Foto: Rudolf Svendsen, Veterinærinstituttet

Er det EU som betemmer hvem som skal være den norske "fiskedoktoren"?

De to sidestilte profesjonene innen fiskehelse bidrar til at det blir flere som ivaretar samfunnsansvar, både i forhold til sykdom og medisinbruk, og ikke minst bidrar til at akvakulturnæringen sikres en bærekraftig utvikling. Dette er unikt i verdenssammenheng og bør kunne testes ut som modell innenfor flere profesjonsfelt.

Norge er den største havbruksnasjonen i Europa og produserer totalt mer enn alle EU landene til sammen. Denne høsten har EU vedtatt en ny forordning for legemidler til dyr som griper direkte inn i hvem som kan være den norske «fiskedoktoren». Norsk suksesshistorie, der fiskehelsebiologer og veterinærer har jobbet sidestilt i over 20 år med utvikling av profesjonskunnskap og anvendelsen av den i forebyggende fiskehelse samt diagnostisering og behandling av syk fisk, kan være en saga blott dersom det ikke gjøres godt politisk og administrativt arbeid i forbindelse med innarbeiding av forordningen i EØS regelverket.

Bakteppet for dette nye direktivet er at det Europeiske smitteverninstituttet har estimert at det i Europa årlig vil dø rundt 33 000 mennesker som følge av resistens mot antibiotika hos sykdomsfremkallende bakterier. I Norge melder Folkehelseinstituttet at det årlig er rundt 69 dødsfall som følge av resistente bakterier. EU ønsker gjennom den nye forordningen for veterinære legemidler å få til en harmonisert samt mer restriktiv og riktig bruk av antimikrobielle legemidler i husdyrholdet. Særlig ønsker en å få bukt med praksisen med å bruke antibiotika-forebyggende og vekstfremmende legemidler i husdyrproduksjon. Det er kun veterinærer som har autorisasjon til å forskrive veterinærmedisin i Europa, men unntaket er Norge, der både fiskehelsebiologene og veterinærene kan skrive ut medisin til fisk.

Utviklingen av antibiotikaresistente bakterier er en alvorlig trussel globalt. Spørsmålet er om det å gi en profesjon enerett til diagnostisering og utskriving av medisin, og da spesielt for fisk, er løsningen. EU burde i sitt arbeid lyttet mer til den norske erfaringen fra fiskehelsefeltet, der fiskehelsebiologer og veterinærer gjennom dyrehelsepersonelloven av 2001er sidestilt. Forslag til ny forordning om veterinære legemidler ble lagt frem i september 2014, og nå i november 2018 endelig vedtatt. Denne nye forordningen kan frata fiskehelsebiologen retten til å skrive ut reseptbelagt medisin til fisk, noe som utvilsomt vil få konsekvenser for profesjonen. Universitet i Bergen og UiT Norges arktiske universitet er de eneste utdanningsinstitusjonene, så vidt meg kjent, i verden som har et profesjonsstudie i fiskehelse. Ferdig utdannede kandidater er attraktive på arbeidsmarkedet og de er spesialister på fisk og fiskesykdommer. Hvordan den nye avtalen innarbeides i EØS-avtalen blir helt avgjørende for om utdanningen kan fortsette i sin nåværende form. Det vil kunne få store konsekvenser for profesjonsrettet kunnskapsutvikling innen fiskehelsefeltet, og ikke minst for næringens økende behov for kompetanse innenfor fiskehelsetjenester. Med et pennestrøk kan EU i prinsippet bestemme at over 20 års erfaring med samarbeid mellom veterinærer og fiskehelsebiologer nå være over. Og det uten engang å ha vurdert om dette samarbeidet er en modell til etterfølgelse.

Helseminister Bent Høie har ansvar for veterinære legemidler. I et svar den 9.11.2018 på skriftlig spørsmål fra Stortingsrepresentant Ruth Grung (A), svarer ministeren at norske myndigheter er klar på at fiskehelsebiologutdanning og veterinærutdanning er likestilte når det gjelder fiskehelse. I arbeidet med det nye regelverket for veterinære legemidler, har Norge ifølge helseministeren gitt innspill underveis om at fiskehelsebiologene fortsatt må ha forskrivingsrett til medisiner. I triologforhandlingene mellom EU kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet, der Norge ikke deltar, ble det imidlertid gjort en endring i forslag til ny forordning. Den nye EU forordningen for veterinære legemidler ble vedtatt 26. november 2018, og dersom en oversetter punktet som omhandler forskrivningsrett for veterinærmedisin kan det leses på følgende måte; «(..) en medlemsstat kan tillate at en veterinærresept utstedes av en profesjonell person, som ikke er veterinær, som er kvalifisert til å gjøre det i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning ved denne forordnings ikrafttredelse. Slike resepter skal utelukke reseptbelagte antimikrobielle legemidler og andre veterinærmedisinske produkt der veterinærens diagnose er nødvendig, og skal bare være gyldig i den medlemsstaten». Det er den siste setningen som skaper usikkerhet, og her ligger det også fortolkningsrom med tanke på hvordan den kan innlemmes i EØS-avtalen og i norsk lovgiving. Regjeringen har i et møte den 12. desember med Teknisk-naturvitenskapelig forening (Tekna), Legemiddelindustrien, Sjømat Norge, Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø bekreftet at de står fast på prinsippet om at fiskehelsebiologer og veterinærer er faglig likestilte på fiskehelseområdet. Regjeringens mål er å videreføre full foreskrivingsrett for fiskehelsebiologer i Norge. Den nye EU forordningen vil tre i kraft i 2021 og regjeringen vil ta sikte på at den får anvendelse fra samme tidspunkt i Norge.

Siden midten av 1980 tallet har jeg som statsviter forsket på profesjonaliseringen av fiskehelsefeltet. Min forskning har vært både på den innovative kunnskapsutviklingen i fiskehelse og på hvilken betydning den har hatt for havbruksnæringen. På 1980 tallet opplevde næringen store sykdomsproblemer. Alvorlige sykdomsutbrudd ført til et rekordhøyt forbruk av antibiotika. Det var lite kunnskap om fiskesykdommer og veterinærtjenesten hadde ikke ressurser og kompetanse til å bygge opp en fiskehelsetjeneste som kunne imøtekomme de behov næringen hadde. Dette var kompetanse som manglet i verdenssammenheng. Det var nødvendig med flere bidragsytere

Det var ikke før det marinbiologiske fagmiljøet fikk et gjennombrudd og utviklet en vaksine, først mot Hitra-syke og senere mot furunkulose, at en fikk bukt med det store forbruket av antibiotika i oppdrettsnæringen. I tillegg til de nevnte bakteriesykdommene, fikk også oppdrettsnæringen et annet problem å kjempe med fra midten av 1980 tallet; virussykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA). Det var en jevn økning i antall utbrudd av denne sykdommen frem mot begynnelsen av 1990-tallet, noe som førte til en produksjonsendring med innføring av generasjonsadskillelse. Videre ble regulatoriske grep også iverksatt med soneinndelinger for å bekjempe alle utbruddene. Dette så ut til å hjelpe på situasjonen med færre registrerte ILA-påvisninger frem mot første halvdel av 1990-tallet, da forskningsarbeid fra universitets- og veterinærfaglige miljøer til slutt klarte å påvise og isolere ILA-viruset for første gang. ILA-problematikken er imidlertid fortsatt aktuell og har stort fokus både i forskningsmiljøene, hos fiskehelsepersonell og myndigheter. Imidlertid er situasjonen en helt annen i dag i forhold til økt overvåking og verktøy som muliggjør tidlig påvisning av smitte og håndtering når nye tilfeller oppstår. Ser en på produksjonsøkningen som har vært i perioden fra slutten av 1980-tallet frem til i dag, så er en nå kommet ned på et årlig antall ILA påvisninger som på landsbasis ligger på 10-15 tilfeller mot 60-80 tilfeller i begynnelsen av 1990-tallet.

Med vaksinegjennombruddet dokumenterte marine forsknings- og utdanningsmiljø at de bidro med nødvendig kunnskap for å løse næringens behov. Samtidig var det et stort behov for en bedre utbygd veterinærtjeneste i fiskehelse. Fagmiljøene ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø så behovet for en profesjon med spesialisering i fiskehelse, som kunne bidra til en mer tverrfaglig fiskehelsetjeneste, og etablerte på slutten av 1980 tallet fiskehelsestudiene. Etter en lang dragkamp mellom ulike interesser tilhørende fiskeri- og landbruksmiljø, og fiskehelsebiologer og veterinærer, oppnådde fiskehelsebiologene å bli sidestilt med veterinærer i fiskehelse. I dyrehelsepersonelloven av 2001 fikk de autorisasjon på lik linje med veterinærene til å diagnostisere og foreskrive medisin til akvatiske dyr. De måtte imidlertid vente med reseptutskriving noen år. I 2005 fikk norske myndigheter forhandlet frem en endring i en vedtatt EU- forordning om utskriving av veterinærmedisinske resepter. I den opprinnelige forordningen var det kun veterinærer som hadde denne retten, og dette ble endret til at hvert enkelt land kunne bestemme hvem som har den nødvendige kompetansen til å skrive ut veterinærmedisinske resepter. Dermed kunne de to profesjonene sidestilles i arbeidsfeltet fiskehelse. Endringen var avgjørende for at alle punkter i dyrehelsepersonelloven kunne trå i kraft. Denne forordningen er fortsatt gjeldende i tre år fremover.

Veterinærer dekker i sin norske utdanning både landdyr og akvatiske dyr, og en kan det siste året spesialisere seg innen akvamedisin. Veterinærene har en egen særforening for akvaveterinærer. Fiskehelsebiologer har en naturvitenskaplig utdanning som har fokus på akvamedisin og fisk. Både veterinærer og fiskehelsebiologer arbeider forebyggende, diagnostiserer, skriver ut resepter og behandler fisk. Ingen andre land i verden, har en slik arbeidsdeling mellom profesjoner innenfor fiskehelsefeltet. Så vidt meg bekjent finnes det ikke en tilsvarende arbeidsdeling mellom profesjoner i helsesektoren. Det finnes overlapping, men ikke sidestilling av profesjoner. Ingen andre land har klart å redusere bruken av antibiotika i oppdrett til samme lave nivå som Norge. Tallene fra Norm-Vet rapport 2017, om antibiotikabruk i oppdrett, taler for seg selv; i 2017 ble det skrevet ut resepter på 612 kg antibiotika, mens det i 1987 ble det skrevet ut hele 48 tonn.

Det er to sidestilte profesjoner innen fiskehelse som har bidratt til å redusere bruk av antibiotika til et minimum. Det viktigste bidraget har vært kunnskap om sykdom og årsakssammenhenger, og utvikling av effektive vaksiner, samt godt forebyggende arbeid. To profesjoner, som har samme ansvar for foreskriving, har ikke ført til økt forbruk av antibiotika, Dette var noe veterinærforeningen uttrykte frykt for på 1990 tallet. Det er derfor verdt at EU ser nærmere på den måten Norge organiserer fiskehelsetjenestene på, og hvilke profesjoner som bidrar. Næringen selv uttrykker et behov for at fiskehelsebiologene har en kompetanse som supplerer veterinærene og at det er et behov for dem begge. To sidestilte profesjoner er en ordning som fiskehelsebiologene, regjeringen, akvakulturnæringen og utdanningsinstitusjonene nå vil kjempe for å beholde. Her må EØS avtalen brukes for det den er verdt.

Min langvarige forskning på feltet har dokumentert at Norges suksessfaktor har vært samarbeidet mellom to profesjoner, som begge har tilknytning til hvert sitt sterke forskningsmiljø. I utgangspunktet var det på 1970 og 80 tallet sterk konkurranse, og lite samarbeid innen oppdrettsforskning mellom miljøer fra landbrukssektoren og fiskerisektoren. Det har over tid utviklet seg til et godt samarbeid innen kunnskapsutvikling og profesjonspraksis mellom veterinærer og fiskehelsebiologer. De to sidestilte profesjonene innen fiskehelse bidrar til at det blir flere som ivaretar samfunnsansvar, både i forhold til sykdom og medisinbruk, og ikke minst bidrar til at akvakulturnæringen sikres en bærekraftig utvikling. Dette er unikt i verdenssammenheng og bør kunne testes ut som modell innenfor flere profesjonsfelt.

Spørsmålet en må stille til EU er om veien til å redusere antibiotikabruk i havbruk er å gi en profesjon monopol på diagnose og reseptutskriving? Det blir avgjørende at en gjennom arbeidet med å innarbeide den nye EU forordningen i EØS-avtalen har fokus på hva som er viktigst for samfunnet. Forordninger må tilrettelegge for at en kan ha flere typer «fiskedoktorer», som i fellesskap bidrar til å løse fiskesykdomsproblemer, har fokus på fiskevelferd og sikrer en fremtidig bærekraftig utvikling av havbruksnæringen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse