Allmennlegen har alltid vært den som kunne forklare helheten i sykehusspesialistenes mer fragmenterte tilnærming til medisinske problemer, dette blir stadig viktigere i en høyspesialisert verden. Fastleger skal ikke minst snakke med pasientene, skriver Knut Holtedahl. Foto: Dagsavisen / Arne Ove Bergo

Enkle forslag til å bevare fastlegeordningen

Jeg mener 800 pasienter per uke per fastlege må være norm.

Fastlegeordningen er en god ordning: for folk flest, for leger og for politikere:

- Folk flest har et sted å henvende seg ved store og små helsebekymringer. Ordningen er med rette populær i meningsmålinger.

- Allmennleger har et avgrenset og tydelig ansvar for navngitte personer. Leger som jobber i sykehus, vet hvilke kolleger de kan kommunisere med. Ordningen tilrettelegger også for spesialisering i allmennmedisin, og for regelmessig etterutdanning som bidrar til oppdaterte leger.

- Politikere og byråkrater forvalter et system som er velorganisert, med forutsigbar økonomi som utgjør en langt mindre del av helseutgiftene enn sykehustjenester.

Bakgrunnen: Allmennmedisin og andre spesialiteter

Jeg studerte medisin i Oslo på 1960-tallet. Allmennmedisin eksisterte ikke som universitetsfag, selv om 60% av de studerende skulle ut i praksis som alminnelig doktor. Går vi 150 år tilbake i tid, var stort sett alle leger ‘allmennleger’. Raskt utviklende teknologi ga den gang ny kunnskap og mulighet for spesialisering av medisinen. Ny erkjennelse av sykdomsårsaker, av ny biologisk og kjemisk forståelse og av nye muligheter innen bedøvelse og kirurgi, ga på forskjellig vis grunnlag for nye medisinske spesialiteter som med rette høstet anerkjennelse.

Men alminnelig legepraksis kom i bakgrunnen. Den hadde ingen ny prestisje, legene var få i spredtbygde strøk og kunne sjelden hjelpe i akuttsituasjoner, arbeidsdagen var lang og remediene ikke alltid tilgjengelige. Dette endret seg etter annen verdenskrig, ikke minst på grunn av tilgjengeligheten av antibiotika. Noen pionerer begynte å skrive om de nye mulighetene for allmennleger innen diagnostikk og behandling. I noen land fikk lærere i allmennmedisin innpass på universitetene fra sent 1960-tall.  For Tromsø ble dette avgjørende: Mangelen på leger i Nord-Norge, ikke minst allmennleger, ble kronargumentet for opprettelsen av et helt universitet i 1968, for 50 år siden.

Flere oppgaver

Da jeg ble distriktslege i Tromsø ytre distrikt i 1973, var det 7-8 praktiserende allmennleger i Tromsø. Yrket opplevdes likevel som så spennende at jeg skrinla tanker på å bli sykehuslege og ga meg i kast med ‘altmuligmedisinen’. Kontakten med pasientene, den nære og oppriktige dialogen koblet med en opplevelse av virkelig å kunne hjelpe i mange tilfelle, gjorde arbeidsdagen travel og meningsfylt.

Det fortsatte den med i mange år, men hverdagen ble etter hvert mer stresset. Legesøkningen endret seg, på mange måter til det bedre. Tradisjonelt kom mange til legen med langtkommet sykdom som hadde gitt plager i årevis fordi det lå i kulturen at man ikke skulle ‘bæse’, plage legen med bagateller. Med økt legesøkning holdt antallet nye leger ikke tritt med pasienttallet. Nye kjønnsrollemønstre bidro også til en mer ordnet arbeidsdag for legene.

Fastlegeordningen i 2001 forbedret mye. Den innførte normer for pasienttall og avgrenset pasientansvaret for gruppepraksisene. Antallet allmennleger økte raskt. Etter 2001 har mye skjedd i helsevesenet. Internett gir folk svar på helsespørsmål, men nye spørsmål dukker opp og gir grunn til å kontakte fastlegen. Byråkratiet har nye krav til rutiner, til dels muliggjort av forbedringer i digitale systemer. Allmennlegen har alltid vært den som kunne forklare helheten i sykehusspesialistenes mer fragmenterte tilnærming til medisinske problemer, dette blir stadig viktigere i en høyspesialisert verden. Fastleger skal ikke minst snakke med pasienter.

Hvilke politikergrep trengs nå?

  1. Jeg mener 800 pasienter per uke per fastlege må være norm.

I 2001 var 1200 pasienter per allmennlege en fleksibel norm som avgrenset ansvar på en god måte for alle. Denne normen er foreldet, fordi den enkelte pasient krever mer tid og kommunikasjon dersom man vil ha moderne og effektiv legevirksomhet. De fleste fastleger pålegges også én dag i uken der de skal utføre legeoppgaver utenfor kontoret: på helsestasjon, på sykehjem, som klinisk universitetslærer for studenter. Nødvendig økning i fastlegestillinger på grunn av ny norm er begrenset og forutsigelig. Adgangen til etterutdannelse må selvsagt bevares.

  1. Det er viktig å ikke overse at en andel av allmennmedisinske LIS (Leger I Spesialisering)-stillinger – kanskje 10% - må være kombinert med PhD-stipend.

Nylig har allmennmedisin fått en LIS- ordning på linje med sykehuslegene. En viss prosent av LIS-leger på sykehus har en avtale der tre ekstra ansettelsesår skal lede fram til kombinert spesialisering og doktorgrad. Akademisk doktorgrad er nødvendig for leger som skal kombinere legepraksis med forskning. Forskere er nødvendige i alle medisinske spesialiteter. Det er de som skal bidra til ny viten, som skal ha kunnskap nok til et kritisk søkelys på alt som foregir å være medisinske framskritt, og ikke minst er det de som skal lære studenter å skille vesentlig kunnskap fra uvesentlig. Som fag er allmennmedisin her ikke annerledes enn sykehusspesialitetene. Jeg kombinerte i 30 år klinisk praksis og medisinsk forskning og undervisning og har opplevd det som et fint og spennende yrkesliv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse