Annonse
Theresa May og Vladimir Putin i vennskapelig positur på G20-møtet i Kina i 2016. I dag råder et bokstavelig talt giftig forhold mellom de to statslederne. Torleif Paasche skriver om det storpolitiske dramaet mellom Russland og Storbritannia med imaginær innfallsvinkel - som om det var en spionroman. Foto: Wikipedia/kremlin.ru

Et egnet fiendebilde er godt å ha

Men forfatteren framstår i det store og hele som overraskende fantasiløs. Det virker som hun har låst seg i valget av løsninger på et svært tidlig tidspunkt og derfor er totalt uvillig til å utnytte det faktiske potensialet i det aktuelle materialet.

«Om man inte har en fiend måste man skapa seg en». Det skriver Per Olof Enquist i boken Kaptein Nemos bibliotek. Han er ikke den første som har skjønt den universelle betydningen som ligger i dette utsagnet. Knapt noen formel beskriver mer presist et vesentlig kjennetegn ved alle typer mellommenneskelig relasjon. Den har gyldighet på familienivå, i lokalsamfunn, mellom fotballag, organisasjoner, politiske partier, religioner, og i forholdet mellom nasjoner og grupper av nasjoner. Ingen ting er bedre egnet til å skape samhold og fellesskapsfølelse, og motivere til umenneskelig innsats enn mobilisering mot en ytre fiende. Så derfor, har man ikke en må man skape seg en.

Dette er ment som innledning til en anmeldelse av den nyeste, og den for tiden mest aggressivt markedsførte spionromanen på det internasjonale markedet. Forfatteren er den ikke ukjente Theresa May.

Grunntrekkene i selve plottet virker kjent. Den tidligere ansatte i det russiske sikkerhetspolitiet, Vladimir Putin, har avansert til president i Russland. En annen nøkkelperson er den russiske Sergei S: Spiondømt som dobbeltspion i Russland. Seinere utvekslet med England, mot en annen russisk spion, og bosatt i en fredelig engelsk småby. Den freden skal ikke vare lenge. Etter et restaurantbesøk blir Sergei S og hans datter funnet i sterkt omtåket tilstand på en benk utenfor den samme restauranten. Begge viser symptomer på forgiftning, og blir umiddelbart innlagt på sykehus.

Myndighetene i landet knytter forgiftningssymptomene til nervegiften novochnyk. Den er tokomponentbasert og svært giftig. Bare milligram på huden skal være nok til ganske umiddelbart å ta livet av et menneske. Engelske kjemikere og politikere framstår som mer enn godt nok kjent med giftens kjemiske struktur og virkemåte til uten videre å kunne knytte den til Russland. Med referanse til det gamle ordtaket: «Den for ett sett, blir lett for ti tenkt», gir de samme politikerne uttrykk for å kjenne nevnte Putin mer enn godt nok til å knytte forgiftningsforsøket direkte til å ha fått hans personlige godkjenning.

Forfatteren anstrenger seg for å finne fram til en troverdig forklaring på hvordan giften er blitt overført til de to ofrene. Det skal ha skjedd på restauranten. Den skal ha blitt påført ofrenes klær. Det skal ha skjedd gjennom ventilasjonssystemet på bilen til Sergei S. Den skal ha skal ha blitt overført gjennom kontakt med dørhåndtak i hans hjem. Faregraden, og trusselen, blir samtidig understreket ved at minst 130 personer, i tillegg til de to, kan ha blitt utsatt for nervegiften, og av dem femti så ille at de blir innlagt på sykehus.

Når ansvaret for forbrytelsen er forankret hos Russlands president, er den plassert i en storpolitisk ramme. Romanen legges da også svært nær opp til dagens virkelighet på andre måter. England er plassert midt oppe i en svært vanskelig forhandlingssituasjon etter utmelding av EU. Og det med en statsminister som av mange er oppfattet som en kraftløs og evneløs forhandler uten nødvendig autoritet. I tillegg med en utenriksminister som til enhver tid framstår som han nettopp er revet ut av senga etter et heller heftig nattlig party. Samtidig blir vi gjort kjent med at det har foregått en betydelig spenningsopptrapping mellom NATO og Russland. Russland har annektert Krim, og bidrar til å opprettholde en militærkonflikt øst i Ukraina. Et land som var forventet å skulle bli både demokrati, EU- medlem og NATO-medlem i løpet av kort tid.

Med dette som bakgrunn velger den engelske statsministeren å satse alt på ett kort. Drapsforsøket på Sergei S og datteren blir presentert som et russisk giftgassangrep på nasjonen England. Noe som er klart i strid med internasjonale avtaler ratifisert av begge de to land. Et slikt angrep på England er å anse som et angrep på et (fremdeles) EU-medlem. Det forventes derfor at de øvrige EU-medlemslandene stiller seg solidarisk bak England, med front og straffetiltak mot Russland. De videre forhandlinger om utmelding av EU må dermed ta hensyn til at Europa fortsatt har behov for et sterkt England i ryggen. Det samme kravet til en for alle, alle for en, må på denne bakgrunn i enda sterkere grad gjelde for alle medlemslandene i NATO.

Grepet lykkes. Man blir raskt enige om å demonstrere enighet ved å utvise russiske diplomater. Graden av solidaritet blir demonstrert ved antallet utviste. Ved å utvise 23 diplomater går Great Britain selv foran som godt eksempel. De største EU-landene går inn med fra 3 til 7 utvisninger. NATOs hovedkvarter med 7. De mindre nabolandene til Russland nøyer seg med en. Det landet som virkelig bidrar til å høyne solidaritetsbudet langt utover selv de mest optimistiske forventninger er likevel USA, med hele 60 utvisninger. Medregnet tolv fra Russlands FN-delegasjon.

Så viser det seg faktisk at den forferdelige giften de to forgiftede var forgiftet med, ikke var giftig nok til at de kan bokføres som døde. Her ser vi umiddelbart at forfatteren har fått en interessant tråd å kunne nøste videre på. Det samme gjelder begrunnelsen for den overveldende støtten fra USA.

En bokanmeldelse skal jo ikke bare være en presentasjon av plottet, man må jo også kunne si noe om hvilke kvaliteter, og eventuelle svakheter som kjennetegner romanen. Så derfor: Originalspråket er utmerket «stiff upperlip english», akkurat slik man kan forvente. Formen er imidlertid uventet dramatisk. Vi finner lite av det høyt verdsatte engelske «understatement». Her er det snarere snakk om «overstatement». Intrigen er forbausende endimensjonal. Forfatteren gir oss knapt alternative tråder å nøste på. Finnes det overhodet ingen alternative skurker? Finnes det ingen alternative motiv? Her blir offer, metode, motiv, den skyldige, - alt som til sammen skal skape troverdige utfordringer for leseren presentert allerede på romanens første sider. Det hele kan i utgangspunktet minne mer om tekstmateriale til en opera enn det vi burde forvente av en grundig gjennomarbeidet spionroman.

Det bør være lett å bli revet med når man leser en spionroman av en forfatter med store ambisjoner. Men forfatteren framstår i det store og hele som overraskende fantasiløs. Det virker som hun har låst seg i valget av løsninger på et svært tidlig tidspunkt og derfor er totalt uvillig til å utnytte det faktiske potensialet i det aktuelle materialet. Hun må imidlertid få kreditt for å ha lagt opp til en fortsettelse, med åpenbare muligheter for å få høynet spenningsnivået trinn for trinn.

For den oppmerksomme lesere vil nok akkurat det med å se slike muligheter være ganske lett. Fantasien setter jo som kjent ikke grenser. Hverken når det gjelder alternative motiver, alternative skurker, eller når det gjelder mulige storpolitiske scenarier

Men, markedsføringen må kunne sies å ha lykkes over all forstand! Fiendebildet holdt! Bordet fanget! Hele den vestlige verden stilte opp i solidaritet med det hardt angrepne Great Britain. Så, på tross av svakhetene har denne spionromanen virkelig vist seg å selge som hakka møkk, - på sitt litt spesielle marked.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse