DEN FØLELSEN: ... den velkjente lille tvilen i bakhodet hver gang jeg så et trailerlys i det fjerne: «Er dette en av de mange med utslitt sjåfør og blankslitte sommerdekk?» skriver Eivind Sivertsen. Illustrasjonsfoto: Nordlys arkiv

«En reise i mørket»

Stambanen gjennom Norge vil – når klimatiltakene for alvor kommer – være en absolutt forutsetning for at landet fortsatt skal fungere som et moderne samfunn.

Langkjøring på nordnorske veier i adventstida, har aldri vært min favorittøvelse.  Og med flere lange år på nakken, og østeuropeiske tungtransporter som bibelske gresshoppesvermer over landsdelen, er lysten ytterligere redusert.  Men så ville skjebnen at en tur Bardufoss-Storslett og retur var nødvendig, og skjebnen utfordrer man ikke.

To nye tunneler er kommet siden sist jeg kjørte der, og det nye er alltid interessant, så på den måten ble motviljen snudd til håp om en positiv opplevelse.  Sørkjostunnelen var åpnet 2. februar i år, og Nordnestunnelen bare for kort tid siden.

Så vi dro avsted, min venn – som skulle levere en bruktbil på Storslett – og jeg som skulle sørge for at returen hans ikke skulle ta en evighet, med flere busser.  Her er det buss for tog, fra evighet og til evighet.  Noen har ikke gjort jobben sin.

Turen gikk stort sett som forventet.  Min lille 'by-bobil' (ombygd kassevogn) er et støy-inferno på ruglete veier, men forøvrig en drøm å kjøre. Noen problemer var det derfor ikke, bortsett fra den velkjente lille tvilen i bakhodet hver gang jeg så et trailerlys i det fjerne: «Er dette en av de mange med utslitt sjåfør og blankslitte sommerdekk?»  Men denne følelsen har man lært seg å overse, etter hvert som tungtransportene har formert seg som kaniner på våre nordnorske veier.

Resultatet av turen ble – foruten en god kafemiddag på Storslett – to erfaringer jeg ikke hadde ventet.  Den ene var tettheten av tungtransporter, særlig på strekningen Skibotn – Nordreisa.  Med en interesse over gjennomsnittet når det gjelder transportutviklingen, trodde jeg ærlig talt ikke at trailerne skulle komme tett som hagl på denne strekningen, selv om mye frakt går via Kilpisjärvi, bl a til Kiruna for omlasting.  Nå kan det tenkes at trafikken var spesielt høy akkurat da, men det var likevel tankevekkende.

Erfaring nr to var kvaliteten på de to nye veitunnelene.  De var rett og slett imponerende, sett fra nordnorsk ståsted.  Gjennomkjøringen ga en velkommen avslapping fra ellers heller tvilsomme veiforhold.

En av de ting som slo meg er den enorme merkostnaden ved slike veitunneler, sammenlignet med tunnelbygging for jernbane.  Min tekniske sans sier meg at for en slik veitunnel på 10 km, får du 20-30 km singlesporet jernbanetunnel - kanskje mer - og trolig med en brøkdel av vedlikeholdsprisen for veitunnelen.  I tillegg får man jernbanens enestående lave CO2-profil, sammenlignet med veitransporten.  Og en sterk utslippsreduksjon får man, til og med ved bruk av dieseldrevne tog.  En annen ting er tunnelboremaskiner (TBM).  Disse egner seg ikke godt for veitunneler, men desto bedre for jernbane, på grunn av profilen.  Bruk av TBM på stambanens lange tunnelstrekninger bør gjøre disse enda billigere.

Våre myndigheters holdning til klimaspørsmålet kan sammenlignes med ærverdige Horatio Nelson i slaget på Københavns red.  Der ble han gjort oppmerksom på signal fra admiralitetet om at han skulle trekke seg tilbake.  Han satte kikkerten for sitt blinde øye, og sa:  «Jeg ser ikke noe signal».  Han fortsatte, og vant slaget.  Våre myndigheter ser ingen klimasignaler,  men vårt land vil tape.  I siste vurdering av statenes klimainnsats ramlet nettopp Norges status fra sjuende til tolvteplass.  Søta bror leder.

Hva gjør så Norge videre for en bedre status?  Jo, vi jobber frenetisk for flere motorveier, for å flytte maksimalt av transport over på fossilbrennende biler, og vi planlegger nye storflyplasser.  Den innsatsen som gjøres på jernbanesektoren er utbygging av korte baner i sør. (Jernbanen er mest effektiv på lange strekk).  Og i tillegg er disse utbyggingene ofte ekstremt uøkonomiske.  Motorveiutbyggingen er voldsomt dyr, medfører svære beslag av jordarealer og er ytterst kostbar vedlikeholdsmessig.  Dette vedlikeholdet blir enda dyrere når klimatiltakene vil føre til redusert produksjon av fossilbrensel.  Asfalt er et biprodukt av oljeraffineringen.

Våre myndigheters neglisjering av klimaspørsmålet er bare skremmende. Tror de virkelig at Norge kan eksistere som en øy av klimaforverrende resursbruk, i en omliggende verden som blir skremt til effektive klimatiltak av det vi nå klart ser rundt oss?  Trumpiaden er – må vi håpe – bare en kort episode.

Den ekstreme nærsyntheten i Oslo er da ikke evigvarende?  Utvilsomt må det der i byen finnes mange mennesker med normalt gangsyn, og med en horisont videre enn Karl Johan.  Vi må kunne finne ledere her i landet som er i stand til å forstå følgende: 

Stambanen gjennom Norge vil – når klimatiltakene for alvor kommer – være en absolutt forutsetning for at landet fortsatt skal fungere som et moderne samfunn. Det gjelder også oppgraderingen av Ofotbanen.  Nordnorsk jernbane blir uunnværlig, ikke bare for Norge i nord, men også for resten av landet, inklusive Oslo vest.  Og den krever masse år i planlegging og bygging.  Derfor må vi legge bort koloni-Nord-Norge-tenkingen, korrigere nærsyntheten, og starte vedtak og planlegging nå!

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse