En reform for byene?

Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen er noe resten av landets distrikter også bør ta til seg.

Det er mye uforståelig med regionreformen. Regjeringas forslag er ikke konsistent når de samler 1/3-del av landarealet i et eneste fylke (Troms & Finnmark), men lar landets minste fylke i areal (Oslo), bestå. Eller når de samler 25% av befolkninga i et fylke (Viken), men lar andre fylker bestå med mindre enn 5% av befolkninga. Disse nye fylkene blir ikke hensiktsmessig for å utøve en demokratisk styring. De blir for store på hver sin måte. I tillegg er det ingen sammenheng mellom de forskjellige reformene i landet. Helsereformen har nå delt landet inn i 4. Posten Norge er delt inn i 5 regioner, det samme er Statens vegvesen. NAV skal bygge ned sitt arbeid på fylke og planlegger 11 regioner. Politireformen opererer med 12 distrikter. Bispedømmene er og brutt opp fra de gamle amtene. Det lages en regionreform på mellomnivå, som mangler identitet, likhet og sammenheng med sitt omland. Det lages en reform som truer legitimiteten til dette mellomnivået. Til og med oppgavetildeling som reformen lovet, svikter.

Fylkene og fylkestingene har irritert de forskjellige regjeringene. For de har vært verksteder for dialog og stilt likelydende krav til distriktspolitikken. Mest kjent er fylkenes krav til å bevare bosettinga. Ingen Stortingspolitiker har våget å trosse det omforente kravet om å opprettholde en desentralisert bosetting langs kysten. Så lenge det bor folk langs kysten, er heller ikke ressursene så lett å få hand om og omsette. Allmenningsretten står sterkt i Norge så lenge det bor folk i distriktene.

Vi må derfor se på om regionreformen sin hensikt egentlig er å skape økt sentralisering og urbanisering. For det virker som det er byene som skal være motor i de nye regionene. For så vidt ikke rart at en planlegger slik så lenge det er en internasjonal trend at folk flytter inn til byene. I år 2008 var det første året det bodde flere folk i byene enn på landet globalt. Den gang kalte den rød-grønne utviklingsminister Solheim det for en ny æra og spådde at innen 2030 vil 2/3-deler av jordas befolkning bo i urbane områder. Dagens regjering følger dette opp med å gi tilskuddsordninger til byutvikling og byvekstavtaler og hevder at urbanisering byr på muligheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fokus på byutvikling og gir millionbeløp til de største byene.

Med dette som bakteppe, våger jeg å se på regionreformen og stiller spørsmål om ikke det egentlig er en by-reform med avvikling av fylkene for å stimulert til byvekst. Hvorfor blir Nord-Norge da delt opp i to? Det er byene Bodø og Tromsø som skal få hvert sitt omland. Disse to største byene i landsdelen er på 15. og 16. plass i landet med omtrent 40 tusen by-boere hver. Dette mønsteret syns jeg speiler seg i resten av landet også. Trøndelag har Trondheim uansett hvor mye fylkesmannens kontor deles opp. Møre og Romsdal bevares, men der vil det stå strid om fylkeshovedstaden skal bli Kristiansund, Molde eller Ålesund. Kristiansund er nødt til å tape pga at byen er for liten. Ålesund leder stort, men jeg kjenner for lite til strategisk beliggenhet og potensialet til Molde. Sykehusdebatten viser kanskje hvor fylkeshovedstaden ender. Nyfylket Vestlandet vil ha Bergen som administrativt senter uansett lovnader til Sogn og Fjordane. Rogaland har byen Stavanger som holder på å vokse sammen med Sandnes. Til sammen utgjør de den 3. største byen i landet. Hadde Rogaland og Hordaland blitt slått sammen, ville vi fått en rivalisering mellom de to største byene etter Oslo.  

Agder har Kristiansand som den største byen. Vestfold og Telemark har mange byer, men det blir vel ei vurdering av hvem av dem som har det største potensialet. For Telemark er det kanskje håp om at fylkeshovedstaden blir den sammenvokste byen Porsgrunn/Skien som til sammen utgjør landets 7. største by. Vestfold har nok de største mulighetene med byene Tønsberg og Sandefjord som sammen vil ta 7. plassen og som kanskje har større omland. Nyfylket Viken har Norges 5. største by, Drammen, men jeg ser og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Bærum i sin bysatsing. Kanskje tenker regjeringa at det må gjøres fordi Fredrikstad og Sarpsborg til sammen rangeres som 6. største byen i landet. I en bysatsing er det viktig å unngå for mye rivalisering når de ønsker en målretta by-oppbygging. For fylket Innlandet er det vel Hamar som blinker seg ut, men det vil da også bli den minste fylkeshovedstaden i landet. Vi vil kanskje se tiltak som får Hamar til å vokse på bekostning av Gjøvik og Lillehammer.

Om regjeringa tenker slik, så er det en strategi for å avvikle fylkene og la de største byene få vokse og bli «lokomotiv» som omlandet skal forsyne. Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen er noe resten av landets distrikter også bør ta til seg. I denne sammenheng er min egen by Harstad, som er på 22. plass med stipulert 21 tusen innbyggere, for liten til å støttes av regjeringa. Vi trenger et distriktsopprør fra alle tettsteder under 26 tusen innbyggere. Det utgjør enda et flertall av landets befolkning, men flere av de 17 største byene bør heller ikke føle seg for trygg. Veksten blir styrt til regionbyene som enda en stund kan kalles fylkeshovedstad.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse