Annonse
Artikkelforfatter Harald Kristiansen. (Foto: Tom Benjaminsen)

Et forargelsens hus

I disse molbolignede politiske tider, er det mangt og meget som minner om romanen Et forargelsens hus av Gabriel Chevallier. Romanen handler om byggingen av et pissoar i den franske landsbyen Klokkermerle. Blant druedyrkerne ble en manns intelligens vurdert etter de med de beste smakscellene i ganen. Dermed velkvaliserte bystyremedlemmer, på nivå over våre egne folkevalgte. 
I 1923 ville de bygge et pissoar ved kirken. Et godt og naturlig valg. Etter en lang og søvndryssede preken skulle de trengende lette kroppsvekten på mer sømmelig måte enn på lur bak gravstøttene. Det så enkelt og greit ut, men en from og pietistisk gammeljomfru bodde slik til at hun ville se rett ned på den vannlatende syndens utfoldelse i dette forargelsens hus. Og dermed begynte en lang og trøttende diskusjon om plasseringen. Stadig nye problemer dukker opp og forpurret den gode ide.

Ved romanens utgivelse i 1935 var de nødstedte med overskytende kroppsvæske fremdeles henvist til skjulesteder på gravlunden. 
I vårt lille hjørne av verden har saksbehandlinger alt for ofte møtt den samme ubegripelige motstand, og forsinket velmenende gode foretak. Et visst framskritt eller er det egentlig det motsatte, har preget de velmenende folkevalgte i vårt eget kommune demokrati. 
Det er så visst ikke religiøs  gammeljomfru pietisme som har forsinket de velmenende foretak, selv om likhetene er slående. De foretak som ikke fikk politikernes tilslutning har en tendens til å føye seg inn i en hoderystende forargelsens jammerdal. Unntaket finnes. De eventyrlige prosjekt, som badeland, har fått de folkevalgtes jublendes tilslutning og selvskrytet løftet seg over takhøyde, helt til vannstanden og entusiasmen tok en felles retrett nedenom og lukket enhver ansvarlig tanke om rett eller galt.  

Med stadig tilbakevendende forargelige problemer som ustabilt og uforutsigbart scorer vår kommune høyt på skalaen i konkurransen om å frarøve Klokkermerle tittelen om et forargelige hus.  Derfor kan vi i vårt lille hjørne av verden boltre oss i selvskryt over at den franske landsbyen er  grundig slått med et kvart århundre i gå sakte aksjon mot samfunns utvikling.  

Heia Norge! Gro sa det: Vi er best, og nå har vi gått så mye lenger og kverulerer over veistubber og etableringer av alpinanlegg. Den franske syken har fungert som rene bakteriebomben og fått Gabriel Chevalliers roman i volum til å ligne et julehefte sammenlignet med alle de likelydende avis artiklene som i hovedsak bare dreier seg om øst eller vest, og nå myr, beite og sau og rein.

Men fortvil ikke, forargelsen innhenter oss, og nå vi har vekket samenes vrede over diverse matretter vi har hatt stor glede av. Nå er også den menyen krydret med forargelse, som har gitt næring til en skrivende utfoldelse, hvor leserne forskrekkes over null toleranse for et folks rett til å verne om sin kultur. Et hvert folkeslag som føler seg truffet av manglende respekt for sin egen kultur, bør forståes og ikke avspises med argumenter på nivå med den pietistiske gammeljomfruen i Klokkermerle. Det er noe som heter menneskerett, og den skal vi verne om, og forsvare. Eller skal man tiljuble den urett som ikke rammer en selv?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse