Næringsministeren bør slutte å agere som mineralnæringens reklamemann. Han bør i stedet opptre som en ansvarlig statsråd som besørger det grunnleggende for fellesskapet og oss som urfolk: et lovverk som ivaretar alle, ansvarlig regulering, skatt og avgifter som sørger for at vi som samfunn har bedrifter og næringer som man ikke bare kan leve av, men også leve med, skriver sametingsråd Silje Karine Muotka. Foto: Nærings- og fiskeridepartementet

En næringsminister for bærekraftige gruver?

Det er forståelig at en statsråd ønsker å snakke om alt det positive som kan skje. Likevel er det altså ikke en gave til klodens miljø å sørge for større uttak av ikke-fornybare ressurser.
Det er nesten ikke grenser for det gruvenæringen i Norge skal realisere, hvis vi skal tro på det næringsminister Røe Isaksen skriver i sitt innlegg 12. juni i Nordlys. Isteden for store ord, burde han nå svare på hva som skal til for å skape bærekraft ut av noe som nå oppfattes som problemnæring nummer én i store deler av Norge.

Det er mye som kan sies om eksemplene på de nye gruveprosjektene Røe Isaksen skriver om. Framfor å gå inn i hvert enkelt av dem er det mulig å gi en nokså enkel overordnet vurdering. Få av dem blir realisert. Ikke fordi samiske interesser er imot, men fordi de som er opptatt av miljø og samfunnsøkonomisk forsvarlig bruk av naturressursen ikke vil ha dem, eller at det ikke oppfattes som lønnsomt å investere i dem.

Grunnen er enkel, og noe statsråden selv kan gjøre noe med. Lovverket i dag gjør at mineralnæringen kan opptre på en måte som ikke er bærekraftig. Dette er ikke vår konklusjon, men konklusjonen til de ekspertene som han selv ba om å evaluere mineralloven.

Det helt vesentlige som dette ekspertutvalget peker på er følgende: Det må etableres et rimelig forhold mellom formuen bedrifter tar ut, og beskatningen av dem. Det er det ikke i dag. Det må også være et rimelig forhold mellom de belastninger bedriftene påfører andre, og det de skal betale. Det er det heller ikke i dag. Av og til vil belastningene som bedriftene påfører andre også være såpass store, at det rett og slett ikke vil være riktig å gi dem tillatelse. Gruvevirksomhet uten aktiv skatte- og avgiftsregulering innebærer fort samfunnsøkonomiske overinvesteringer og overforbruk av naturkapitalen, et overforbruk som blant annet går ut over grunnlaget for samisk kultur.

Det er derfor påfallende at en næringsminister avslutter et innlegg om mineralnæringen med at regjeringen senker skatter og avgifter. Statsråden vet godt at veien til en mer bærekraftig mineralnæring også handler om det motsatte – en aktiv bruk og regulering av skatt og avgifter. Innen næringer med store og ikke-reversible «fotavtrykk», som ikke skjer på grunnlag av fornybare ressurser og med svært store og negative konsekvenser for blant annet urfolk, miljø og annen bærekraftig næringsutvikling er det ett paradoks at regjeringen i tillegg til å dytte unna menneskerettigheter, urfolksrettigheter og miljøhensyn for å få etablert virksomheter som dette også skal avstå fra å be om rimelige skatter og avgifter fra disse investorene som vi i mange tilfeller ikke vet hvem er engang.

Som statsrådens oppnevnte eksperter peker på har vi modeller for å håndtere beskatning av denne type virksomhet, f.eks. fra vannkrafts- og petroleumsnæringen. Det eksisterer altså løsninger for å få en mineralnæring som er lønnsom for samfunnet som helhet, også for de samiske samfunnet. Derfor har da også hans eget oppnevnte ekspertutvalg vist til det helt selvfølgelige – at eventuelle bidrag til felleskapet også for de samiske interessene i slike prosjekter må gjelde for hele det samiske området, ikke bare Finnmark.

Det er forståelig at en statsråd ønsker å snakke om alt det positive som kan skje. Likevel er det altså ikke en gave til klodens miljø å sørge for større uttak av ikke-fornybare ressurser. Gaven til klodens miljø ville derimot vært å sette større krav til forbruket av ressursene, følge opp Parisavtalen, utvikle nye og bærekraftige resirkuleringsløsninger og miljøtiltak der de store folketette populasjonene befinner seg. Videre ved å bevilge ressurser til forskning og utvikling for løsninger som gjør at vi ikke trenger å forbruke like mye av klodens knappe ressurser som før.

Det næringsministerens innlegg burde gitt tydelig signal om, er at det nå igangsettes et høyst nødvendig arbeid med en ny minerallov som holder folkerettslig standard. Det kan godt hende at et slikt arbeid kunne resultert i flere bærekraftige mineralprosjekter i Norge enn de ting ministeren fremfører i sitt innlegg.

Forutsetningen er imidlertid at næringsministeren slutter å agere som mineralnæringens reklamemann, men i stedet som en ansvarlig statsråd som besørger det grunnleggende for felleskapet og oss som urfolk: et lovverk som ivaretar alle, ansvarlig regulering, skatt og avgifter som sørger for at vi som samfunn har bedrifter og næringer som man ikke bare kan leve av, men også leve med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse