Annonse
Stambanen er selve livsbetingelsen for et framtidig fungerende Troms, Finnmark og deler av Nordland, skriver Eivind Sivertsen. Foto: Cargonet

Nå får snakket om lønnsomhet for jernbanen i nord en helt annen tone

Brødtekstbilder: 
Nordlys 2. oktober.
Stikk spaden i oljefondet og spa ut ca 7-8%, eller rundt 700-800 mrd.  Dette brukes til utbygging av NNB og stambanen til Kirkenes, oppgradering av Ofotbanen og Nordlandsbanen og fjernlinjene i sør-Norge, snarest mulig.  Dette er det eneste som kan sikre oss en pålitelig og brukbar infrastruktur for gods- og personellfrakt, inn i klimakampens tidsalder.

I Nordlys 2. oktober kom nyheter vi nesten hadde slutta å vente på.  Nemlig at Sjømat Norge skulle velge å forsvare sin egen framtid, i stedet for å støtte anti-nord kreftene i samfunnet.  Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge gir nå sin støtte til bygging av jernbane i nord, men stiller egne forutsetninger for dette.  Disse - som bl a omfatter Nordkjosbotn som transportterminal, og også gjerne Skibotn, er en logisk slutning fra deres side.  Dette er helt i tråd med det mange med meg har hevdet, men dog ikke at Tromsø og Harstad skulle utelates. Men Ystmark understreker jo også at deres valg er basert på Sjømat Norges behov, uten at hensyn til persontransport eller godstransport i andre sammenhenger er vurdert.

Når nå Sjømat Norge endelig er kommet 'på banen', får snakket om lønnsomhet for jernbanen i nord en helt annen tone. Det er stadig like relevant å vise til utredningen av 1992  når det gjelder samfunnsøkonomisk lønnsomhet.  Med den utviklingen transportbehovet her nord har hatt i tiden etter 1992, kan vi vel heller tenke oss et bedriftsøkonomisk overskudd for banen, dvs at vi ikke behøver samfunnsmessige ringvirkninger for å forvente overskudd av investeringen.  Men dette forutsetter selvsagt at det ikke bygges unødvendige undersjøiske tunneler langsetter fjordene, noe siste utrednings “dyrest mulig-opplegg” foreslår.

Ovenstående betyr igjen at forslagene om internasjonalt å tilby utbygging av banen, mot å få driftsinntektene gjennom 40-50 år før tilbakefall til Norge, kan være absolutt realistisk.  Norges del av kaka blir da de samfunnsøkonomiske ringvirkningene.  At det særlig blir Nord-Norge som nyter godt av disse, kan ikke være så ille, i og med at det er Nord-Norge som må bære trykket av produksjonsøkningen som gir driftsoverskudd for banen.

En annen ting bør tas med her: Tilknytning til finsk jernbane trekkes ofte fram i debatten.  Og nesten like ofte synes debattantene ikke å tenke over at det her gjelder to forskjellige systemer med 2 (3) forskjellige sporvidder. Vest-Europa har stort sett sporvidden 1435 mm, mens øst-Europa - bl a Russland og Finland - har 1520 mm.  Ja, Finland har faktisk 1524 mm, mens toleransene sier at 1520-spor kan nyttes.  Forskjeller på el-driften finnes også.

Dette gir omlastning mellom øst og vest.  En last fra Kirkenes via Rovaniemi til Oslo må f eks omlastes en gang, med de forsinkelser og fordyrelser det medfører.  Forutsetningen er da at finsk/russisk spor legges også i Finnmark, ellers blir det to omlastinger.  Riktignok finnes system hvor man løfter vognene og skifter ut boggiene slik at sporvidden endres, men det tar også lang tid, og brukes lite.  Det enkleste er flytting av konteinere.  Når vi skal koble oss på finsk/russisk nett, må vi ha effektive omlastningspunkter.  

Men tilbake til Sjømat Norge. Ystmark har noen vurderinger vedrørende traseer og annet som jeg ikke nødvendigvis deler.  Men dette er detaljer som fagfolkene uansett vil snu og vende på mange ganger under videre planlegging.

Undertegnede mener forøvrig fortsatt at det mest vettige Norge kan gjøre for å forberede landet på framtida, er følgende:  Stikk spaden i oljefondet og spa ut ca 7-8%, eller rundt 700-800 mrd.  Dette brukes til utbygging av NNB og stambanen til Kirkenes, oppgradering av Ofotbanen og Nordlandsbanen og fjernlinjene i sør-Norge, snarest mulig.  Dette er det eneste som kan sikre oss en pålitelig og brukbar infrastruktur for gods- og personellfrakt, inn i klimakampens tidsalder.  Hodet i sanden, og “- - det år'ner seg nok, med ny teknologi - -“, betyr at landet gjør sitt beste for å begå selvmord.

Etterhvert vil verden nekte å kjøpe deler av vår sjømatproduksjon på grunn av klimaskadelig transport.  Uten stambane kan derfor følgende scenario bli tenkelig:  De mest kapitalsterke innen fiskeriene - og med statsstøtte - dvs kombinasjonen Vestlandet/Oslo, vil bygge atomdrevne fabrikkskip som driftes utafor Troms og Finnmark.  Operasjonsmønsteret blir som for tidligere tiders hvalkokerier med sine hvalbåter, altså at fabrikkskipene forsynes fra el-drevne fiskebåter.  Disse lades så fra skipets atomkraftverk, som selvsagt også gir framdrift, og kraftforsyning for fabrikkene ombord.  Eller sagt på en annen måte:  El-drevne trålere, garn- og linebåter leverer fangstene til fabrikkskipet, samtidig som de henter strøm fra kraftverket.  Ombord på skipet behandles fisken videre.  Når lagrene er fulle går skipet til Narvik eller Bodø for videre transport av varene med jernbane, før det returnerer til sine posisjoner.

Årsaken til ovenstående er at manglende jernbane gjør ferskfiskeksport vanskelig når vi ikke kan bruke trailere, noe som vil øke kravene til foredling før eksport.  Det samme kan selvsagt oppnås med landbaserte fabrikker, men disse kan ikke flyttes etter sesongvariasjonene og må spres over landsdelen.  Fiskerihavner og foredling på Svalbard kan også tenkes, men atomkraft er trolig også her eneste aktuelle strømforsyning i framtida.

Når det gjelder den største sjømatsektoren, oppdrett, vet aktørene så altfor godt hva 20-30 år uten rask transport vil bety. Så lang tid kan omstilling til utslippsfri veitransport godt ta.  Og i starten vil den bli ekstra dyr, særlig hvis jernbanen - dvs konkurranse - mangler.

Finnmark, Troms og nordre Nordland vil erfare hvor rett gamle Petter Dass hadde, for over 300 år siden:  “Ney, fisken i vandet, det er vores brød, og mister vi hannem, da lider vi nød, og jammerlig nødes at sukke”.

Nord-Norge har fått mange nye bein å stå på etter at Nordlands Trompet var skrevet, men stilt opp mot sjømaten er de andre beina syltynne.  Tar de fisken fra oss, noe som trolig ligger bak det meste av motstanden mot Nord-Norgebanen, dør Nord-Norge slik vi nå kjenner det.

Stambanen er selve livsbetingelsen for et framtidig fungerende Troms, Finnmark og deler av Nordland.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse