Annonse
EU: Er det virkelig mulig at Norges Storting ønsker – uten at det foreligger noen tvingende grunn – å la et sånt system få overordnet stilling, i forhold til vårt ege? undrer Rolf Seljelid.

En unødvendig risiko

Å slutte seg til EUs finansinstitusjoner som overordnet myndighet virker omtrent like betryggende som å legge Norges Idrettsforbunds dopingkontroll under et postboksfirma i Moskva.

Like før sommeren slo til, har Stortinget bestemt, som hastesak at Norge skal underlegge seg EUs kreditt-tilsyn. Norske banksjefer sitter på TV med rynkede bryn og forteller oss at dette må skje fort, ellers får ikke norske kreditt-institusjoner arbeide uhindret i Europa. Sveits, f.eks, synes ikke det haster i det hele tatt, de har ikke tenkt å melde seg inn, og de har banker de også, så vidt jeg husker.

Norge altså, med sin milliardformue og en politisk ledelse som systematisk ser ut til å synes at det er viktigere å være gromguten hos ”våre allierte” (USA når det gjelder militæret, EU når det gjelder økonomi) – enn å sørge for nasjonens trygghet. Å slutte seg til EUs finansinstitusjoner som overordnet myndighet virker omtrent like betryggende som å legge Norges Idrettsforbunds dopingkontroll under et postboksfirma i Moskva.

I 2011 var irske banker på eller over konkursens rand, men ble reddet ved at EU tvang irske myndigheter til å sørge for at staten – dvs befolkningen, skattebetalerne – overtok bankenes gjeld. På Kypros i 2013 prøvde EU-systemet å gjøre noe lignende, men Kypros ble ”reddet” at russiske banker. Hellas er stjerneeksemplet på hva som egentlig foregår. Hvis man orker å se, er det åpenbart at det ikke er Hellas som skal reddes, det er de europeiske bankene. De hadde og har fortsatt store fordringer mot tilsvarende greske, bundet opp i komplekse ”credit default swaps”. Hellas kom inn i EU og Eurosonen ved å jukse med opplysningene om sin finansielle status. De som foretok rådgivningen og den raffinerte triksingen med tall, var storbanken Goldman-Sachs, hvor Europasjef var Mario Draghi, han som nu er toppleder i den europeiske sentralbanken. ”Noen” må ha tjent formuer på shortselling av greske obligasjoner.

Er det virkelig mulig at Norges Storting ønsker – uten at det foreligger noen tvingende grunn – å la et sånt system få overordnet stilling, i forhold til vårt eget, overvåke våre banker, sørge for at våre regler ikke er strengere enn EUs, et system som systematisk blander politikk og finans, med den åpenbare sentrale målsetting å beskytte og berike europeiske banker og storkapitalen.

Banksjefene på TV sier at beslutningen 13. juni bare er en liten teknisk detalj som ikke vil ha noen som helst effekt på interne norske forhold. Er det ingen grense for hvor mye juks en partner kan ha begått før man holder seg unna – sånn som det er i privatlivet? Hvor er grensen for hvilken unødvendig risiko de store norske partiene vil ta, på våre og våre efterkommeres vegne – for å bli populære i Brüssel? Hvor lenge vil det gå, før det viser seg ved finlesing av avtalen, og senere ”småjusteringer” at vi har bundet oss, indirekte og under annet navn naturligvis, bundet oss til å delta i en eller annen slags ”redningsaksjon”  ”for å bevare europeisk enhet”, eller lignende. Både Italia – Draghis hjemland – Spania og Portugal har statsgjeld som det antagelig er umulig for dem å gjøre opp for. Er det ingen i AP eller Høyre som begynner å bli litt nervøse når de ser kombinasjonen?

Er det noen som husker jukset fra siste EU-kamp hvor den norske oversettelsen av avtaleforslaget, det som ble presentert for befolkningen bl.a hadde formuleringer som at Norge ”skal få”!  i stedet for ”kan få” som det sto i den franske originalen. Dette syntes ikke EU-forkjemperne på Stortinget var noe problem. Eller hadde de ikke lest den franske teksten? Lærte vi noe den gangen?

Den store britiske økonomen John Meynard Keynes sa at finansinstitusjonene skulle være samfunnets skjelett. I dagens virkelighet er det ikke slik lenger. Den rå internasjonale storkapitalen er blitt en blodsuger som utarmer menneske- samfunnet og skaper enorme private formuer på næringslivet og nasjonens bekostning. EU holder på å bli et lydig redskap for dette. Bankene skal beskyttes, ikke folket. Les Michael Hudson´s bok : ”Killing the host”. Problemet må ikke forveksles med det normale element av klassisk kapitalistisk metode som de fleste i-land benytter seg av: ordentlige regnskaper, aksjeselskaper, konkursinstitusjonen, rammeverk, fravær av vilkårlige inngrep fra politisk hold. Alt dette er i ferd med å forsvinne fra Storkapitalens repertoir.

Vi kommer ikke straks til å merke noen effekt av at våre finansinstitusjoner er underlagt EU-systemet, ikke om ett eller to år heller.  Men om fem eller ti, når det er kommet små justeringer av avtalen – som ikke vil bli forelagt Stortinget, når alle banksjefene og statens toppbyråkrater har vennet seg til at de må reise til Brüssel for å få beskjed om hva som er riktig?  Når menneskenes, nasjonens kamp for å redde kloden, kolliderer med storkapitalen – hvem vinner?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse