Annonse
Illustrasjonsfoto: Oslo kommune

Et OL vi kan tro på

OL-debatten i Norge var nok ikke morsom for IOC, men vi trenger ikke kjefte mer på dem.

Før vi lefler med tanken på neste OL-søknad, la oss ta debatten i idrettsbevegelsen, i partiene og blant folk flest om hvordan vi vil at framtidige OL skal se ut.

Jeg håper vi får se et OL på norsk jord en gang i fremtida - en skikkelig folkefest. Forutsetninga for det er imidlertid et folk som vil være med på festen. 

De siste dagene har det blitt folkesport å klage på IOC. Selv tilhengere av OL2022 har forstått at de må vise sin harme over «pampeveldet». Men forandring krever mer enn indignasjon. Det krever makt.

Les også: Hvor ignorant konspiratorisk kan man bli?

Det er få sammenhenger hvor Norge har tyngde til å sette dagsorden, men det finnes unntak: vi er en viktig vintersportsnasjon. Derfor bør vi være de som tar ledertrøya for å endre premissene, kravene og kostnadene ved et OL.

Vi kan ikke forandre OL alene. Da er det godt å vite at vi ikke er unike. IOCs ekstravaganse og manglende vilje til å ta økonomisk ansvar for lekene er et tema i mange land.

Da velgerne i delstaten Bayern i fjor sa nei til OL i München, var IOC en viktig årsak. «Avstemmingsresultatet er ikke mot sporten, men mot den manglende åpenheten og grådigheten til IOC”, uttalte Ludwig Hartmann, medlem i den bayerske delstatsforsamlingen for partiet De Grønne. “Jeg tror alle olympiske søknader i Tyskland nå er utelukka. IOC må forandres først», la han til.

Arbeidet med Oslo 2022 har gitt oss noen verdifulle erfaringer. Søkerbyen utformer søknad og budsjett, så når spørsmålet om en ubegrenset statsgaranti kommer, er nasjonale myndigheter i realiteten svinebundet til konseptet. Premissene er lagt – først hos IOC, deretter søkerbyen.

Dersom Stortinget i høst hadde sagt ja til statsgaranti på noen titalls milliarder ville det vært uten å vite hva vi sa ja til. Måneder ville gått før vertsbykontrakten var endelig utforma, og IOCs rett til å fremme nye krav kunne fordyra alt. Risikoen for overskridelser er trygt plassert hos vertsnasjonen. IOC eier festen, arrangørene får bakrusen.

Les også: Det er ikke OL som er problemet for norsk idrett. Det er ledelsen.

Oslo2022 skal ha ros for å ha bidratt til at 7000 sider av de tekniske manualene ble offentliggjort. Dette gjorde oss oppmerksom på absurde krav om cocktailparty med kongen, komplett bar under åpnings- og avslutningsseremonien og perfekt tempererte hotellrom. Siden manualene ble offentliggjort tidlig i 2014, har imidlertid knapt et komma blitt endret. Mentaliteten i Lausanne virker impregnert mot norsk nøkternhet.

Derfor må kraftigere lut til. Vi kan ikke tilpasse oss IOC på disse grunnleggende områdene, vi må tvinge dem til å tilpasse seg oss. Å si nei til IOC slik vi nå har gjort, er en god start, men vi må smi mens jernet er varmt.

Før vi lefler med tanken på neste OL-søknad, la oss ta debatten i idrettsbevegelsen, i partiene og blant folk flest om hvordan vi vil at framtidige OL skal se ut.

Jeg har ingen fasit, men flere forslag må diskuteres. Her er noen:

  • Gjør OL til et nasjonalt prosjekt. Land bør være søkere, ikke byer. Idrett, vertsregion og nasjonale myndigheter må i felleskap ta beslutning om å starte prosessen og deretter lage et holdbart konsept. Det gir sterkere kostnadskontroll og større muskler i møte med IOC. Man kan bygge anleggene der behovet og muligheten for etterbruk er størst, og bruke OL til reell samfunnsutvikling
  • Åpne for samarbeid på tvers av landegrenser – at nasjoner kan gå sammen om å arrangere OL.
  • Mer nøkternhet og bedre kostnadskontroll. IOC må ta en større del av regninga og risikoen, og dele mer av inntektene med arrangørene. Alle sider ved OL må gjennomgås for å få lavere arrangørkostnader. Det kan ikke være bare rike oljenasjoner og diktaturer som tar seg råd til å arrangere lekene.
  • Gi mer makt til lokale arrangører. Det må gis større mulighet til å tilpasse lekene til lokale forhold.
  • Fjern IOCs kontraktsfestede rett til å komme med nye krav etter tildelingen.
  • Gjør IOC gjennomsiktig. Det må være mulighet for innsyn i IOCs økonomiske forhold. Et transparent IOC som må svare for egne beslutninger og prosesser, er mer demokratisk og tillitvekkende.

«IOC har fått nok av norsk utskjelling», sier Gerhard Heiberg. OL-debatten i Norge var nok ikke morsom for IOC, men vi trenger ikke kjefte mer på dem. Det IOC derimot bør få mer av, er klare krav med makt bak, fordi OL fortjener det.

Norge og vår demokratiske idrettsbevegelse må lede an for å endre premissene, kravene og kostnadene. Kanskje blir dette som å rope i skogen. Det skal mye til for å forandre IOC. På den annen side: Hvis ingen roper vil det helt sikkert ikke bli forandringer. Mange tidligere og framtidige arrangører er sannsynligvis enig med oss. Kanskje de tør hvis vi ikke tier.

Tida er inne for et nytt OL-konsept. Gi oss olympiske ledere som husker de olympiske idealene. Gi de olympiske leker tilbake til utøverne og folket. Gi oss et OL vi kan tro på.

Les mer: Det er ikke Høyres behandling som er patetisk. Det er Ap.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse