Rideskolehesten Remma Blakken og artikkelforfatters ridehest Zimar koser seg sammen vinteren 2009. De var bestevenner. Remma Blakken var bestevenn for så mange gjennom sitt liv. Foto: Maria Fontanos

En siste hilsen til Remma Blakken

Det tristeste med å kjenne hester, er erkjennelsen av at de vil forlate våre liv. Særlig når det skjer ved død, så skaper det følelser. Hestene setter så dype spor.

Hva skjer når en hest ikke kan, vil eller klarer å møte en forventa standard? Dette er et vanskelig men godt spørsmål, og det bør stadig spørres av oss som driver med hest, som eier hest og som har ansvar for hest.

Det var en av de dagene med kulde på Evenskjer tilbake i 2009. Jeg var ansatt som lærer på hestelinja på gamle Soltun Folkehøgskole. Mens jeg stod på ridebanen, lot jeg øynene falle i retning av kapellet ved skolen. På veien opp mot det hvite bygget gikk de to. Remma Blakken og jenta som passa ham. Eller var det motsatt? Var det Remma Blakken som passa jenta? De gikk rolig sammen med et prosjekt bare de to kunne kjenne til. Samarbeida i kulda. De løfta hverandre og jeg visste at Remma Blakken ga mer til jenta enn jeg kunne klare alene som lærer. Han løfta oss alle.

Remma Blakken er nå død. Han blei avliva i slutten av mars. Nesten 22 år gammel var det hele over.

Ved Tromsø Rideskole er det igangsatt arbeid for å forbedre økonomien. Det nye styret har en åpen linje og informerer om utviklinga ved klubben og rideskolen. I et skriv som ligger på ryttersportsklubbens Facebook-side heter det at ‘en sentral endring i rideskolens drift vil gjennom dette året, og videre, være utskiftning av hestemateriell’. Hester som ikke møter rideskolens behov skal ‘skiftes eller tas ut’. Styret formidler at ansatte og veterinærer skal være med på å ta slike avgjørelser og at hestedyrevelferd skal ivaretas.

Remma Blakken sitt siste ansettelsesforhold var ved Tromsø Rideskole. På et styremøte i starten av mars ble det bestemt at han og hans hestekollega Wiljar, som hadde arbeidet ved rideskolen siden starten av 2000-tallet, skulle ‘tas ut’.

Jeg vet ikke hvordan det stod til med Remma Blakken på slutten. Han var en gammel sliter med mye vondt i magen. Også da vi jobbet sammen i 2009 hadde han mageproblemer. Tidvis så han ikke ut, med sin skitne svans. Han blei vaska og vaska på nytt av de som mente han var den fineste hesten i verden, om enn med den skitneste halen. På Soltun slo veterinæren fast, etter en rekke undersøkelser og utprøving av ulike medisiner, at Blakken kunne leve helt greit med sin mage. Vi måtte bare tilpasse foring og treningsmengde og følge med. Det gjorde vi. Remma Blakken hadde masse livslyst og et godt liv. Hvordan var det på slutten? Var hans mage blitt verre og en grunn til at han ble avliva? Eller var han bare blitt for gammel? Hang han ikke lengre like godt med som før? Gamle, gode Remma Blakken. Hvem fulgte deg de siste stega før du døde? Du som fulgte elevene mine så fint.

Eldre hester ses ofte som syke. Det er ikke nødvendigvis slik at de er syke. De har levd sine liv med ulike belastninger og har kanskje fått skakke kropper. For hester som har vært i arbeidslivet gjennom rideskole eller ulike former for terapi, kommer en dag der alt går litt saktere. Der de ikke er som før. Skal de da avlives? Er det slik at når hestene ikke lengre kan bære en rytter eller tjene inn sitt livsopphold, så er dagene talte? Hvem tar valgene, og hvordan snakkes det om slike vanskelige avgjørelser i miljøene der hestene befinner seg? Remma Blakken kjente så mange mennesker. Hva tenker de nå? Er de like triste som meg?  

Ved Brock universitet i Canada har førsteamanuensis Kendra Coulter drevet forskning på arbeidsforhold på steder der dyr inngår. Hun sier at dyr som jobber for å gi mennesker en bedre hverdag, bør møtes som ansatte med visse rettigheter og vern. Lovverk gir ofte kun en minimal beskyttelse, så miljøer der dyr er med i arbeid må delvis regulere seg selv. Gledelig nok, så viser praksiser ved mange staller at rideskole- og terapihester ofte gis visse rettigheter som oppfylles. De arbeider gjerne et gitt antall timer i uka, får fritid til avslapning og ofte sommerferier på beite sammen med en flokk. Skjebnen til eldre hester varierer. Noen omplasseres mens andre får tilpassa sin hverdag og får fri fra de tyngste oppgavene. Eldre, skolerte hester kan være kjemperessurser. Eldgamle Hirvilla ved Hammerfest staller er et godt eksempel. Hun er en lyngshest på nesten 30 år. Hun jobber de dagene hun er i form, og skaper smil blant barn som trenger hesteglede. Hirvilla er trygg og god. Stallens ansatte vurderer dagsformen og tilpasser aktivitetsnivået til det hun takler. Ikke alle eldre hester får en slik alderdom. Det hender at eldre hester avlives fordi tilpasning blir for vanskelig eller kostnadene for høye. Andre ganger spiller sviktende helse inn. Da er det rett å avlive heller enn å omplassere eller tilpasse arbeidsoppgaver.

Det er helt innenfor lovverket å avlive selv friske hester. Hesters beskyttelse og livsrett avhenger av innsiktene, økonomien og holdningene til de som er rundt dem. Hesteeiere og driftere av staller og anlegg avgjør ofte hesters rett til å være i live eller dø. Veterinærer konsulteres gjerne om helsa til hestene er dårlig og skrantende. Sammen setter disse standarden, og denne standarden må de være seg bevisst. Praktisering av dyrevelferd har nemlig betydning for hele stallmiljøet, og ikke kun for hestene. Forskninga til Coulter er en øyeåpner. Hun viser at på anlegg som staller, fjøs eller endog slakteri, så er ulykkesstatistikken blant personalet statistisk høyere der dyrevelferd nedprioriteres. For å snu dette rundt, så betyr det at å være snill med dyrene innebærer egenomsorg for menneskene rundt dyra. Coulter viser at fokus på dyrevelferd medfører fokus på menneskevelferd, og mindre fysisk og psykisk skade blant både to- og firbeinte ansatte. Disse verdiforankringene henger sammen. Trygge miljø for dyr gir tryggere miljø for folk.  

Har slike funn noe å si for Tromsø Rideskole og folkene som ferdes på stallen? Det bør være et tankekors. Stallen er i en omstillingsfase, og tøffe avgjørelser må tas for videre drift. Aktiviteten ved stallen skal opp, mens andel ansatte skal ned. Harde prioriteringer må til, og da er det kanskje ekstra viktig å ha fokus på rideskolehestene og hvordan de ivaretas. Når hestene omtales som ‘materiell’ som skal skiftes eller tas ut om de ikke møter rideskolens behov, så er det grunn til å stoppe litt opp.

Hester er ikke materiell. De er venner, kollegaer, støttekontakter og ansatte. De er levende vesen som sanser, som forstår, som jobber og som er der for å gjøre noe for og med oss. Selvsagt kan de kjøpes og selges og skiftes ut om det er nødvendig, men de er ikke materiell. Om de skal leve, dø eller skiftes ut, så må grundige refleksjoner gjøres. Det er særlig viktig når det er eldre rideskolehester det gjelder. Disse hestene har betydd så mye for så mange. De har stått så veldig nært. Å ta vare på en ‘gammel traver i rideskolen’ er å ta vare på hele stallmiljøet.

Graden vern hester møtes med sier noe om hvilke verdier som vektlegges i miljøet rundt. Hva skjer når en hest ikke kan, vil eller klarer å møte en forventa standard? Dette er et vanskelig men godt spørsmål, og det bør stadig spørres av oss som driver med hest, som eier hest og som har ansvar for hest. Som faglig ansvarlig for undervisningstilbud i dyreassistert sosialt arbeid ved UiT sin utdanning i barnevern og sosialt arbeid, så kan jeg garantere at slike refleksjoner er en selvfølgelig del av undervisningen. Det er en sammenheng mellom dyrevelferd og hvordan folk har det. Kall det gjerne en utvida HMS. Å arbeide med hest og å ansette hester i arbeid med mennesker, krever kanskje slike utvida forståelser?

Nå når jeg vet at min tidligere kollega Remma Blakken ikke lengre er her, så vil jeg huske ham mens han tusla mot kapellet. På jobb for sin stalljente det året.

Hvil i fred kjære Blakken. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse