KULTUR PÅ NORDNORSK: Fra en konsert under de nordnorske festspillene i 2012. Foto: Lina Livsdatter.

Ingen god tone

Kulturlivet er det siste eksempelet på at fellesskapet i nord er svekket.

Nå må vi konstatere at landsdelen også på kulturfeltet svekkes som en samlet enhet.

Svekkelsen av den nordnorske kulturavtalen har blitt en tydelig illustrasjon på det vaklende politiske samarbeidet i landsdelen.

Den unike avtalen har i mange år vært en bærebjelke for kulturlivet i nord, i form av et spleiselag på tvers av fylkesgrensene.

Men den inneværende avtalen ble sagt opp av Nordland fylkeskommune, som ønsker å bruke mindre penger på felles nordnorske kulturprosjekter.

Nå foreligger det en ny nordnorsk kulturavtale, eller det vil si, forhandlingsresultatet har endt opp i tre forskjellige avtaler. Med et samlet utfall som er nokså mye dårligere for nordnorsk kulturliv. Et fyrtårn som NOSO (Nordnorsk Opera- og symfoniorkester) får for eksempel mindre penger enn før.

Ikke minst ser vi hvordan nordnorske prosjekter som Trastad Samlinger (i Kvæfjord og Nordnorsk fartøyvernsenter (i Gratangen) har forsvunnet helt ut av avtalen. Her er forklaringen at Nordland ikke vil bidra til driften overhodet.

At en stor del av kunsten som finnes i Trastad-samlingen er laget av beboere fra Nordlands-kommuner, ser ikke ut til å spille noen vesentlig rolle i denne sammenheng. Trastad ligger tross alt tre mil nord for fylkesgrensen, og da er det kanskje underordnet at Nord-Norges Åndsvakehjem for 70 år siden ble etablert som en felles institusjon for landsdelen?

I tillegg har Nordland nå redusert sin andel til Festspillene i Nord-Norge. Festspillene har brukt mye energi på å overbevise fylkeshuset i Bodø om at de faktisk er en kulturinstitusjon som spiller en regional rolle, på tvers av noen streker på kartet. Det har bare delvis lyktes. Inntrykket av en landsdel som står samlet bak FiNN, er nå svekket.

Situasjonen reddes delvis av at Troms og Finnmark har inngått en tilleggsavtale som sikrer forutsigbar økonomi for Festspillene, Trastad Samlinger, Tvibit i Tromsø og Samisk senter for samtidskunst i Karasjok.

Det er ikke mer enn noen få dager siden fylkesrådslederen i Nordland, Tomas Norvoll, svingte seg til retoriske høyder i en Nordlys-kronikk. Da handlet det om UiT Norges arktiske universitet og Tromsøs landsdelsansvar i Nordland. Men hvordan står det til med Norvolls eget landsdelsansvar i Troms og Finnmark?

Det som er oppløftende er at Troms og Finnmark har gått sammen for å redde stumpene for viktige kulturprosjekter i regionen. Denne viljen styrker også mulighetene for statlig finansiering av en rekke satsinger. Samarbeidet peker også fremover mot et nytt kultursamarbeid i den nye arktiske landsdelen de neste årene.

Men det som har skjedd, beskrives likevel som usedvanlig trist av erfarne kulturaktører i nord. Ikke minst fordi kunst og kultur i sin tid var selve legemliggjøringen av gjennombruddet for den nordnorske fellesidentiteten, på 1970-tallet.

Men nå må vi konstatere at landsdelen også på kulturfeltet svekkes som en samlet enhet.

Konfrontert med det vaklende samarbeidsklimaet i nord, drar de nordnorske fylkespolitikerne gjerne frem sitt glansnummer, som er at «kulturlivet er et eksempel på et områder der vi samarbeider tett og godt.»  Det lyder hult, og med stadig mindre troverdighet.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse