Annonse
Dagbladets forside dagen etter folkeavstemninga i 1994, med SP-politiker Anne Enger som var en av de sentrale lederne på nei-sida.

Et nederlag vender tilbake

Jeg har brukt noen uker på å fordøye det igjen. Nederlaget.

Og nå påsto Lundteigen, av alle, at mitt sosialdemokratisk begrunnede ja-standpunkt var et nei til internasjonal solidaritet. Snakk om frekkhet.

28. november 2014. NRK ved frokostbordet:

- Vi satset på engasjement gjennom kunnskap og at folk skulle tenke sjøl. Vi sa: Folkestyre, miljø og internasjonal solidaritet – eller union. Det var Per Olav Lundteigen som forklarte hvorfor et knapt flertall vendte tommelen ned for norsk EU-medlemskap for 20 år siden.

Jeg har brukt noen uker på å fordøye det igjen. Nederlaget. Det er noen opplevelser som sitter i lenge, og de er gjerne negative. Som da Liverpool ble nummer to bak Arsenal i 1991 (vi var vant til å vinne da), da TIL tapte cupfinalen mot Hødd, eller da det ble nei til EU.

Og nå påsto Lundteigen, av alle, at mitt sosialdemokratisk begrunnede ja-standpunkt var et nei til internasjonal solidaritet. Snakk om frekkhet. I ettertid har EU fått Nobels fredspris fordi den i bunn og grunn er et fredsprosjekt. Og EU går nå foran i klimapolitikken.

Bedre ble det ikke den morgenen da en nær slektning som var på besøk spurte meg om min mening.

- Når vi likevel må føye oss etter det EU bestemmer, tenker jeg at det ville vært best om vi satt ved bordet der beslutningene blir tatt, prøvde jeg meg.

- Jeg tenker at vi klarer oss best på egne bein, kontret hun - og dermed hadde vi nok en gang oppsummert EU-debatten.

Men hvor mye bestemmer vi egentlig selv? Jeg vet ikke hvor mange som 1. januar i år feiret 20-årsjubileet for EØS-avtalen. Den gir oss fri markedsadgang for de fleste av de produktene vi eksporterer til EUs 28 land, og er helt avgjørende for norsk næringsliv. Til gjengjeld sluker vi årlig rundt 1000 rettsakter vedtatt av EU. Mange er formaliteter, noen får stor betydning. Dem som måtte betale høyere arbeidsgiveravgift fra 1. juli i år har erfart det siste.

For 20 år siden, da det bare var 12 land i EU, ble vi hørt bare vi ropte høyt nok. I dag er det 28 medlemsland, og EU har nok med å holde styr på sine egne. I Storbritannia presser nasjonalistene regjeringen i EU-saken. De vil stenge grensene. Hvis Cameron blir gjenvalgt i mai har han lovet folkeavstemming om EU i 2017. Hva som skjer om det blir nei er et åpent spørsmål, men jeg er ganske sikker på at Storbritannia ikke er interessert å tre inn i EØS-avtalen. De er jo ikke så enfoldige at de først sier nei til medlemskap og så ja til en avtale som gjør at de uansett må godta alt EU vedtar?

Noen har hevdet at nei-folket vant i 1994, men har tapt hver dag siden. Vi er mer integrert i EU enn vi noensinne har vært, men vi kommer til å sitte på gangen i overskuelig framtid. Det har vi valgt selv. Så da er det vel egentlig slik at vi alle tapte den novemberdagen for 20 år siden?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse