Det vitenskapelige teorigrunnlaget som historikere og arkeologer ved UiT jobber utifra er frakoblet normal kildebruk. Resultatet er konstruerte historiefortellinger uten særlig rot til virkeligheten, hevder artikkelforfatter Vegar Einvik Heitmann. Foto: Torbein Kvil Gamst

En nordnorsk fadese

Det er en mare som historieinteressert finnmarking å lese de historiefaglige verkene fra UiT, ettersom man gang på gang blir stilt ovenfor påstander og fortellinger som det nærmest er umulig å finne kildegrunnlaget for.

Historieformidlingen på UiT blir stadig angrepet av en rekke debattanter som gjerne møtes med en undertone av å være «en gjeng idioter uten faglig dybde og analytisk tankegang». Til tross for at fagmiljøet en rekke ganger kommer med sine motsvar der det henvises til «omfattende forskning» fra tunge akademiske profiler som Niemi, Berg, Johnsen, Hansen, Olsen eller Drivenes, nekter denne til dels «inkompetente gjengen» å gi seg. Hvorfor er det slik? Grunnlaget for denne «evige slagmark», som Einar Niemi har betegnet som «hakk i plata», er trolig i stor grad et resultat av den vitenskapsteoretiske forståelsen som ligger til grunn for forskninga det akademiske miljøet viser til.

I 2014 jobbet jeg med en postgraduate diploma i geologi ved Universitetet i Otago, New Zealand. På det tidspunktet var det en pågående het debatt omkring opprinnelsen til New Zealand’s unike biologiske mangfold, der en mindre gruppe geologer hevdet at hele den tektoniske plata til New Zealand sank ned i havet for omkring 25 millioner år siden. Denne kritikken var berettiget ettersom løsmasser, som kunne indikere tilstedeværelsen av fast land for 25 millioner år siden, var fraværende og man var avhengig av å knytte sammen en rekke usikre faktorer for å kunne hevde at det biologiske mangfoldet på New Zealand hadde en djup geologisk historie og ikke var nyankommet fra Australia eller lignende. Debatten var preget av mye følelser, spesielt blant enkelte av paleontologene, og det opplevdes som vanskelig å reise kritiske spørsmål til de av mine professorer som uttalt så på det som ren «nonsense» at New Zealand en gang var under havnivå. Et slikt behov for å «eie historia», ved sine egne historiefortellinger, er djupt menneskelig (noe boka «Sapiens» av Yuval Harari elegant viser) ettersom disse konstruksjonene alltid vil være nært knyttet til blant annet identitetsforståelse og politikk.

Basert på et evolusjonspsykologisk perspektiv på mennesket (som faktisk er basert på omfattende forskning: Se Kinnair’s bok om evolusjonspsykologi), vil det å forsvare sin posisjon og sin sannhet være helt essensielt for å unngå å tape status i kampen om overlevelse og reproduksjon. Dette poengterer også biologene Bongard & Røskaft i boka «Det biologiske mennesket»:

«Mennesket er selektert for å vinne diskusjoner, å få rett. Den som får rett, oppnår status og anseelse. Mennesket er dermed ikke først og fremst selektert for å legge fram saklige, objektive argumenter.»

Dette innebærer enorme utfordringer angående all søken mot kunnskap, ettersom ethvert menneske vil ha store utfordringer med rasjonalitet når opplevelsen av å tape ansikt inntreffer. Min tidligere veileder ved UiO bemerket for eksempel tørt at det er «heeelt sandkasse» når geologer er uenige om inndelingen av geologiske lag.

Den eneste mulige måten for forskninga å ta hensyn til dette utilbørlige atferdstrekket hos mennesket, er å skape hypoteser som er falsifiserbare; altså i historiefortellingen, skape «fortellinger» som man kan teste ut om har noen rot i virkeligheten.

Det er på akkurat dette punktet det overveldende flertallet av historikere og arkeologer ved UiT skaper problemer for seg selv. UiT har en bakgrunn som «det røde universitet», der de venstreorienterte ideologiske strømningene var spesielt sterke på 70- og 80- tallet. For historikerne og arkeologene på UiT førte dette blant annet til det Einar Niemi har kalt en «aksjonsprega forskning»; altså en forskning som typisk har som mål å endre/påvirke samfunnsorganiseringen etc. Denne tilnærmingen til forskning er et brudd på det mer tradisjonelle synet på forskningens mål og mening; å finne frem til falsifiserbar kunnskap. En slik postmodernistisk forestilling har en rekke utfordringer i møtet med kritikk ettersom forskningen vil være svært «aksjonspreget», altså typisk ha politiske målsetninger. Arkeologene ved UiT, med Bjørnar Olsen i front, tilhører også en retning innenfor postmodernismen (postprosessuell arkeologi), der subjektivitet og fortolkning står i høysetet og man er kritisk til troen på vitenskapelig sannhet. Disse retningene har nære forbindelser til marxistiske idéer og ser det særlig som sin rolle å konstruere historier for marginaliserte grupper som samene. Dette åpner langt på vei for en relativistisk holdning til sannhet, og minner skremmende mye om den postfaktuelle virkelighetsforståelsen Donald Trump legger for dagen.

Å forstå at arkeologene og historikerne jobber under et vitenskapsparadigme med røtter i en svært spekulativ vitenskapsteori er helt essensielt for å kunne diskutere de historiske framstillingene disse legger frem. Det er en mare som historieinteressert finnmarking å lese de historiefaglige verkene fra UiT, ettersom man gang på gang blir stilt ovenfor påstander og fortellinger som det nærmest er umulig å finne kildegrunnlaget for. Einar Niemi    har tidligere uttrykt frustrasjon ovenfor det han kaller kritikerens «kildefetisjme», mens han, og flere med han, gang på gang viser til «omfattende forskning». Problemet er at Niemi trolig lider av «kildeangst», ettersom det vitenskapelige teorigrunnlaget historikere og arkeologer ved UiT jobber utifra er frakoblet normal kildebruk og dermed tillater konstruerte historiefortellinger uten særlig rot til virkeligheten. Forskningen Niemi viser til baserer seg altså gjerne på en vitenskapsteori som nærmest i sin natur, avskriver seg retten til å falle under termen «forskning». «Forskningen» presentert av historikere og arkeologer ved UiT må nærmest anses som en «mimikry» av forskning, og det å bruke begrepet «forskning» i slike tilfeller utvanner begrepet og gjør det verdiløst. Niemi må gjerne henvise til de andre ved sitt eget institutt, men «eventyr» er nok et mer treffende begrep enn «forskning».

Men er dette en berettiget kritikk, eller er jeg bare nok en idiot med «hakk i plata»?

Professor emeritus i historie ved UiO, Ole Jørgen Benedictow, skrev i januar et innlegg i VG, som langt på vei støtter det framlagte synet her. Benedictow tar spesielt for seg boka «Samenes historie», skrevet av to av UiTs nestorer innenfor arkeologi og historie; Bjørnar Olsen og Lars Ivar Hansen. Boka er ansett som en milepæl innenfor samisk historieforskning, og er standardverket innen tidlig samisk historie.

Hva tenker Benedictow om forskningen som ligger til grunn for dette verket, som bygger på «eldre og nyere forskning innenfor etnografi, historie, religionsvitenskap og språkvitenskap»?

Benedictow er ikke nådig i sin kritikk, og påpeker at «Hansen og B. Olsen forsøker å konstruere en akseptabel intern utviklingshistorie for samefolket i Norge…». Videre kaller han forskningen «en serie hypoteser og spekulative konstruksjoner», med et sluttresultat som er «veldig usikkert og nærmest en akademisk tankeøvelse». Benedictow ser ut til å avdekke hovedproblemet med det meste av «forskning» fra historikere og arkeologer ved UiT; den vitenskapelige forståelsen som ligger bak er svært problematisk, ettersom historievitenskapen har kollapset i det å «konstruere» historier uten noe særlig fundament i virkeligheten, altså gjennom «akademiske tankeøvelser». Dette er ikke en problematisk kritikk for postmodernister, ettersom deres konsept om sannhet er relativ. UiT’s historieformidling er derimot en komplett fadese for alle med et ønske om å faktisk forstå den svært interessante og dynamiske historiske utviklingen i Nord-Norge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse