Annonse
Man blir ikke særlig imponert over at rikspolitikere som kommer fra utkantnorge og kjenner til veiproblemene, går så stille i dørene på Løvebakken, når de vet hvordan innbyggerne på hjemlige trakter lider under mangelen på skikkelige veier, skriver Ragnvald Myrvang. Foto: Ola Solvang

En ynkelig veipolitikk

Jeg er så gammel at jeg gjennom 60 år med interesse for dette samfunnsproblemet kan si at kun to samferdselsministre har vist handlekraft i veispørsmålet. Det er Kjell Opseth fra Arbeiderpartiet og Ketil Solvik Olsen fra Fremskrittspartiet.

Gjennom media får vi ofte vite at Norge er Europas beste land å bo i og det tror jeg kunne være riktig, hvis det ikke var for at Norge har Europas dårligste veistandard. Tidligere mente man at Albania var jumbo i «veiklassen», men nå sies det at Albania har forbedret veistandarden, og da så.

Rådgivende Ingeniøres forening (RIF) gikk nylig ut og anslo at det ville koste 900 milliarder kroner å heve veistandarden på de norske veiene til å bli betegnet som tilfredsstillende god. Det fremkommer i rapporten fra RIF at det er spesielt fylkes- og de kommunale veiene som ligger dårligst an.

Rapporten kommer jo ikke som noen overraskelse på alle de som i tiår etter tiår har vært avhengig av dårlige veier og ofte i teleløysingen har opplevd veiene som totalt uframkommelige.

Ulykkeligvis er veiene inndelt i tre forvaltningsnivå, riksveier, fylkesveier og kommunale veier, noe som splitter ansvaret for nye og vedlikehold av eksisterende veier på en uheldig måte. Det måtte ha vært tilstrekkelig med to nivå, riksveier og kommunale veier.

Det er et faktum at veiene er en stor inntektskilde for staten gjennom avgift ved anskaffelser av kjøretøy, årsavgift og avgift på drivstoff som brukes på kjøretøyene. Resultatet er at veiene går med overskudd, sies det.

Begrunnelsen for sulteforingen av penger til veiene er at man på grunn av fare for inflasjon og andre uheldige virkninger, så skal oljepengene ikke brukes. Det var vitterlig for noen år siden en stortingsrepresentant som tok til orde for å bruke utenlandske kontraktører (entreprenører) med arbeidskraft fra sine respektive hjemland, for på den måten å forhindre uheldige utslag i økonomiforvaltningen her hjemme. Dette ble det ikke noe av, fordi rikspolitikerne stort sett er tilfreds med tingenes tilstand…?

Jeg er så gammel at jeg gjennom 60 år med interesse for dette samfunnsproblemet kan si at kun to samferdselsministre har vist handlekraft i veispørsmålet. Det er Kjell Opseth fra Arbeiderpartiet og Ketil Solvik Olsen fra Fremskrittspartiet. Opseth ble beskyldt for å prioritere Vestlandet, men det trengtes vel, fordi Vestlandet lå særdeles dårlig an når det gjaldt veistellet. Solvik Olsen fikk liv i satsingen på E6. Begge var handlingens menn.

Man blir ikke særlig imponert over at rikspolitikere som kommer fra utkantnorge og kjenner til veiproblemene, går så stille i dørene på Løvebakken, når de vet hvordan innbyggerne på hjemlige trakter lider under mangelen på skikkelige veier. Det er ikke til å fatte at partiene har så svak forståelse for hva veiene betyr som en betingelse for næringslivet, bosetting og trivsel for folk flest.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse