Annonse
LONGYEARBYEN: Ingen turist i verden bestiller tur til Svalbard for å sitte i 14 dagers karantene før de kan stå bak en hundeslede eller nyte en avgiftsfri halvliter, skriver Arne O. Holm. Foto: Arne O. Holm

Et arktisk fengsel

Det finnes mange offer i coronavirusets navn.

Noen av dem sitter fast på en ishavsholme et lite stykke sør for Nordpolen. I flere tiår har de bidratt til den kontinuerlig omstilling av Longyearbyen. Nå har de fått en statlig sluttpakke, med beskjed om å reise hjem.

Som nasjon vil vi visst ikke hente flyktninger fra Moria, men vi har ingen problemer med å sende mennesker fra Longyearbyen gjennom en internasjonal Coronastorm tilbake til Thailand eller Sri Lanka.

Hvor skal de reise?

Det finnes ingen offentlig veileder som beskriver en slik reise, det finnes knapt en aktiv flyrute eller en liberal grensestasjon som slipper mennesker gjennom. Men det finnes heller ingen internasjonale avtaler som forhindrer Norge å be disse menneskene pelle seg hjem.

Hvor nå det måtte være.

Jeg skriver om en utfordring, som problem i den moderne verden gjerne kalles, som de færreste har noe forhold til. Og hvorfor skulle vi ha det?

Svalbard er et arktisk paradis, nå sist formidlet av NRK, og her er jeg inhabil fordi jeg deltok, gjennom en fantastisk TV-produksjon. Svalbard rundt minutt for minutt.

Det er en mentalt grensesprengende natur. Det er en dyrehage hvor menneskene, ikke dyrene, sitter i bur. Det er et geopolitisk sentrum i en urolig verden.

EØS-overklassen

Men det er også hjemplassen til 300 innbyggere som ikke har hjemmeadresse innenfor EØS.

Og akkurat nå er det ganske skjebnesvangert.

Tilhører du ikke den mektige overklassen som kalles EØS-borgere har du heller ikke krav på trygd når arbeidsplassen din stenges ned. Du har ikke krav på noe som helst når pandemien treffer deg midt i fleisen hvis du er på feil sted.

Reiselivet på Svalbard ligger med brukket rygg. Reiselivet som skulle erstatte gruvedriften er på kanten av stupet. Der balanserer næringslivet med statlige hjelpemidler som ikke har tatt høyde for at Longyearbyen, som det eneste stedet i Norge, fortsatt operer med 14 dagers karantene for tilreisende.

Reiseliv i oppløsning

Ingen turist i verden bestiller tur til Svalbard for å sitte i 14 dagers karantene før de kan stå bak en hundeslede eller nyte en avgiftsfri halvliter. Det hjelper lite at de statlige støtteordningene kompenserer for utgifter til strøm og husleie, så lenge det ikke finnes ei krone i inntekter for reiselivsbedriftene.

Det er en historie for seg selv, og brutal nok i seg selv. Når dette skrives vet ikke reiselivet når den lokalt bestemte Svalbard-karantenen oppheves, når det som måtte være igjen av norske turister uten reiseplaner for sommeren, kan velge seg Svalbard. – Dørene lukkes, som to av veteranene i det lokale, arktiske reiselivet, Hilde og Stig Henningsen, skriver i High North News.

Eller som en annen lokal veteran, Brita Knudsen Dahl i Basecamp Explorer formulerer det i et annet innlegg: - Reiselivet er i ferd med å gå i oppløsning.

Og nederst i dette arktiske reiselivet står akkurat nå 300 innbyggere som kom til dette paradiset fra land utenfor EØS.

De kom til Longyearbyen, mange for lenge siden, og skaffet seg et utkomme i reiselivsbransjens mangeslunkne behov. De sørget for at hotellrommene var vasket og ryddet før nye turister i den endeløse strømmen av gjester, også fra land utenfor EØS, flyttet inn. De var en helt avgjørende eike i det hjulet som kalles arktisk reiseliv. Gjennom flere tiår.

Pell dere hjem

De sørget sågar for at en slags stabilitet i en befolkning som skiftes ut med noen års mellomrom.

Så traff pandemien, og hele reiselivet kollapset. Ingen et hvor lenge.

Medborgerne av EØS fikk sine dagpenger, bedriftene fikk sin kontantstøtte, uten at det siste på noen måte er en garanti for overlevelse.

De menneskene jeg skriver om fikk til slutt sosialpenger. Tidsbegrenset og beskjedent, slik sosial stønad er.

Nå renner tida ut for disse menneskene. De har fått en statlig sluttpakke, med beskjed om å reise hjem.

Klamrer seg fast

Helt i tråd, antakelig, med norske lover og regler. Men ellers i strid med det mest. Mens Utenriksdepartementets reiseråd er at vi alle skal holde oss innenfor grensene, er beskjeden til disse menneskene at de skal forlate Svalbard til fordel for land hvor pandemien er alt annet enn under kontroll.

Hvordan de skal reise, hvor de skal reise og til hva de skal reise, sies det ingen ting om.

Politikere står ganske støtt når de kan klamre seg til et regelverk.

Men det gjør samtidig livet ganske vanskelig for de som akkurat nå ikke har noe å holde seg fast i. Selv når de befinner seg på norsk territorium.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse