Annonse
Illustrasjon: Nordnorsk debatt

 En lære i krenkelsesdisiplin

At Nordlys på lederplass skal definere et helt folk som hårsåre, lettkrenkelige og uten evne til prioritere viktig fra uviktig er et skolebokeksempel på paternalisering og en hersketeknikk som virkelig forslår.

Jeg er egentlig ekstremt lettkrenkelig. Jeg var sågar et lettkrenkelig barn. Oppveksten er full av minner om egen overreaksjon. Rett som det var gikk jeg inn i offerrollen og dyrket symboler uten forståelse for at vi samer hadde mye viktigere ting å ta oss til. Det forstår jeg nå, etter å ha lest Nordlys sin lederartikkel om Joika-saken.

I min lille bygd på 90-tallet var bandet Banana Airlines veldig populært. På skolen og i fritiden ble vi ustanselig eksponert for Kai Kiils musikalske skråblikk på blant annet samer. Jeg hatet musikken deres. Tekstene, harselasen, tullejoiken. Jeg følte ubehag når andre unger sang med på Kiils raljering med samer eller hermet på gebrokken norsk med samisk aksent. Jeg hadde ikke språk eller refleksjonsevne til å sette det inn i en akademisk eller politisk ramme, bare en ordløs følelse av sinne. Jeg forstår nå at min følelse av at noe i meg ble tråkket på og latterliggjort ikke var gyldig. Det var jo bare humor. Jeg var åpenbart lettkrenkelig.

Jeg husker også Joikakakene. De sto i kolonialbutikken innimellom Trøndersodd og Vesterålens fiskekaker og gjorde lite utav seg. Jeg minnes at jeg som ungdom ikke likte boksen på grunn av den karikerte samegutten og undret meg over hvorfor det het Joika. Mer krenkelse enn som så, var det ikke plass til. Ute i virkeligheten var det nemlig større offerrom å entre. I Tana på denne tiden, vokste organisasjonen Nei til Sameland frem. Det avstedkom en ustanselig debatt og et hardt ordskifte. Organisasjonen hadde som mål å stoppe innføringen av samisk læreplan i skolen, samiske veiskilt og hvis jeg ikke husker feil, den generelle samiske indoktrineringen av Finnmark og Nord-Troms. På denne tiden gjennomsyret samedebatten hele Tana-samfunnet. Jeg husker det som å være i beredskap. Å hele tiden måtte se seg over skuldra, være klar for neste runde. For mange barn og unge i mitt lokalsamfunn ble det etterhvert enklere å bare si «jeg er ikke same». Case closed, guard down.

Denne tida må nok ta mye av skylda for mitt krenkelseshysteri. Som leder i kulturlivet har jeg vært opptatt av definisjonsmakt og muligheten til å bygge og forme sitt eget narrativ. Jeg har skrevet og talt, opp og i mente, om representasjon og refleksjon av menneskene i nord, om verdien av å skape og formidle egne historier og bilder. Gjennom fire år i Festspillene i Nord-Norge var dette en rettesnor og en ufravikelig strategisk overbygning. Som same har jeg imidlertid lært meg å holde mitt krenkelsesinstinkt i sjakk ved å holde hodet lavt. Jeg har fått krenkelsesdisiplin og lært meg at det majoriteten mener er humor, bagateller eller bortkastet energi, skal jeg godta som humor, bagateller og bortkastet energi.

Jeg lærte meg at mitt hat mot Banana Airlines er irrasjonelt, at Joikakaker er en bagatell og at alle må få kle seg ut i urfolkskostymer hvis de vil. De mener ikke noe vondt med det og da er min eventuelle reaksjon politisert og irrasjonell sutring og nærtagenhet.

Slik lærte jeg gjennom årene å se på Joikaboksen med innlært disiplin. Jeg vet at produktet ble til på 60-tallet fordi reinkjøtt på denne tiden var billigere enn storfekjøtt. Jeg vet at skaperen av Joikakakene var på besøk i Kautokeino. Jeg vet også at det eneste samiske ordet han kunne var «joiking» og at dette derfor ble utgangspunktet for navnet til den nye merkevaren. Jeg har også tenkt at hans forhold til samer nok ikke var så nært. For jeg forestiller meg at han med letthet kunne ha spurt noen av sine nye bekjentskaper om forslag til samiske ord som kunne passet hermetikkboksens innhold bedre. Men Joikakake-produsentene la nok ikke særlig vekt på at produktet skulle reflektere samisk språk eller kultur. Det var jo ikke samene som var produktets målgruppe. Det «samiske» var ferdigrettens fargerike og eksotiske selling point. Men for all del, jeg skal ikke holde det mot de. Jeg har lært å ta høyde for tidsånden.. Og på 60-tallet sto fornorskningsstrategien fortsatt støtt og gjennomsyret majoritetens syn på samisk kultur og samfunn.

Selv om tidsånden har forandret seg, står Joikakakene stadig på butikkhyllen. Som voksen har jeg alltid sett på boksen som et kulturhistorisk gufs fra en svunnen tid. En historisk representasjon. Slik kunne Joikaboksen nok ha fortsatt sitt stille liv som karikerende retro-objekt, hadde det ikke vært for at Nortura  uventet  bestemte seg for å plutselig gjøre den høyaktuell for nye kundegrupper gjennom samarbeid med den hypertrendy gjenbruksappen Tise.  

Men det er ikke bare i Sápmi at krenkelseshysterikerne slår vilt om seg. I Danmark endret Haribo for nylig formen på en figur i godteposen Skipper Mix fra 1943, etter at noen «hysteriske» kunder følte seg krenket da de oppdaget at kapteinens last var fylt av sukkersøt lakris formet som våpen, gullmynter og karikerte hoder av svarte mennesker – en last som med letthet kunne sende tankene til den dansk-norske kolonihistorie og fortid som slavenasjon. Endringen ble ikke overraskende sett som uttrykk for identitetshysteri og politisk korrekthet, og selv høytstående politikere gikk inn i kampen for å beholde de grove karikaturene. Firmaet Frisko klamrer seg dog stadig til sin «Kæmpe-Eskimo»-is, og i Norge holder Diplom-is’ maskot fra 1936, «Eskimonika», fortsatt stand. Inuitenes eventuelle reaksjoner har ikke gjort inntrykk her på berget. Kanskje har de viktigere ting å bruke tiden sin på. Eller så er de bare bedre til å senke skuldrene og ta det litt mer med ro. 

Jeg er snart 40 år. I 25 år har jeg praktisert streng krenkelsesdisiplin. Selv om jeg har god trening, er det ganske slitsomt, kan jeg fortelle. Man er i døgnkontinuerlig beredskap for å rolig og pedagogisk forklare hvorfor samevitser ikke er morsomt, hvorfor grønne Kiwi-kofter ikke er greit og hvorfor begreper som «lapp» og «fjellfinn» med fordel kan tas ut av dagligtalen. Man rister på hodet og trekker på skuldrene når noen roper «heiålelåle» etter en på gata når man en sjelden gang har tatt på kofte, selv om det føles kjipt. Man er konstruktiv og forståelsesfull når ens barn en gang i blant blir kalt «jævla same» på skolen og man hisser seg slett ikke opp over Joikakaker og samekarikaturer.

Kjære Nordlys! Som dere forstår er mitt indre krenkometer kalibrert etter årevis med nødvendig trening. Jeg har imidlertid problemer med å bli fortalt hva som er viktig for meg, hvordan jeg skal reagere, hva jeg skal føle og når jeg skal ta det med ro eller senke skuldrene. At Nordlys på lederplass skal definere et helt folk som hårsåre, lettkrenkelige og uten evne til prioritere viktig fra uviktig er et skolebokeksempel på paternalisering og en hersketeknikk som virkelig forslår. Da har jeg ikke mye å svare med. Hva jeg enn sier vil det falle til grunnen som offersang og bitre klynk fra lettkrenkelighetens høyborg.     

Samerådets Christina Hætta har fremmet et legitimt ønske om å slippe at 60 år gamle stereotypier glansvaskes og normaliseres for dagens unge gjennom instagramkampanjer og markedsføringsstunt. Nordlys’ reaksjon på dette gir imidlertid null utslag på mitt krenkometer. Denne gangen er jeg bare god gammeldags forbanna.

 

     

 


Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse