RAPPORT: Torsdag ble det offentliggjort en rapport om den norske deltakelsen i krigen i Libya i 2011. Her er norske kampfly i aksjon. Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

En overraskende Libya-rapport

Selv om Libya-rapporten er overveiende positiv til den norske regjeringens handlemåte i en presset situasjon, fremhever den viktige «lærepunkter» for fremtiden, skriver Oddvar Nygård.

Det som virkelig var overraskende og nyhetsverdig i Libya-utvalgets rapport var at den da sittende regjeringen Stoltenberg, blir «frikjent» på nesten alle sentrale punkter.

Da utvalget som undersøkte resultatene av Norges militære deltakelse i Afghanistan la frem sin rapport i 2016, var konklusjonene svært nedslående. Det eneste målet Norge hadde oppnådd, var å vise seg som en god alliert til USA. For øvrig hadde ikke Norges militære innsats i det krigsherjede landet brakt endringer av betydning for det afghanske folket, eller gjort veien kortere frem til et mer demokratisk Afghanistan.

I dag (torsdag) har det blitt offentliggjort en rapport om den norske deltakelsen i krigen i Libya i 2011. Libya-utvalget, som har forfattet den 177 siders rapporten, har blitt ledet av tidligere utenriksminister og Høyre-leder Jan Petersen. Konklusjonene som dette utvalget har kommet til, har vært imøtesett med stor spenning.

De mange kritikerne av at Forsvaret i det hele tatt har deltatt i operasjoner utenlands, har lenge drevet en tung kampanje mot Norges deltakelse i operasjonen i Libya. En av de mest aktive kritikerne har vært Rødts leder, Bjørnar Moxnes, og andre fremstående representanter fra den norske venstresida. SV og Audun Lysbakken har også deltatt i dette kritiske koret. Klassekampen og flere andre hovedstadsmedier har i den senere tid hatt store, kritiske oppslag om Norges deltakelse med kampfly i bombingen av Gaddafis militære installasjoner og tropper våren og sommeren 2011. Mange av de innbitte motstanderne av det norske bidraget i Libya har nok hatt forventninger om at Libya-utvalgets rapport skulle filleriste Stoltenberg-regjeringens beslutning om å sende norske kampfly for å bombe Libya. Etter å ha overhørt Jan Petersen og utvalgets presentasjon av sine hovedkonklusjoner er de nok svært skuffet. Det ser det ut til at også mange journalister i hovedstadsmediene er.

Medier som Aftenposten, VG, NRK, TV2 og NTB har så godt som helt likelydende titler på reportasjene de har publisert om fremleggelsen av Libya-rapporten. Alle titlene forteller at «Norge hadde liten «selvstendig forståelse» av Libya-situasjonen», for å bruke NTBs tittel på sin reportasje. Dette kan da lett oppfattes som hovedkonklusjonen i rapporten, ikke minst når alle de toneangivende medier har samme fokus og samme titler. Denne rapporteringen er med respekt å melde, og for ikke å ta for hardt i, tvilsom journalistikk.

Gang på gang gjentok Jan Petersen at norske myndigheter nok hadde begrenset kunnskap om situasjonen i Libya, men baserte sin beslutning på situasjonsforståelsen som FNs sikkerhetsråd la til grunn da de vedtok å åpne for at bl.a. NATO-land burde gripe inn for å beskytte sivile, og hindre et blodbad. Reaksjonen fra FN og verdenssamfunnet kom etter at en presset Gaddafi i en TV-tale 22. februar 2011 erklærte at han skulle knuse alle «kakerlakker og rotter» og «rense Libya hus for hus». På det tidspunktet var diktatorens tropper på vei mot opprørshovedstaden Benghazi. Det var da alarmen gikk internasjonalt og førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973 som la det folkerettslige grunnlaget for at verdenssamfunnet kunne gripe inn. Som igjen førte til den norske regjeringens beslutning om å bidra med militære kapasiteter. Som Jan Petersen sa det på pressekonferansen: «Norge forholder seg jo til en FN-ledet verden».

Det som virkelig var overraskende og nyhetsverdig i Libya-utvalgets rapport var at den da sittende regjeringen Stoltenberg, blir «frikjent» på nesten alle sentrale punkter. Det var ifølge utvalget et klart folkerettslig grunnlag for militær inngripen (FN-resolusjonen). Den norske beslutningen ble fattet i tråd med våre konstitusjonelle regler. Regjeringen forholdt seg til Stortinget slik den skulle. Den formelle beslutningen ble fattet i statsråd. Og Norges styrker – kampflypilotene – etterlevde våre humanitærrettslige plikter. At dette ifølge den fremlagte rapporten.

Men Libya-utvalgets rapport er også tydelig på at det var mange dilemmaer i situasjonen og at det er nyttig lærdom å finne i regjeringens håndtering av en svært vanskelig og kompleks situasjon. Utvalget mener for eksempel at de dilemmaene som etter hvert dukket opp burde vært tydeliggjort og kommunisert til Stortinget og norsk offentlighet. Det bør også lages klarere retningslinjer for en så akutt situasjon som da regjeringen måtte ta en alvorlig avgjørelse på kritisk kort tid.

Det ble jo ganske raskt klart at andre makter som deltok i Libya-operasjonen hadde regimeskifte som mål. Hvilket ikke var fundert i FNs resolusjon. Det var bl.a. åpenbart at Frankrikes president Sarkozy hadde store forhåpninger om å få kastet Gaddafi og få kloa i de store libyske oljeforekomstene. Det ble også etter hvert tydelig at USAs utenriksminister Hillary Clinton var helt skjødesløs og totalt blind for hvilke krefter som kunne dukke opp etter at Gaddafi-regimet hadde falt. USA hadde tydeligvis ikke lært det grann av tidligere amerikanske intervensjoner.

Selv om Libya-rapporten er overveiende positiv til den norske regjeringens handlemåte i en presset situasjon, fremhever den viktige «lærepunkter» for fremtiden. Det bør myndighetene ta ad notam. Og så bør kanskje hovedstadsmediene ta et kritisk blikk på sin egen flokkmentalitet og på hvordan de rapporterer i enstemmig kor.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse