TROMSØ: En by som lyser av energi, og som også har energiske lokalpolitikere som gjerne vil gjøre en forskjell i kampen mot global oppvarming. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

En liten by som vil redde verden

Kommunestyrets klimaplan fra 2008 demonstrerer en imponerende lokal kampvilje. Men hvordan har det egentlig gått med måloppnåelsen? Svaret er: Ikke så bra.

Hvorfor blir det ikke skiføre? For et dumt spørsmål. Hva tror du? At det er Sylvi Listhaug sin skyld? Det er klimaet, din idiot.

Den står i skrivende stund fortsatt ensom og uvirksom, splitter naken og venter, målestaven på Værvarslinga for Nord-Norge. Ikke et snøfnugg har lagt seg på bakken i Tromsø. Det er ingenting å måle.

Og vi skriver 25. november i det herrens grufulle år 2016. Mangelen på hvit nedbør setter ny rekord i Tromsø. Aldri har vi ventet så lenge før vi får vinterens første snøfall. Den forrige rekorden var fra 1944; da kom den første snøen 22. november. Hvorfor får vi ikke snø?

En bekjent som befinner seg midt i en galopperende førtiårskrise er innehaver av seksten par ski. Nå fortviler han. Hvorfor blir det ikke skiføre? For et dumt spørsmål. Hva tror du? At det er Sylvi Listhaug sin skyld? Det er klimaet, din idiot.

Vi har lenge visst om klimaproblemene. Mer presist: «Det store vi» har forstått klimaproblemene, at de er reelle og menneskeskapt. Klimafornekterne, sånne som Carl Ivar og Donald, får bare seile sin egen sjø. Vi andre får ta ansvar. Gjøre så godt vi kan.

Og så er det selvsagt noen som har mulighet til å gjøre mer enn andre; våre folkevalgte politikere. I Tromsø har kommunepolitikerne lenge vært klimabevisste. De har også lagt konkrete planer for hvordan tromsøværingene skal bidra.

Slagordet «tenke globalt, handle lokalt» har vært rettesnoren. Til stor fornøyelse for en del Frp-ere som har fnyst av «sosialistenes» hang til å redde verden.

I 2008, på den tiden Arild Hausberg i Ap var ordfører og styrte sammen med SV, ble det i kommunestyret vedtatt en «Klima- og energiplan 2008 – 2018». Dokumentet er på 57 sider og gjennomlesningen viser et politisk flertall i kommunestyret som er på framfoten, offensive og endringsvillige, som vil ta tak i det lokale klimaarbeidet i Nordens Paris og gjøre noe for innbyggerne og klodens fremtid.

I vedtaket sier kommunestyret at Tromsø må bli en foregangsby og ligge i forkant av de gjeldende nasjonale klimamål. Her er noen av målene den nye klimaplanen satte i 2008 for det kommende tiåret:

a)    Klimagassutslippene i Tromsø skal reduseres med 50 prosent i 2020 i forhold til 1990-nivå.

b)    Bruk av fossil energi til oppvarming skal utfases innen 2020. 

c)    Avfallsmengden pr. innbygger skal reduseres med minst 30 prosent innen 2015 og 40 prosent innen 2018.

d)    Kollektivandelen skal økes til 50 prosent innen 2018.

e)    Minimum 80 prosent av nye kjøretøy solgt i Tromsø i 2018 skal være utslippsfrie eller klimanøytrale og uten piggdekk.

Her demonstreres en imponerende lokal kampvilje. Men hvordan har det egentlig gått med måloppnåelsen? Svaret er: Ikke så bra.

Når det gjelder punkt a): Siste beregning er fra 2011. Tre år etter at planen ble vedtatt var utslippene gått ned 8 prosent. Tromsøs samlede klimautslipp i 2016 finnes det ikke tall for i dag. Men det er høyst sannsynlig at man er milevis fra å nå 50 prosent innen 2020.

Punkt b): Den kommunale organisasjonen har faset ut fossilt brennstoff til fyring. Men hva har skjedd i resten av kommunen? Det er det visst ingen som vet. Så langt har det ikke vært mulig å finne statistikk på dette.

Punkt c): Avfallsmengden pr. innbygger i Tromsø har ikke gått ned, men økt jevnt og trutt med 2–3 prosent pr. år.

Punkt d): Kollektivandelen av Tromsø-trafikken er nå på 12 prosent. Man skal være mer enn optimistisk hvis man tror vi når 50 prosent i det året som gjenstår til 2018.

Punkt e): Salget av hybridbiler og elektriske biler i Tromsø ligger på 18,5 prosent av nybilsalget så langt i år. Det er høyt opp til målet om 80 prosent i 2018. Og målet om 80 prosent piggfritt? I dag er andelen piggfritt ca. 10–15 prosent.

Det er ikke til å komme utenom. Alle de fine ordene og ambisiøse målene i den store klimaplanen fra 2008 har vist seg å være politisk sukkerspinn, uten hold i.

Hva blir konsekvensene når politikerne feiler så grundig som dette? Skal vi kanskje avsette ordfører Hausberg? Da er vi litt sent ute, siden han forlot ordførerstolen i 2011. Og det kommunestyret som vedtok klimaplanen i 2008 er mer eller mindre skiftet ut to ganger siden da.

Men partiene som sto bak denne globale redningsaksjonen må vel ta ansvar for hva deres forgjengere mislyktes med? Ja, det er nettopp det de gjør. Mener de selv. Så i juni i år vedtok kommunestyret en ny klimaplan med hårete mål. Den går frem til 2030. 

Igjen setter man et mål i den nye klimaplanen om at i denne perioden skal kollektivtrafikken vokse til å utgjøre 50 prosent. Tromsø skal igjen være «best i landet», og overoppfylle det nasjonale målet som ligger på 40 prosent.

Den gode vilje har så visst ikke tatt skade av det begredelige forliset til forrige klimaplan. Klimaet for idealisme og gode forsetter er det ingenting i veien med.

Spørsmålet er imidlertid om ikke alt klimaengasjement kommer i vanry når man bedriver en politikk som er så urealistisk og luftig at den blir stående like naken som målestaven til Værvarslinga.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse