Annonse
Ifølge den siste rapporten fra FNs klimapanel må vi innen 2030 nærmest halvere utslippene globalt. Det vil kreve kreve en omlegging av samfunnet, og våre daglige liv, som vi aldri har sett maken til, skriver Silje Ask Lundberg. Illustrasjon: Colourbox

En tapt mulighet for klimaet

​​​​​​​Dersom budsjettenigheten mellom KRF og Regjeringen er et frampek på hvilke saker partiet vil prioritere i regjeringsforhandlingene, lover det svært dårlig for klimaet.

Og heller ikke nå, med den bekmørke virkeligheten som FNs klimapanel tegner dersom vi ikke klarer å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, kommer vi til å få et budsjett som faktisk tar klimautfordringen på alvor. 

Samme dag som regjeringen presenterte forslaget til nytt statsbudsjett for 2019, la FNs klimapanel frem en ny rapport. Denne vurderte virkningene av 1,5 grad oppvarming, som er et av målene fra Parisavtalen, og hva som måtte til for at vi skulle nå målet. I følge denne rapporten må vi innen 2030 nærmest halvere utslippene globalt. Det vil kreve en omlegging av samfunnet, og våre daglige liv, som vi aldri har sett maken til.

2030 virker nok fjernt for de fleste av oss. Det er tross alt 12 år til. Å skulle se 12 år frem i krystallkula blir litt for abstrakt. Men om jeg i stedet ser tilbake 12 år, så blir det alt annet enn fjernt. Jeg husker innmari godt hvordan livet var som 18-åring og hvilke saker som preget nyhetsbildet. I 2006 startet jeg på mitt siste år på Heggen videregående skole i Harstad – jeg stilte til og med som russepresident (og tapte så det sang). Det var også det året dommen i Nokas-ranet falt, prins Sverre Magnus ble født og Siv Jensen tok over ledervervet i FRP.

Når jeg ser tilbake 12 år, så blir plutselig 2030 mye nærmere. Og rapporten fra FN blir mye skumlere. Den blir ikke like fjern, eller like langt unna. Vi har bare 12 år på oss.

Dessverre så ligger vi ikke godt an, og forslaget til statsbudsjett viste på mange måter hvor stor avstand det er mellom mål og handling. Med dagens politikk ligger vi kun an til å reudsere utslippene med 12 prosent innen 2030. Det er langt unna det klimaendringene krever av oss.

Dette hadde KRF sjansen til å gjøre noe med i sin budsjettavtale med regjeringen. I forkant av at budsjettavtalen ble klar, virket det også som om KRF kom til å løfte klimasaken. I forbindelse med retningsvalget til partiet ble klima løftet som en av de store sakene, både på rød og grønn side. Det samme ble det i KRF sitt alternative statsbudsjett.

Onsdag i forrige uke fikk vi presentert budsjettavtalen. For klima var det en utrolig skuffende lesing, og vi måtte nærmest lete med lupe for å finne noen klimatiltak i det hele tatt. Til å ha snakke pent om klima, så var det tydelig at dette ikke var det KRF prioriterte i sine forhandlinger. De fant ikke en gang nok punkter til at det fikk en egen overskrift i budsjettet. I stedet ble de få ekstra klimapåplussningene i budsjettet lagt under samme overskrift som tilskudd til private kirkebygg.

Noe av utfordringa i klimapolitikken i dag er at vi ikke kommer videre. Vi har de samme diskusjonene nå, som vi hadde da jeg var 18 år og bodde i Harstad. Vi diskuterer fortsatt hvorvidt vår oljeindustri er en del av løsninga eller ei, om vi skal bygge nye store motorveier eller ikke og om vi skal gjøre det dyrere å forurense eller om det er dyrt nok. Ja – vi har hatt en elbilpolitikk som har fungert, men til tross for den så har utslippene fra biltrafikken i realiteten økt – om man ser bort fra den feilslåtte biodrivstoffsatingen som i realiteten fører til økte utslipp globalt.

Selv om vi sier vi mener alvor med klimaproblemet, selv om nordmenn tror på klimaendringene og samtlige av partiene på stortinget hevder de ønsker en forsterket klimainnsats – så har vi ikke vært villig til å gjøre det som trengs. Og heller ikke nå, med den bekmørke virkeligheten som FNs klimapanel tegner dersom vi ikke klarer å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, kommer vi til å få et budsjett som faktisk tar klimautfordringen på alvor. 

Skal vi lykkes i klimapolitikken kan vi ikke tillate oss å føre en politikk som den vi har i dag. Eller å ha et personlig forbruk som det vi har i dag. Det må reduseres, og det kjapt. I de kommende regjeringsforhandlingene er vi avhengig av at KRF løfter klimafanen langt høyere enn de gjorde under budsjettforhandlingene. Det er tross alt ikke så lenge siden Lordi vant Melodi Grand Prix. Det er ikke så lenge til 2030. Vi har bare tida av veien.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse