Annonse
Pressekonferanse 27. mars om nye økonomiske tiltak for å styrke bedrifter og næringsdrivende i korona-krise. Foto: Eirin Larsen, SMK

En ny politisk dialog?

Lenge før vi vet fasiten på koronapandemien både for Norge og verden, er det noen interessante trekk ved håndteringen den første måneden som kan gi håp om en ny politisk dialog her i landet. Vårt tillitsbaserte samfunn har vist styrke i vinter. Nå spørs det om det kan gi varige endringer. 

I denne krisen har våre ledere opptrådt slik at det ble både nyttigere og mer troverdig å lytte til dem direkte, uten medienes filter.

Politiske ledere og fagfolk har stått frem– dag etter dag – i lange direktesendinger og tidvis åpenbart uten manus. En slik direkte dialog i dette omfanget har aldri før funnet sted hos oss. Samlet har dette vært en imponerende øvelse, en nytt nivå av kommunikasjon, en demonstrasjon av kompetanse, en synliggjøring av beslutninger under betydelig usikkerhet, der det er lagt vekt på å vise hvor stor usikkerheten er.  

Opposisjonen har spilt med , men i krisehåndteringen spiller opposisjonen annenfiolin. Da sluttes det opp om myndigheter og styring på alle nivåer – hvis de tar ansvaret.  I tillegg har opposisjonen gjort en forbilledlig jobb i Stortinget med å forbedre krisetiltak og korrigere regjeringen. Men det er en annen sak. 

Her er tre mulige effekter av krisehåndteringen: 

1: Et svekket kommentariat? 

I minst to tiår har vi sett fremveksten av kommentarjournalistikk som etterhvert ble så dominerende at kommentatorene mange ganger fremsto som viktigere enn budbringeren. Skylden for dette skal ikke legges ensidig på mediehusene, journalistene og kommentatorene. Politikere av alle slag og fra alle partier har virkelig gjort sitt beste for å tåkelegge sine hensikter med glatte talepunkter og kvikke «one-linere» uten synlig interesse for å besvare spørsmål. Det  er fortsatt stort behov for analyse og kommentar. Men i denne krisen har våre ledere opptrådt slik at det ble både nyttigere og mer troverdig å lytte til dem direkte, uten medienes filter. Det bør danne skole for 2020-tallets politiske kommunikasjon. 

2: Økt rom for tvil? 

Det er grunnleggende kommunikasjonslære: Når krisen er alvorlig sender du toppsjefen i front og ikke mellomledere eller kommunikasjonsrådgivere. Toppledelsen er selve merkevaren i en slik situasjon. Bak står det kommunikasjonsfolk som støtter med råd og strategier. Det er oftest bra. Men ikke alltid. Når utrygge toppledere har lyttet for mye til «smarte» kommunikasjonsrådgivere har de endt opp i offentligheten med innlærte talepunkter som ikke svarer på spørsmål, men repeterer hule statements i mislykkede forsøk på å fremstå feilfri. 

Når det virkelig er krise og folk har grunn til å frykte for både liv og helse er en slik opptreden en dødslinje for avsenderen. Det finnes bare en valuta som har verdi: Troverdighet. Gode kommunikasjonsråd er bra, men lederen må stå støtt på egne ben og kunne kommunisere både tvil, tro og svært vanskelige avveininger - uten å si noe som er uriktig. Det er svært krevende. Svarene må til dels formuleres i øyeblikket. Refleksjonen må gjenspeiles i resonnementet, samtidig som den grunnleggende tryggheten ivaretas. Det krever kunnskap om saken. Men feil kan tilgis hvis det kommer tydelig frem at de ikke er tilsiktet. 

3: Økt troverdighet uten sminke og med ettervekst? 

I den pågående krisen har vi sett statsminister, statsråder og politiske ledere for øvrig, samt ledere i Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og mange andre møte offentligheten åpent, tross en uavklart situasjon. Vi har hørt dem bringe frem fakta, antall smittede, antall døde, antall i respirator. Lansere inngripende tiltak. Tidvis har de vært presset, andre ganger har de kunnet sole seg i skinnet fra gode nyheter. Uansett situasjon har de tatt forbehold om det vi ikke kan vite, forbehold om hva som kan gå galt og bli verre, samtidig som oppgaven har vært å sikre oppslutning om strategien. Altså skape trygghet under stort press. 

De har gjort feil underveis. Bevares. Det skal bli god tid til å evaluere det også.  Det er mye som skal granskes. Men fremfor alt har ledere på alle plan i denne krisen – i Norge - stått frem som troverdige representanter for det fellesskapet vi alle deler i vårt samfunn. De har samtidig vist seg som mennesker uten sminke og med ettervekst. Kanskje i ullgenser på videolinje hjemme fra loftsstua. Og i hovedsak forsøkt å besvare spørsmål grundig og rolig. Og fordi de har gjort hederlige forsøk på å svare har de også fått tid til å fullføre resonnementene.  

Kanskje debattklimaet vårt vil ha godt av dette. Å ta med lærdommen videre. At noe så grunnleggende enkelt som å stille relevante, gode journalistiske spørsmål og kunne ha tillit til at  spørsmålet blir forsøkt besvart på en ordentlig måte -  uten avbrytelser eller munnhuggeri fra verken meddebattanter eller andre. Det krever en betydelig disiplin både fra politikere og journalister hvis det skal fungere. Men kanskje det kan bidra til vi alle blir litt klokere i stedet for dummere i kommende debatter. Kanskje det samtidig kan  heve anseelsen til både journalister, politikere og andre deltagere i samfunnsdebatten.  

Det er kanskje utillatelig naivt. Men det er jo lov å håpe. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse