Annonse
Foto: Scanpix

EU er ønsket av folket

Professor Rolf Seljelid mener den Europeiske Union er udemokratisk og må legges ned. Men når folkestyre er argumentet, er det merkelig å se helt bort i fra hva unionens borgere selv mener.

Hvorfor er oppslutningen om den Europeiske Union så sterk? Og hvorfor har oppslutningen økt i etterkant av britenes folkeavstemning om å forlate EU?

For europeerne selv ønsker EU, og oppslutningen har økt markant over kontinentet i kjølvannet av britenes folkeavstemning om sitt EU-medlemsskap. I våre nordiske naboland utgjør nå EU-tilhengerne rundt to tredjedeler av folket. Det er omtrent samme oppslutning som ved folkeavstemningen i Kroatia i 2012. Resultatet sendte kroatene inn i EU som det tjueåttende medlemslandet.

Hvordan kan det ha seg at flertallet av europeerne selv vil tilhøre EU? Og hvorfor har oppslutningen økt i etterkant av britenes folkeavstemning om å forlate EU? Sannsynligvis fordi europeerne ser et annet EU og en annen folkeavstemning enn det Seljelid ser.

Seljelid mener britenes folkeavstemning ikke var et nei til internasjonalt samarbeid, men et nei til et «United States of Europe». Sannheten er at folkeavstemningen handlet om svært mye, og folk stemte for utmelding av helt ulike grunner. Disse grunnene kunne attpåtil gå direkte på tvers av hverandre. Noen ville ut av EU for økt proteksjonisme og mindre internasjonalt samarbeid. Andre ville ut av EU fordi de ønsker en enda mer liberalistisk økonomi enn hva unionen tillater. Motstand mot innvandring var også et fremtredende argument i leave-kampanjen.

Det var nok de som stemte mot et fremtidig «United States of Europe», som Seljelid selv fremhever som hovedgrunnen bak avstemningen. Men disse stemte langt på vei i villfarelse om fakta i saken. Før avstemningen forhandlet David Cameron som kjent frem et unntak for Storbritannia fra EUs overordnede målsetning om en «ever closer union».  Britene hadde i tillegg lovfestet at traktatendringer som utvidet EUs kompetanse måtte gjennom en folkeavstemning før de ble godkjent. Det var altså ingen risiko for at britene ufrivillig skulle bli dratt inn i et «United States of Europe».

Britene fikk en folkeavstemning hvor de visste hva de sa nei til, men har nå ingen anelse om hva de har sagt ja til. Med Labour i krise, er det imidlertid de euroskeptiske konservative som har regien på Storbritannias fremtidige rolle i Europa og verden.

De konservative er uenig om selv det aller mest grunnleggende spørsmål: ønsker man en «hard» eller «myk» brexit? Den myke varianten vil nok i praksis i stor grad ligne på Norges EØS-avtale. Britene bør i følge Seljelid gå «helt ut», og forholde seg til EU gjennom en frihandelsavtale. Men igjen; ser man på hva britene selv ønsker, så ønsker flertallet en myk brexit. En myk brexit er også løsningen brexit-general Boris Johnson har argumentert for. Hovedsakelig skyldes dette at de økonomiske konsekvensene ved å forlate EUs indre marked anses utålelige.

Det store problemet med en myk brexit er at britene isåfall må følge regelverket for det indre marked, og bidra til EUs budsjett. Men de 65 millioner britene står da uten representasjon i EUs organer.

Poenget er ikke her at britene bør velge det ene eller det andre. Det sentrale er igjen at folkeavstemningen har avklart hva man ikke ønsker, uten å avklare hva man ønsker. To måneder etter avstemningen har de konservative ikke greid å utmeisle noe som ligner en plan for veien videre. Selve utmeldelsen av EU har de satt på vent i uviss tid. EU har på sin side anmodet den britiske regjeringen om å gjennomføre folkets vilje raskest mulig.

På toppen sitter en statsminister folket aldri har valgt, Theresa May, og skal forsøke å koordinere den enorme omveltingen. Demokratiske hensyn tilsier at folket blir langt mer involvert i britenes utmelding enn hva det nå ligger an til. Både sentrumspartiet Liberaldemokratene og Owen Smith – kandidat for ledervervet i Labour – ønsker at folket på ny skal bli forlagt spørsmålet om utmelding. Dette når man kan presentere betingelsene for utmelding for det britiske folk. Da kan folket velge mellom to klare alternativer.

Begge opposisjonspartier er imidlertid skadeskutt og langt unna makt på hvert sitt vis. Hvordan det hele spiller seg ut i Storbritannia er det bare tiden som vil vise. Europeere for øvrig vil følge prosessen med stor interesse. Men britenes folkeavstemning har så langt ikke gitt mersmak utenfor fotballøya. Og det er ikke mye som tyder på at den vil gjøre det heller. Tvert i mot har den styrket EUs oppslutning i folket.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse