Annonse
EDL bruker begreper som likeverd, rettferdighet og demokratisk likebehandling som om vi alle er enige om hva disse begrepene betyr, skriver Svein Anders Noer Lie. Bildet er fra Sametingets plenumsamling på Stortinget i 2015. Foto: Sametinget

Et mulig argument for EDL

Dagens samepolitikk utgjør «bakteppe for etableringen av organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL)» som det står på EDL’s hjemmesider. I den siste tiden har representanter fra EDL vært i et ordskifte med Ande Somby og Øyvind Ravna ved UiT, hovedsakelig over rettspolitiske spørsmål…eller hva handlet nå denne debatten om etterhvert? Kanskje er problemet en underliggende uenighet om mer grunnleggende spørsmål? EDL bruker begreper som likeverd, rettferdighet og demokratisk likebehandling som om vi alle er enige om hva disse begrepene betyr. Det er ikke rettferdig eller demokratisk at et mindretall av samer sitter med et potensielt flertall i Finnmarkseiendommen, hevder EDL. Men hva menes med demokratisk og hva menes med rettferdig? 

Jeg skal forsøke å avklare hvorfor jeg mener dette er viktige spørsmål i den debatten som foregår i Nordlys.

Ideen om menneskets likeverd kan spores tilbake til den senere middelalderens kristendom da tanken om «naturretten» fikk et filosofisk fotfeste. Mennesket har noen naturlige rettigheter bare i kraft av å være menneske, altså uavhengig av sosial status, etnisitet, religion osv. Denne filosofiske tradisjonen leder etterhvert til tanken om at det må etableres en «makt» som kan ivareta disse rettighetene. Etterhvert ser ‘den moderne staten’, der grunnloven utgjør kontrakten mellom individ og stat, dagens lys mot slutten av 1700-tallet. Uenigheten om forholdet mellom stat og individ har siden den gang dominert det politiske landskapet.

Hovedsakelig kan denne uenigheten føres tilbake til menneskesyn. Hva er et menneske? Hva man mener om dette spørsmålet vil i stor grad avgjøre hva man mener med begrepet «frihet» som er det underliggende spørsmålet i all politisk debatt. Politisk liberalister vil mene at (den relevante) friheten er ivaretatt av staten hvis staten formelt sett ikke hindrer deg i å gjøre X. En «sosialist» vil være tilbøyelig til å mene at staten må sørge for at individet sikres et utgangspunkt for å nyte godt av sin formelle frihet. En liberalist vil mene at likeverdet er ivaretatt og at staten opptrer rettferdig så lenge individet ikke er lukket ute fra å velge X, for eksempel «å leve som same».  En «sosialist» vil mene at mennesket inngår i en større helhet som medbestemmer de valgene man har reell mulighet til å ta. Staten må derfor sørge for såkalt sjanselikhet, hvilket betyr at staten aktivt må gå inn å endre på de sosiale strukturene som individet er en del av for at den skal kunne kalle seg en «rettferdig stat».

Dette utgjør også rammen for det som kalles for identitetspolitikk som handler om hvilken rolle «gruppen» skal ha innenfor en moderne stat. «Gruppen(e)» er ofte den sosiale strukturen vi befinner oss innenfor. I denne debatten råder det stor forvirring. En forvirring som gir seg utslag i en temmelig hatefull debatt. Her blir dessuten også «liberalister sosialister» og «sosialister liberalister». Man skulle for eksempel tro at en klassisk liberalist (la oss si en Frp’er eller en republikaner) ville være tilhenger av at et individ som er en del av en gruppe, (kvinner, homofile, somaliere, samer, etc.) skal bli behandlet på en måte som er uavhengig av hvilken gruppe man tilhører. For eksempel at homofile kan få gifte seg på samme måte som heterofile, eller at man vil reagere på utsagn der Somaliere omtales som en gruppe med visse egenskaper. «Sosialisten» på den andre siden forsøker å late som om gruppen ikke er relevant for hvordan staten skal forholde seg til individet, mens man på den annen side gir individet rettigheter i kraft av å være en del av en gruppe. Man ønsker å bare være et individ - Kari, men Kari ønsker også kjønnskvotering. Staten skal både sørge for at man får leve ut sitt liv med gruppeidentitet og samtidig «frigjøre» individet fra gruppen.

Forholdet mellom individ, gruppe og stat vil være komplisert og motsigelsesfullt for alle politiske avskygninger, bortsett fra for den helt konsekvente liberalisten som «ikke ser noen gruppe». Prisen man må betale for en slik oppfatning er en temmelig naiv antropologi (menneskesyn), der mennesket forstås som isolerte, dypt uavhengige «enheter» uten annen forbindelse til andre enn det som følger av formelle juridiske kontraktstilstander.

Når EDL bestrider samenes rett til særbehandling (for eksempel uproporsjonal representasjon i Finnmarkseiendommen) så ser det i alle fall for min del ut til at det må ligge en slik politisk og antropologisk oppfatning til grunn. Samtidig følger det at man mener at en slik antropologi kan fungere som et nøytralt ahistorisk utgangspunkt for å vurdere hva som er rettferdig og ikke. Hvis man mener at den konsekvente liberalisten har gode argumenter for sitt ståsted så vil også EDL ha en god sak. Hvis man derimot mener at også vi som ikke-samer er en del av en (majoritets)gruppe som favoriseres av en hel rekke historisk etablerte betingelser (eiendomsforhold, utdanningssystem, rettssystem, naturoppfatninger, etc.), så må man ta steget ut av denne «safe zone» og ta stilling til mer eller mindre uløselige eller trøblete dilemmaer i forholdet mellom stat, gruppe og individ. Det naive ønske om å finne et nøytralt ståsted i dette spørsmålet må da oppgis.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse