KRITISK: Oppsummert vil vi derfor hevde at utvalgsarbeidets hovedsvakhet er mangel på forståelse for kystsamfunnenes konkurransefortrinn, sjømatmarkedenes utvikling og hvordan konkurranse- og maktforholdene utøves i bransjen, skriver Torbjørn Trondsen og Steinar Eliassen. Dette bildet er fra Henningsvær i Lofoten. Foto: Tom Benjaminsen

En verdiskapende sjømatnæring

Tveterås og Elvevoll fremstiller markedskonkurransen som om norske eksportører står med lua i handa overfor utenlandske sjømatkjøpere, og at lave produksjonskostnader er vårt eneste konkurransemiddel. Dette er en dårlig observasjon.

I motsetning til oppdrett, finnes det ikke dokumentasjon eller erfaring for at det er økonomisk lønnsomt at fiskeindustrien skal eie og dirigere fiskeflåten, verken for eierne eller for samfunnets verdiskapning.

Professorene Tveterås og Elvevoll som representerer flertallet i det såkalte Tveteråsutvalget, gjentar i Nordlys 1. februar 2015 en rekke uholdbare myter om verdiskapning og konkurransekraft i sjømatindustrien som må korrigeres. 

LES MER: Kronikken fra Tveterås og Elvevoll

Utvalgets oppdrag var å foreslå tiltak for økt verdiskapning i hele den norske verdikjeden for sjømat. Begrunnelsen var at betydelige deler av sjømatindustrien har slitt med dårlig lønnsomhet. Utvalgets overser dessverre kunnskaper om hvilke typer bedrifter som har god lønnsomhet og som kan bidra med fremtidig verdiskapningsvekst.

Sjømatindustrien er i en rask omstillingsperiode på vei bort fra tradisjonell produksjon av frossenfilet og over til høyt betalende markeder som etterspør fersk fiskekvalitet. Bedrifter som baserer seg på kystflåtens ferske råstoff, hadde i 2013 og 2014 en mye høyere kapitalrente enn det som er vanlig i næringslivet ellers. Utvalget opplyser heller ikke det faktum at mindre fartøyer og mottaksanlegg som leverer fersk kvalitet også gir en samlet meget høy samfunnsøkonomisk verdiskapning (summen av lønn og kapitalavkastning) av de tilgjengelige fiskekvotene. 

Utvalget baserer derimot sine anbefalinger på den gjennomsnittlige bedriftsøkonomiske lønnsomheten i bransjen, hvor store bedrifter som Norway Seafoods og Nergård trekker gjennomsnittet. Denne type bedrifter er bygd opp på råstoff fra egen trålerflåte som ikke kan tilby den mest lønnsomme ferske kvaliteten og har store problemer med å omstille seg til de best betalte markedene. Utvalget legger likevel til grunn for sine anbefalinger den udokumenterte påstanden om at den beste lønnsomheten oppnås med investeringer i store automatiserte bedrifter med kostnadsbesparende teknologi. Tilgang på ferskt råstoff av god kvalitet er imidlertid mye viktigere enn automatisering. Utvalgets forslag blir da deretter. I Ibsens Peer Gynt heter det: «Hvor utgangspunktet er galest, blir ofte resultatet originalest».

Tveterås og Elvevoll fremstiller markedskonkurransen som om norske eksportører står med lua i handa overfor utenlandske sjømatkjøpere, og at lave produksjonskostnader er vårt eneste konkurransemiddel. Dette er en dårlig observasjon. Norge er en stormakt som sjømatleverandør. På grunn av vår nærhet til fiskefeltene og fjordene, har Norge, sammen med Island, en sterk rolle som leverandør til det europeiske markedet for høykvalitets fisk. EU har i en økende grad underdekning på fiskeprodukter. De store sjømatdistributørene i Europa er derfor mer avhengig av norske leverandører av kvalitetsfisk enn norske leverandører er avhengig av dem. Dette gir en gunstig forhandlingssituasjon om priser for leverandører som kan tilfredsstille etterspørselen av fersk kvalitetsfisk. Det er også grunnen til at eksportprisen i 2014 for norsk laks var 41 kroner per kilo mens produksjonskostnadene var under 25 kroner. Det samme markedspotensialet foreligger i hvitfisknæringen, hvor eksportprisene for fersk fisk har økt med bortimot 50 % hittil i år. 

Tveterås og Elvevoll har rett i at samhandlingen mellom fiskeflåten og sjømatindustrien er helt avgjørende for kvalitet og konkurranseevne, men foreslår stikk i strid med etablert fiskerilovgivning, å åpne for at eiendomsretten til fiskekvotene kan selges til en fiskeindustri som kan være eid av internasjonalt børsnoterte selskaper. 

I motsetning til oppdrett, finnes det ikke dokumentasjon eller erfaring for at det er økonomisk lønnsomt at fiskeindustrien skal eie og dirigere fiskeflåten, verken for eierne eller for samfunnets verdiskapning. Variasjoner i fangstsammensetningen og markedskravet til ferskhet gjør det mer lønnsomt med fiskereide fartøy og en fleksibel tilpasning mellom fartøy og foredlingsleddet basert på kortsiktige eller langsiktige kontrakter. Dette viser blant annet erfaringen fra Aker, som eier både trålere (Havfisk) og foredlingsanlegg (Norway Seafoods). Selskapet har funnet det mest lønnsomt å fryse fangstene om bord på trålerne og eksportere direkte utenom sine egne foredlingsanlegg, som på sin side er henvist til å kjøpe fersk fisk fra kystfiskeflåten. Elvevoll og Tveterås har ikke vært i stand til å observere hvordan slike bedrifter opptrer markedet, de som allerede rår over store fiskerettigheter. Det paradoksale er imidlertid at deres forslag vil redusere den totale verdiskapningen i fiskerinæringen, mens de mangler forslag om hvordan verdiskapningen av våre fiskekvoter kan økes inn i de best betalende ferskfiskmarkeder. Derimot foreslår de fri omsetning av kvoter som gir enda større mulighet til oppkjøp og konsentrasjon av kvoterettigheter som vil kunne legge hele fiskerisamfunn øde i mangel på etterspurt fersk fisk. Bekymringen i kystsamfunnene for sin fremtid blir ikke noe mindre etter dette.

De påstår først at nedgangen i andelen norske arbeidstakere i fiskeindustrien fra 90 til 60 prosent siden år 2000, er bevis på stadig mindre attraktive arbeidsplasser for norske arbeidstagere. De har ikke fått med seg at økende andel utenlandsk andel arbeidstakere ikke betyr at kvaliteten på arbeidsplassene er dårlig. Behovet for arbeidskraft i Norge er større enn tilgang på arbeidstakere. Som medlem av Schengen har vi heldigvis tilgang på meget kompetent ledig arbeidskraft utenfor Norge. De gjør en meget god jobb for å opprettholde verdiskapning og velferd i mange lokalsamfunn, også på sykehus, byggeplasser, skipsverft og restauranter over hele Norge. Tidligere var det finlendere og senere thailendere, som arbeidet i norsk fiskeindustri - nå er det særlig baltere, polakker og rumenere. For mange passer norsk sesongarbeid godt med en pendlertilværelse til familiene i sine hjemland. Mange tar også med seg familiene og bosetter seg i Norge. Våre nye landsmenn og kvinner skyldes en takk for sitt verdiskapningsbidrag og Norges fiskeeksport på 69 milliarder kroner i 2014. 

Tveterås og Elvevoll kan heller ikke forstå markedskonkurransens mekanismer, når de argumenterer for at fri omsetning av fiskekvoter mellom rederier med dype finansielle lommer (fra børs, bank og egenkapital) gir like konkurranseforhold med ungdom og kystfiskere langs hele norskekysten. De kan ikke ha fått med seg Adam Smiths klassiske observasjon fra 1776 om at der forretningsfolk møtes, diskuteres det alltid hvordan de skal skape monopolgevinster for seg selv og fri konkurranse for de andre. Denne mekanismen er grunnen til at det er påkrevet at en sterk stat håndhever regler som hindrer monopoldannelse og fremmer reell lik konkurranse som en forutsetning for å oppnå den samfunnsnytten frie markeder kan gi. Denne innsikten er grunnleggende for antitrustlovgivningen i de fleste land. Eiendomsretten til fiskekvotene er ikke privat, men ligger hos fellesskapet, hvor kystsamfunnene har en lang hevdmessig rett. Denne retten er imidlertid underminert av myndighetene som i de siste 30 årene har tillatt konsentrasjon av fiskerettigheter. Tveterås og Elvevoll argumenterer for en ytterligere rett til monopolisering gjennom liberalisering av kvotemarkedet. Dette vil gjøre det umulig for unge fiskere fra fiskeriavhengige kystsamfunn med begrenset kapital, å komme seg inn i næringa. 

Oppsummert vil vi derfor hevde at utvalgsarbeidets hovedsvakhet er mangel på forståelse for kystsamfunnenes konkurransefortrinn, sjømatmarkedenes utvikling og hvordan konkurranse- og maktforholdene utøves i bransjen. Deres forslag er derimot primært tilrettelegging for finansinvestorer og ikke for den kystbefolkningen som lever av en verdiskapende sjømatnæring.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse