Annonse
FOLKEAVSTEMNINGA: Administrasjonen i fylkeskommunen lurte velgerne gjennom en brosjyre som spurte "Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?", skriver Børre St. Børresen.

Ett år siden Finnmarks politikere lurte ... Finnmark!

Folkeavstemninga som skjedde 14.mai i fjor var derfor intet annet enn å føre Finnmark og finnmarkinger bak lyset. Flertallet av våre fylkespolitikere kunne ha unnskyldt seg med at de ikke visste bedre. Men i så fall ville det vært enda verre for tilliten til hele vårt politiske system.

I dag er det et år siden det ble avholdt en folkeavstemning i Finnmark. Det var en folkeavstemning som ikke hadde annen praktisk funksjon enn at den ville gi Finnmarks representanter i fellesnemnda større legitimitet for de krav de fremmet.

I et innlegg 13.5 fra trioen Karlstrøm, Olsen og Pedersen, hevder de at kampen mot at Finnmark og Troms skal bli en sterk politisk region ikke er over. Det er de selvsagt nødt til å hevde. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende deres motstand tatt i betraktning.

Avgjørelsen om at Troms og Finnmark skulle utgjøre en fylkeskommune ble tatt av Stortinget 8.juni 2017. Finnmark fylkeskommune var varslet om dette tidspunktet allerede i 2015.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte deretter å ikke benytte seg av verken folkeavstemning eller høringsrunder i Finnmark først, noe de hadde anledning til. Finnmarkinger som er misfornøyd med resultatet av Stortingets vedtak må derfor rette kritikken mot de som hadde ansvaret i Finnmark; Våre fylkespolitikere.

Fylkespolitikerne hadde en rekke møter med både Troms og Nordland før et flertall desember 2016 vedtok at de ikke ønsket å bli del av noe større.

Regjeringen la fram sitt samla forslag om nye regioner 5.april 2017. For Nord-Norge åpnet regjeringen for å vente i et år før den nye strukturen skulle spikres av Stortinget. Alternativene da var et samlet Nord-Norge eller delt i to.

Fylkespolitikerne i både Nordland og Troms behandlet regjeringens forslag og ønsket ingen utsettelse. Finnmark sine fylkespolitikere valgte å ikke delta i høringen på nytt. De hadde sagt sitt 5 mndr tidligere.

Ved tre anledninger bekreftet fylkespolitikerne i Finnmark at også de ville ha en avklaring våren 2017. Bl.a. stemte fylkestingsrepresentantene Ragnhild Vassvik(Ap), Sylvi Huseby (Ap), Kurt Wikan (SP) og Arne Liakleiv (MDG) for dette på et møte i Nord-Norsk Råd i Narvik 27.april 2017.

Dette vedtaket ble selvsagt fulgt opp av både regjering og storting. Regjeringen la derfor fram forslag om at Nord-Norge deles i to med Nordland alene og at Troms og Finnmark blir ny politisk region, som var et av alternativene i Prop.84 S (2016-2017) .

Dermed var det to like store fylkeskommuner i nord, begge med rundt 40 kommuner hver og med ca. 240 000 innbyggere.

Stortinget gjorde sitt samla vedtak 8.juni 2017. Verken på Stortinget eller utenfor var det noen som tok ordet “ulovlig” i sin munn eller penn.

Fylkestinget i Finnmark var samlet uka etterpå, uten at en eneste representant påsto at det var mangel på høring, ulovlig fremgangsmåte eller annet kritikkverdig. Bortsett fra at flere var uenige i vedtaket.

Derimot gikk fylkestinget i gang med å forberede sammenslåingen og vedtok å ha et felles fylkesting med Troms i oktober.

Utover høsten våknet noen damer til liv, laget gruppe på Facebook og inviterte til motstand mot “tvangsvedtaket”. Deres argumenter var

  • Navnet “Finnmark” ville forsvinne
  • Finnmarkingene ville miste sin identitet
  • All makt ville havne i Tromsø
  • Finnmark mister stortingsrepresentasjon - Troms tar alle
  • Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
  • Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
  • Avstanden til fylkeshuset ville øke for alle innbyggere som ofte måtte dit (Ja, det var faktisk noen som trodde at innbyggere har behov for å møte noen på administrasjonsbygget!)

På en eller annen merkelig måte klarer de å hamre disse påstandene inn i hodet også på ellers oppegående politikere - som også gjentar dem. Til tross for at påstandene blir tilbakevist både i aviser og på nettet, blir de gjentatt som sannheter - liketil i fylkestinget. Og sent på våren i fjor ble det også påstått at Stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak!

Og hva verre er: Folk ansatt i journalist-stillinger i Finnmark konfronterer ikke politikere som hevder dette. De svikter sin journalistfaglige integritet og holder seg tause framfor å kreve dokumentasjon. Det er til og med aviser som forlater journalistikken og opptrer kun som kampanjeorgan.

Nå er følelsene skrudd opp på et nivå som strategene i SP i Oslo utnytter rått.
Kurt Wikan foreslår derfor i februar 2018 at det må avholdes en folkeavstemning. Dette er kun 10 mndr etter at samme Wikan krevde at Stortinget skulle ta en avgjørelse i juni 2017!

På dette tidspunkt sporer det meste av i takt med skremslene om at dette er endetiden for Finnmark jfr punktene over. Fylkestingets flertall vedtar folkeavstemning. Noen av de som stemmer for dette, sier de vil at fylkespolitikerne som skal møte i fellesnemnda trenger økt legitimitet.

Andre synes å tro at et flertall av innbyggerne i Finnmark kan omgjøre et stortingsvedtak. Administrasjonen i fylkeskommunen presterer til og med å lure velgerne gjennom en brosjyre som spør “Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?”

Ingen hadde reagert om dette hadde vært lagt ut til folkeavstemning høsten 2016 - før fylkestinget skulle konkludere i saken. Det hadde gitt fylkestingets vedtak økt legitimitet. Men fylkespolitikerne sviktet i så fall finnmarkingene. Verken AP, SP eller SV foreslo innbyggerhøring eller folkeavstemning!

Å komme med slikt etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, var i beste fall å late som om man tok innbyggerne på alvor. Folkeavstemninga som skjedde 14.mai i fjor var derfor intet annet enn å føre Finnmark og finnmarkinger bak lyset. Flertallet av våre fylkespolitikere kunne ha unnskyldt seg med at de ikke visste bedre. Men i så fall ville det vært enda verre for tilliten til hele vårt politiske system.

Folkeavstemninga som varte i en uke, endte 14. mai med at 50, 8 % av alle stemmeberettigede aktivt deltok med svaret «nei» på spørsmålet. Høringen ble gjennomført både med stemmesedler og elektronisk uten tilstrekkelig kontroll av valgobservatører fra ulike politiske leire. Hvilken valgprosedyre som er fulgt og om de er i samsvar med gyldige nasjonale forskrifter er hittil ikke gjort rede for.

Det er mye viktig lærdom å hente i ettertid når det gjelder regionreformen:

Det er åpenbart at prosessen hadde blitt langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann - til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap - med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
  • fellesnemnder generelt er basert på likeverdighet og likt antall fra alle parter, ikke basert på innbyggertall
  • fylkespolitikerne i Finnmark ikke hadde skapt inntrykk av innbyggerne i Finnmark kunne endre et stortingsvedtak

Finnmark lurte kun seg sjøl ved først å ikke spørre innbyggerne. Deretter - nesten et år etter Stortingets vedtak innbiller de innbyggerne at de skal få bestemme over Stortinget!

Det er vel en mager trøst at de fleste av disse fylkespolitikerne neppe blir å finne i det nye fylkestinget etter høstens valg?

De få gjenværende organiserte motstandere av regionreformen utgjør ca. 2,5 % av folketallet i Finnmark. De lever i håpet Vedum ga i fjor høst om at SP skulle gå inn for reversering av Troms og Finnmark.

De fikk kanskje ikke med seg at samme Vedum senere på direkte spørsmål fra en journalist i Vadsø svarte at han ikke ville stille dette som ultimatum overfor Ap for å kunne støtte en AP-ledet regjering.

Ap kommer selvsagt ikke til å reversere en reform de i prinsippet har vært for - fordi den er nødvendig for å flytte ut makt og for å redusere antall administrative stillinger til fordel for det store behovet i helse- og omsorgssektoren.

Om knappe 4 måneder vet vi hvem som utgjør de 57 nye folkevalgte i Troms og Finnmark fylkesting. De skal styre over Norges viktigste region. De nye regionene har en langt større politisk slagkraft enn de forrige. Enhver regjering og stortingsflertall blir nødt til å til å ta disse på alvor.

Derfor vil det komme krav om å få enda flere oppgaver overført. Og derfor vil det også komme krav om å overta arbeidsgiveransvar for tidligere statlige ansatte. Da kan ikke lenger statlige direktører i Oslo med sine vide fullmakter fortsette den statlige sentraliseringa de har hatt makt til å gjøre i drøye 30 år. Det er den sentraliseringa folk flest har sett skje - og som lokal og regionalpolitikere har måtte akseptere.

Det blir en ny og bedre tid for distrikts-Norge fra 1.januar 2020.  Vi er mange som skal arbeid videre for å få overført enda mer makt fra Oslo til de nye og sterkere regionene.

Det vil være helt i pakt med dette kloke forslaget fremmet i Stortinget i 2014 da regionreformen ble vedtatt:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Les mer på denne bloggen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse