JULEEVENTYR: I denne oppsetningen er lang nese et entydig signal om at bæreren er gjerrig og hensynsløs, forherdet og asosial. Det problematiske er at de kraftige nesene også hører til en annen og mer levende, stereotyp forestilling, skriver Morten Bartnæs. Her er Kristian Fr. Figenschow jr. og Ketil Høegh i aksjon. Foto: Ola Røe / Hålogaland Teater

De problematiske nesene i "Et juleeventyr"

Det vanskelige med sminkejobben som Hålogaland Teater har brukt til å skape de slemme typene i stykket, er imidlertid at de kraftige nesene også hører til en annen og mer levende, stereotyp forestilling enn den om hekser.

Et besøk på Hålogaland Teaters Et juleeventyr er blitt en del av juleforberedelsene for mange tromsøfolk. Men hvilket budskap skjuler seg under overflaten i denne oppsetningen?

Et teaterbesøk i førjulstida har blitt en kjær tradisjon blant barn, voksne og godt voksne i Tromsøs kultursegment. Kanskje er det de samme foreldrene og besteforeldrene som noen uker senere protesterer mot å sende skoleunger på julegudstjeneste. Det er kanskje like greit; mens jeg husker julegudstjenester som både pinlige og kjedelige, er Et juleeventyr underholdende. Stykket er vellaget og velspilt, og det formidler et ateistisk budskap. Dette har sikkert gjort det enklere for et ensemble med Hålogaland Teaters levende, radikale historie å skape et vinterritual med potensielt tannløs, tradisjonalistisk kommæsj.

Selv om handlingen i Et juleeventyr er ateistisk, er den ikke religionsfri. Mens den ofte slutter seg vennligsinnet til idealene om veldedighet og kjernefamilielykke, så biter den effektivt i en annen retning. Og den er til tider herregudsåpinlig.

Teaterets bearbeidelse av Charles Dickens’ Et julekvad i prosa (1843) er fortellingen om Onkel Skrue som ikke bare avviser nevøens invitasjon til juleselskap som «humbug», men også alle de andre delene av julebudskapet. Han avslår bønnen fra et par babyforeldre om noen dagers utsettelse på lånet de har tatt opp hos ham, og sender dem på gata uten hensyn til at man burde ta hensyn til folk i jula. Boligen hans er kombinert kontor, soverom og pengebinge. Bortsett fra de godbitene han får gratis, spiser han bare skroms, selv på julekvelden. Han regner første juledag som en ørkedag, men er så knipen at han ikke orker å bruke kull på å varme opp kontoret siden alle andre uansett tar fri. Scrooge ikke bare avviser julebudskapet. Han spotter det.

Dette går ikke bra, og ved midnatt den datoen Jesus ble født, opptrer en annen åpenbaring for Scrooge. Kompanjongen har vært død i syv år, men kommer tilbake fra de døde for å fortelle hvordan han må vandre hvileløst rundt og dra med seg ugjerningene sine som lodd og kjettinger. Motvillig og med stadige utrop som «Få meg hjem nå!» blir Scrooge tatt med på en reise som slutter med visjonen om hans egen bortgang, der forretningsforbindelser undrer seg fordi han altså ikke var udødelig likevel. Heldigvis ordner det seg til slutt. Scrooge blir omvendt og aksepterer det gledelige budskapet.

Det kan vel ikke være noe i denne handlingen, og i de gjennomført vakre og vellagede kulissene og kostymene, som noen kan ta anstøt av eller oppleve som pinlig? Kanskje vil noen oppleve det som problematisk at det eneste hørbare tegnet på at vi befinner oss i et flerkulturelt samfunn, er at kona til den eneste sympatiske firmainnehaveren i stykket har tysk aksent. I Mellom-Europa vekker det forresten fra tid til annen debatt at en av de mest populære juleforestillingene, Engelbert Humperdincks Hans og Grete (1893), handler om to tyskerunger med trumpfarget hår som puffer en bedragersk og langfingret og totalt ond kvinneskikkelse inn i en steikeovn, i et syngespill der en av hittene har refrenget Sulten er den beste kokk.

Heksa i Hans og Grete har det fellestrekk med skurkeskikkelsene i Et juleeventyr at hun gjerne fremstilles med et voksent nesegrev. Slik passer hun inn i folks stivnede forestillinger om hekser. Kanskje er det slik at vi setter spesiell pris på stereotypier i førjulstida? I alle fall gjør Hålogaland Teater det ganske enkelt og forståelig for sitt julepublikum: I denne oppsetningen er lang nese et entydig signal om at bæreren er gjerrig og hensynsløs, forherdet og asosial. Scrooge og kompanjongen hans har lang nese, likeså hans flosshattkledde medkapitalister. Den mest nedrige banditten, høkeren som kjøper noen eiendeler som Scrooges ansatte har stjålet etter hans død, har den krummeste.  

Det vanskelige med sminkejobben som Hålogaland Teater har brukt til å skape de slemme typene i stykket, er imidlertid at de kraftige nesene også hører til en annen og mer levende, stereotyp forestilling enn den om hekser. La oss ta det en gang til: Vi tar med oss barn og barnebarn for å se en julefortelling om en mann med haukeansikt som nekter å ta inn over seg julebudskapet, som i fellesskap med andre menn i storkapitalist-uniform ødelegger for skikkelige arbeidsfolk, som spotter Frelseren og må vandre hvileløst rundt, nesten like udødelig som Ahasverus, den evige skomakeren fra Jerusalem. De gotiske skrifttypene som i oppsetningen brukes for skrive det gammeltestamentlig klingende navnet hans (Ebenezer), ble forresten i 1941 forbudt i offentlige skriv i Tyskland – fordi de visstnok lignet for mye på Judenlettern.

I stedet for å la seg drive med den være-moralsk-fornærmet-bølgen som det har blitt så populært å kritisere den siste tiden, kan man spekulere på om de lange nesene i Et juleeventyr er et bevisst, kunstnerisk grep – altså omtrent som da Morten Viskum i 1995 la døde rotteunger på olivenglass og lurte dem inn i en kommersiell sammenheng, det vil si blant andre olivenglass i din butikkhylle. I så fall kan vi som tilskuere velge om vi vil se på disse elementene i oppsetningen som i overkant subtil føkking med eget publikum, eller som et djevelsk radikalt kalkulerende innspill i midtøstendebatten – eller kanskje bare som preget av en stadig pinligere, nesten umulig uvitenhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse