Annonse
Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik fra Arbeiderpartiet, markerte seg i debatten som en tydelig tilhenger av å oppheve de vestlige sanksjonene mot Russland. Foto: Maksim Malyutin

Et solid møte mellom Norge og Russland, ispedd en porsjon fylkespolitisk naivisme

I det dette skrives fylles gangene på hotellene her i Kirkenes med sikkerhetsfolk. I lufta erstattes lyden av helikoptre måkeskrikene. En konge, en statsminister, et par utenriksministre fra Russland og Norge – i tillegg til et par forsvarsministre fra de samme landene, er på vei inn til grensebyen.

Ragnhild Vassvik og hennes politiske meningsfeller legger en ekstra dimensjon til norsk utenrikspolitikk når de tilsynelatende forsøker å presse sanksjonspolitikken inn i et oppgjør mellom Finnmark og resten av landet.

KIRKENES: I to dager har byen varmet opp foran 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark. Det har de gjort ved å arrangere en nabokonferanse, en kombinasjon av historiske analyser og et forsøk på å finne veien videre mellom to naboland.

Opplysende og viktig

Nabokonferansen, et samarbeid mellom Finnmark fylkeskommune, Barentssekretariatet og UiT Norges arktiske universitet, er et godt navn på et kunnskapsbasert møte mellom russere og nordmenn, noen mil fra grensa på Storskog utenfor Kirkenes.

Det har vært en opplysende konferanse. En viktig konferanse. Men også et møte som gir grunn til ettertanke.

Opplysende fordi historieskrivningen kontinuerlig revurderes og knas. Med en 74 år lang avstand til Sovjets tilbaketrekning høsten 1945 etter å ha befridd Finnmark fra en tysk okkupasjonsmakt året før, finner de som studerer historien stadig nye innfallsvinkler til å forstå både det store bildet og enkeltskjebnene.

Viktig, fordi det minner oss om at grensen mellom Norge og Russland er en fredelig grense. Det er et markant unntak langs Sovjetunionens og Russlands øvrige grenser. Vi skal vokte oss vel for å basere våre sikkerhetspolitiske analyser på konflikter andre steder i verden. Det er ikke all erfaring som kan overføres fra grenser i sør til grenser i nord.

Og til ettertanke

Så er det en konferanse også til ettertanke, av mange grunner.

Først og fremst fordi sikkerhetspolitikken gradvis har overtatt som retningsviser for utviklingen i nordområdene. De sivile prosjektene skyves til side for militære strategier og løsninger.

Det ble tydelig under nabokonferansens siste dag, dagen som skulle og som pekte framover. Enten diskusjonen handlet om relasjonene mellom Norge og Russland, næringslivssamarbeid mellom våre land, eller framtidsscenarier for Europa og nordområdene, lå 2014 som et avgjørende premiss.

Russlands annektering av Krim, og de etterfølgende internasjonale sanksjonene, har preget utviklingen fra 2014 og fram til i dag. Det preget også møtene i Kirkenes. Regelbrudd og gjensidig mistenksomhet har erstattet en verdensorden som i en periode var relativt oversiktlig.

Samtidig understreker både konferansen og de planlagte politiske toppmøtene et ønske om å komme videre. De vestlige diskusjonene om sanksjonene har, naturlig nok, en annen karakter, enn tilbake i 2014.

Det er legitimt å spørre både om sanksjonenes effekt og målsetting. Det er nødvendig å diskutere veien videre, men veivalget må ikke innebære en aksept av brudd på folkeretten.

For også det fikk plass under en nabokonferanse basert på kunnskap og innsikt.

Fylkespolitisk villspor

Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik fra Arbeiderpartiet, markerte seg i debatten som en tydelig tilhenger av å oppheve de vestlige sanksjonene mot Russland. Det er isolert sett et legitimt standpunkt. Hennes begrunnelse er derimot både skremmende og provoserende. Ifølge Vassvik ble sanksjonene innført på grunn av Russlands brudd på menneskerettighetene.

Derfor, sa hun, fra den samme talerstolen, burde i så fall også USA straffes på grunn av sin politikk overfor Mexico.

Slik kan altså en folkevalgt gå seg vill i mangel på prinsipiell tenking ispedd politisk naivisme.

Sanksjonene ble ikke innført på grunn brudd på menneskerettighetene, men på grunn av brudd på folkeretten.

Skal man som folkets tillitsmann kjempe mot sanksjonene, bør det være et rimelig krav at man vet hvorfor det sanksjoneres. Så ble da også Vassvik satt grundig på plass av sin partifelle, leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Anniken Huitfeldt og statssekretær i Utenriksdepartementet, Audun Halvorsen.

St. Georgs-ordenen

I salen satt det samtidig finnmarkspolitikere som på forhånd hadde smykket seg med det symboltunge «Ribbon of Saint George», eller Sankt Georgs-ordenen på norsk. De færreste vet hva dette ordensbåndet symboliserer, kanskje heller ikke de som hadde hengt det på jakkekragen. Symbolet er forbudt i Ukraina, men brukes blant nasjonalister i Russland som en støtte til nettopp annekteringen av Krim.

St. Georgs-ordenen er også nærmest obligatorisk jakkemerke på uniformene hos separatistsoldatene som kriger i Øst-Ukraina.

Ragnhild Vassvik og hennes politiske meningsfeller legger en ekstra dimensjon til norsk utenrikspolitikk når de tilsynelatende forsøker å presse sanksjonspolitikken inn i et oppgjør mellom Finnmark og resten av landet.

Det fortjener aller minst finnmarkinger, som i alle år har stått i første rekke når det gjelder dialogen mellom Norge og Russland.

Nabokonferansen som ble avsluttet torsdag ettermiddag i Kirkenes ble en vellykket og fremoverlent forlengelse av dette arbeidet, nettopp fordi den var basert på kunnskap og erfaring, ikke politisk aksjonisme og føleri.

Arne O. Holm er redaktør i nettavisen High North News, og gjestekommentator i Nordlys.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse