Noen har gått fullstendig av seg gangsynet i sin iver etter å kunne vise til nedgang i fraværet i den videregående skole, skriver Agnes Bjørgve. Illustrasjonsfoto: Colourbox

En vellykket fraværsgrense?

Spørsmålene hamrer i hodet på en stresset forelder: -Var det meningen at alle skulle bli fullstendig umyndiggjort med tanke på egne barns sykdom disse tre skoleårene?

Dagen starter med at huset har to febersyke ungdommer.

10-klassingen har 38,5 og foreldrene sender en sms til læreren. Svaret er: «Ok. God bedring». -Problem løst. 15-åringen kan krype til køys og bli frisk.

17-åringen har også feber. Hun pinte seg på skolen dagen før, fordi hun har den nye fraværsgrensen å forholde seg til. Dilemmaet er at om fraværsdagen inneholder et fag det er få timer av i løpet av skoleåret, risikerer hun å ende opp uten karakter. Dermed ble medelevene dessverre utsatt for mulig smittefare.

Videregåendeelevens dag blir som følger: Kontakte en av foreldrene for å få denne til å kjøre seg til legekontoret. Forelderen må avbryte sin nystartede arbeidsdag, sette seg i bilen (eller bussen, kanskje taxien) og kjøre hjem. (Er man riktig heldig passeres en bomstasjon på veien) Måle feberen på 17-åringen, ringe legekontoret, diskutere om man kan slippe galskapen, men svaret blir: «Joda, dere må nok dessverre komme inn.»

Spørsmålene hamrer i hodet på en stresset forelder: -Var det meningen at alle skulle bli fullstendig umyndiggjort med tanke på egne barns sykdom disse tre skoleårene? -Er det ikke meningen at ungdommen selv skal få et nøkternt og realistisk forhold til sykdom og fravær?

Videre er forløpet av dagen; Få en paracet i den feberhete ungdommen. Formane henne om at hun må kle seg godt. Selv om alle vet at det beste ved influensa er å holde senga, må 17-åringen ut i bilen (kanskje til og med bussen eller i taxien -noe som medfører smittefare!). Ny bomstasjon passeres.

De finner seg plass i et venterom med masse mennesker (Smittefare!). Ungdommen er uvel. De kommer omsider inn til en hardt presset fastlege. Legen gir også uttrykk for at hen synes dette er latterlig, når forelderen buser ut sin frustrasjon over fraværsregelen. Det måles feber og skrives en attest og den foresatte forlater legekontoret nesten 300 kroner fattigere. Tilbake på venterommet sitter personer som antakelig trengte denne akutt-timen adskillig mer.

En feberhet ungdom må sette seg i en kald bil (eventuelt vente på en buss eller taxi -igjen: smittefare!) Forelderen er bekymret for at ungdommen blir dårligere som følge av eksponering for kulde og andre påkjenninger. Ny bomstasjonspassering. Etter å ha gitt beskjed til skolen, kan omsider en sliten og varm 17-åring krype under dyna og forsøke å bli frisk.

Forelderen kan, etter eventuelt å ha passert bomstasjonen igjen(!), finne tilbake til arbeidsoppgavene sine. Om hen får betalt for adisse timene, avhenger av hvor «grei» arbeidsgiveren er.

Er eleven hybelboer eller foreldrene har en jobb det er umulig å slippe fra, må ungdommen gjennom dette forløpet alene. Febersyk, smittebærende og uvel. Alternativet kan være et manglende vitnemål.

Den stressede forelderen har endelig kommet seg inn sakene på jobb, likevel gnager det i bakhodet. -Her har noen gått fullstendig av seg gangsynet i sin iver etter å kunne vise til nedgang i fraværet i den videregående skole.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse