Annonse
De ansatte på Kirkens Bymisjon kaller Dibran Melani (15) fattigdommens Greta Thunberg. I likhet med Greta ønsker han seg et brøl. Et fattigdomsbrøl. Foto: Torgrim Rath Olsen

Et forbilde

Ingen barn bør bære den byrden som 15 år gamle Dibran har gjort.

Når vi etter hvert skal reise oss, må vi gjøre det sammen. Vi må gjøre det for hverandre. Vi må gjøre det for Dibran og de hundretusen barn og unge som lever i lavinntektsfamilier i rike Norge. Kanskje blir de enda flere nå.

I dag er vi satt på en alvorlig prøve som samfunn i Norge. Mens regjeringen lanserer krisepakke etter krisepakke, og ber om fullmakter som tester demokratiet, kjemper næringslivet for å overleve de neste ukene.

Det er så mange ubesvarte spørsmål, det er så mange problemstillinger. Vi vil trolig ikke klare å løse alle. Skal man redde den ene bedriften, men ikke den andre?

Vil permitterte få jobben igjen?

Hvordan vil akkurat vår familie få det?

Den siste uka har solidariteten reist seg i landet vårt. Det er opprettet hjelpegrupper, det strømmes innhold til inntekt for gode formål. Krisetelefoner bemannes. Tromsø kommune har opprettet en hjertetelefon. Mange finner hverandre digitalt i vår nye hverdag.

Vi mobiliserer for fullt.

Men la oss gå litt tilbake. Før vi hadde denne krisa. Før vi skjønte at vi ble nødt til å brette opp ermene, la det trivielle ligge og de store spørsmålene ta plass. Da regjerte det en stille krise blant oss.

Historien til Dibran fra Tromsø vitner om ei krise som ikke har latt seg løse, som ikke har gått over. Den er et vitne om det vi ikke har klart å gjøre noe med. Hans historie er en historie om det norske samfunnet når vi ikke er i krisetid. Over 100.000 barn og unge i Norge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Tallet har tredoblet seg siden 2001. 800 av dem bor i Tromsø. Dibran er en av dem.

Hvordan vil denne statistikken se ut når vi en dag får tilbake hverdagen vår? Hvor stor blir arbeidsledigheten?  

Det gjenstår å se, men det skal ikke mye fantasi til for å tro at vi som samfunn vil stå overfor store prøvelser når det gjelder sosial ulikhet.

Dibran har lånt oss sin stemme, slik at vi kan forstå dette nå. Som barn har han opplevd hvor urettferdig han og hans familie har hatt det. Han er et stort forbilde. Som samfunn må vi være stolte av ham. Vi har som avis selvsagt vurdert de etiske aspektene ved å la ham fronte denne saken. Konklusjonen er at Dibran vil ha denne stemmen. Det er utrolig modig gjort av en 15 år gammel gutt.

Det holder likevel ikke å bare klappe i hendene. Vi må virkelig høre etter. Og gjøre noe.

Det er knyttet skam rundt det å være fattig i Norge i dag. Men det er vi som samfunn som bør skamme oss, ikke Dibran. Det er samfunnets struktur, politikernes vilje, som gjør at Dibrans familie blant mange andre familier, lever i økende fattigdom i Norge. De har betalt en million kroner i husleie – uten å eie huset og uten å ha mulighet til noe så enkelt, men så viktig, som å male en vegg.

Boligpolitikken er det åpenbare vi kan mobilisere for.  

Lavinntekstfamilier må få mer støtte til å skaffe seg egenkapital for å eie egen bolig. Utleieprisene må ned. Og kommunale boliger, som leies ut til blodpris, er med på å forsterke fattigdom, ikke lette den.

Når permitterte får 100 prosent lønn de første 20 dagene, er det vel og bra for de som har hatt faste jobber.

Men vi har en arbeidsstokk som også i stor grad består av mennesker med lav utdannelse som ikke får seg faste stillinger, men som går som løsarbeidere.

Denne krisen vil ramme dem ekstra hardt.

Når vi etter hvert skal reise oss, må vi gjøre det sammen. Vi må gjøre det for hverandre. Vi må gjøre det for Dibran og de hundretusen av barn og unge som lever i lavinntektsfamilier i rike Norge. Kanskje blir de enda flere nå.

Den siste uka har vist oss en solidaritet som vi ikke ante vi hadde. Politikerne jobber tverrpolitisk for å løse våre største prøvelser i fredstid.

Det gir meg tro på at vi kan.

Vi må bare ville.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse