Annonse
Det har blitt advart mot det manglende samsvaret mellom den sikkerhetspolitiske analysen og det faktiske sikkerhetsbildet i en årrekke. Advarslene er systematisk blitt ignorert, skriver Øystein Steiro Sr. Bildet viser en Leopard-stridsvogn på vinterøvelse i Finnmark. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

En nasjonal skandale

Hvordan Erna Solberg forestiller seg at det skal bygge solidaritet i NATO og motivere amerikanerne under Trumps ledelse til å komme oss til unnsetning dersom vi skulle trenge det, er en gåte.

Vi har brakt oss selv i en situasjon hvor vi ikke lenger har noe krigsforsvar. Vi kan om nødvendig markere vår suverenitet, men vi kan ikke forsvare vårt territorium. Det forsvaret vi har endt opp med er kun et ’trip wire’ forsvar som vil bli nedkjempet i løpet av noen ganske få dager.

Tidligere direktør for Forsvarets Forskningsinstitutt, Nils Holme, har dokumentert det. Tidligere sjef for Etterretningstjenesten, Kjell Grandhagen, har bekreftet det. Og vi er flere som har advart mot denne utviklingen i en årrekke, men blitt ignorert like lenge.

Det er ikke bare slik at vi ikke lenger har noe troverdig førstelinjeforsvar. Prioriteringen av noen få høyteknologiske og kostbare mobile kapasiteter egnet til utenlandsoppdrag, fremfor volum og tilstrekkelige landstridskrefter med utholdenhet til å kunne fungere som en førstelinje i forsvaret av eget territorium, har ført til et nesten dobbelt så høyt forsvarsbudsjett som for eksempel Finland og Danmark, men med langt lavere forsvarsevne. De nesten 59 milliardene vi bruker på forsvaret inneværende år gir særdeles lite nasjonalt forsvar per krone og representerer en vanvittig sløsing med fellesmidlene.

Og ikke bare forutsetter politikerne at de få soldatene vi har igjen skal gå i krig uten håp om å kunne forsvare landet, men for å bli nedkjempet i håp om at USA og våre allierte skal komme oss til unnsetning. Det er både etisk forkastelig, og det bygger på en høyst usikker forutsetning om at solidariteten i NATO er hundre prosent til enhver tid og i enhver situasjon. Det er noe alle vet ikke er tilfellet.

Forsvarsplanleggingen har i en årrekke bygd på urealistiske forutsetninger. De sikkerhetspolitiske forutsetningene FD trakk opp omkring årtusenskiftet, og som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen og som har resultert i det forsvaret vi har i dag, har vist seg å være grunnleggende feil. Det har blitt advart mot det manglende samsvaret mellom den sikkerhetspolitiske analysen og det faktiske sikkerhetsbildet i en årrekke.

Advarslene er systematisk blitt ignorert. I stedet har ulike regjeringer latt forsvarsplanleggingen bestemmes av en på forhånd gitt økonomisk ramme. Det blir som å spenne kjerra foran hesten. Da går det selvsagt galt. Det har resultert i et inadekvat forsvar med for lavt volum og med feil innretning og et forsvar som det vil bli svært kostbart å gjenoppbygge med struktur og kapasiteter relevant til å forsvare landet.

Med den økte spenningen mellom Russland og Vesten er imidlertid bevisstheten om Norges utsatte stilling økt de siste årene. De forsvarspolitiske målsettingen er brakt bedre i overensstemmelse med det faktiske trusselbildet. Nå er hovedproblemet, slik Riksrevisjonen har påpekt gjentatte ganger de siste par årene, at det ikke er samsvar mellom de forsvarspolitiske målsettingene og de midler som tildeles forsvarssektoren.

Det er heller ikke samsvar mellom langsiktige investeringer i materiell og avsetting av nødvendige midler til drift av det samme materiellet. Det blir overlatt til fremtidige Stortings forgodtbefinnende. Dermed blir resultatet deretter med fregatter som blir liggende i fortøyningene, jagerfly vi ikke har råd til å fly, stridsvogner som det ikke er penger til å vedlikeholde, osv. Listen over denne galskapen er lang – ubegripelig lang.

Den manglende viljen og evnen til å skikke vårt eget hus representerer også et klart brudd med Artikkel 3 i Atlanterhavspakten og vår forpliktelse om å selv opprettholde og utvikle vår evne til å motstå væpnet angrep. I tillegg vegrer Solberg-regjeringen seg for å følge opp forpliktelsen fra NATO-toppmøtet i Wales i 2014 om å bevilge 2% av BNP til forsvaret innen 2024.

Hvordan Erna Solberg forestiller seg at det skal bygge solidaritet i NATO og motivere amerikanerne under Trumps ledelse til å komme oss til unnsetning dersom vi skulle trenge det, er en gåte.

Politikernes omgang med rikets og befolkningens sikkerhet kan vanskelig karakteriseres som annet enn høyst uforsvarlig. Det er ikke for sterkt tatt i å si at det norske folk  gjennom en årrekke er blitt ført bak lyset. Situasjonen i Forsvaret er ikke noe mindre enn en nasjonal skandale.

 

 

 

 

.  

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse