Vi mener at det må stilles aktivitetskrav til fartøy som deltar i samfiskeordningen. I dag fungerer ordningen som en skjult strukturordning i og med at enkeltfartøyer tas permanent ut av samfisket.

Tilbakefall av strukturkvoter til bonuskvoter må handteres så nært opp til de opprinnelig intensjoner og forventninger som mulig. Det må samtidig være overordnet å gjøre de grep som er nødvendig for å sikre bredden i flåten og en fordeling av fiskeressursene i tråd med de etablerte grunnprinsipper.

Trålstigen

Vi kan støtte en kvotefordeling nord for 62°N i torskesektoren basert på konkrete samfunnsøkonomiske vurderinger av hvor stor trålerflåte som er nødvendig for å sikre de nasjonale interessene i fisket på fjerne fiskefelter i Svalbardsonen, Bjørnøya og i andre lands soner og i hvilken grad trålerflåten kan bidra til helårlige landing av fisk for foredling i Norge. I forhold til dagens situasjon må kvoteandelen til kystfiskeflåten som sikrer tilgang på fersk fisk på en miljømessig gunstigst måte styrkes mot at trålflåtens andel begrenses tilsvarende.  

Rekruttering til næringen

Rekruttering til næringen oppfattes først og fremst ivaretatt ved å legge til rette med rammevilkår som sikrer tilfredsstillende avlønning og anledning til fornying i flåteleddet og dermed en moderne og trygg arbeidsplass.

Dernest vil grep for å ivareta grunnprinsippene og sikre bredden i fiskeflåten legge til rette for at nye fiskere kan komme inn i fiskeriene, også på eiersiden.  

Vi er positive til målrettede rekrutteringsordninger som kan legge til rette for at unge fiskere kan få en enklere etableringsfase. Særlig er det viktig å opprettholde den frie adgangen for rekrutter til å etablere seg med fartøyer i den minste fiskeflåten under 11 meters lengde.

Miljø

Vi vil påpeke betydningen av å legge til rette for miljøvennlig satsing innenfor alle sektorer. Rom for fornying og satsing både på moderne teknologi og ved å prioritere kvoter til fangstmetoder som betinger minst energiforbruk per kilo fangst.

Arbeidsvilkår

Vi mener at det ikke i noen del av fiskerinæringen må aksepteres annet enn like og lovlige arbeidsvilkår som kan legge grunnlaget for fremtidsrettede og trygge arbeidsplasser.

Pliktsystemet

Vi er av den oppfatning at dagens pliktsystem for deler av trålflåten ikke fungerer etter sin hensikt og bør avvikles. Det har også vist seg vanskelig å få gjort justeringer som bidrar til at oppfylle formålet om «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel».  Saken er komplisert både juridisk og politisk, men vi ser det ikke som formålstjenlig å fortsette utvikling av et system som likevel ikke fungerer.

I løpet av neste stortingsperiode 2021-2025 bør derfor de leveringspliktige kvotene tilbakeføres som bonuskvoter til fartøytyper og driftsformer som kan sikre fiskeforedlingsindustriens råstoffgrunnlag etter formålet. Trålerrederiene som får reduserte kvoter kompenseres med avskrivning av investeringene i kvoterettigheter inntil kvotene er regnskapsmessig ført i null.

Styrking av råstofftilgangen til fiskeindustrien.

I de senere årene har det vært en sterk økning av havfiskeflåtens fangstandeler av hvitfisk (torsk, hyse og sei) som eksporteres ubearbeidet til utenlandsk foredling på bekostning av vår egen fiskeindustri. I 2019 utgjorde denne fangstandelen anslagsvis 38 prosent (250 000 tonn levende vekt) av de 650 000 tonn norske og utenlandske landinger i Norge.

Vi mener at denne utviklingstrenden må stanses. Dette kan skje gjennom innføring av en regel om kvotetrekk på eksport av uforedlet fisk etter islandsk modell, ved at fangster som eksporteres til foredling i utenlandsk industri, gir en ekstra belastning på fartøyets basiskvote med 20 prosent. En slik endring bør kunne gjennomføres i løpet av neste stortingsperiode, ved at det årlige kvotetrekket økes med 5% hvert år i fire år.

En belastning av kvotene med 20% av fangst betyr et mulig kvotetrekk på 60 000 tonn om ikke havfiskeflåten endrer leveringsprofil fra utenlandsk fiskeindustri til norske bedrifter. Landinger som likevel eksporteres ubearbeidet kan tilføres som bonuskvoter for kystfiskeflåten som lander fisk for foredling. Den dynamiske effekten av tiltaket vil være et økonomisk incentiv for havfiskeflåtens til å investere i fartøy og landanlegg som kan øke foredling på land som vil redusere kvotetrekket av deres fangster. Samlet sett vil dette kunne gi de ønskede positive samfunnsøkonomiske ringvirkningene for kystregionene.

Forvaltning

Vi mener at det er behov for å styrke den politiske styringen av kvote- og konsesjonspolitikken i fiskeriene. Stortinget må i forbindelse med budsjettbehandlingen få seg forelagt årlige meldinger som viser ressursregnskaper om hvordan kvotene er blitt utnyttet i det foregående året, og budsjetter som grunnlag for fordeling av kvotene i året som kommer.

I tillegg bør fylkeskommunene på samme måte som i oppdrett, gis en mer aktiv rolle i ved utskifting og tildeling av fiskekonsesjoner. Etter deltakerloven er det helt klart at tildeling fiskerettigheter skal skje etter politiske beslutningsprosesser etter vurdering av hver enkelt søkers kvalifisering til samfunnsoppdraget. Vi ønsker dermed avvikling av de private kvotemarkedene for fiskerettigheter som har utviklet seg rettsstridig de siste 20-30 årene, hvor kun søkeres finansielle styrke er blitt avgjørende for fordeling av rettighetene med den følge at mange fiskerisamfunn har mistet rettigheter og mange arbeidsplasser. Tildeling av fiskerettigheter bør derved følge de samme rutiner som for tildeling av andre offentlige løyver til fiskeoppdrett, drosjer og andre samfunnsoppdrag.

I tillegg bør en større del av Fiskeridirektoratets ressursforvaltning i Barentshavet flyttes til Tromsø.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse