Professor Kjell Arne Røvik skriver om regionreformen som mest sannsynlig ender opp med en «to-stats-løsning» i Nord-Norge; en arktisk region (Finnmark og Troms) og en nordlands-region. Dette, i tillegg til kraften i de øvrige moderniseringsprosessene som nå kverner i landsdelen, gjør det ifølge Røvik betimelig å spørre: kan Nord-Norge rett og slett forsvinne?

Exit Nord-Norge?

Hvor går Nord-Norge når vi deles i to regioner? Forsvinner den nordnorske identiteten, eller blir den revitalisert? Her er bidrag til et svar, i form av fire lange linjer i landsdelens utvikling.

Body bilder: 
Husk at ideen om en sterk, felles nordnorsk identitet de siste årene først og fremst har vært fremmet og vedlikeholdt fra miljøer i Tromsø. I Bodø og Nordland har man hatt et langt mer lunkent forhold til «Nord-Norge-kjøret».

Regionreformen vil mest sannsynlig gi oss en «to-stats – løsning» nordpå. Det har utløst en ny stor debatt som føyer seg inn i rekken av tidligere Nord-Norge-debatter der meninger brytes om landsdelens fortid og fremtid. Analyserer man disse debattene, ser man at de ofte kretser rundt to temaer. Det ene det strides om er spørsmålet om hvor ensartet eller uensartet landsdelen er, for eksempel hva angår identiteter, næringsliv, og kulturer. Det andre er spørsmålet om hvor tradisjonell eller moderne landsdelen og innbyggerne er.  Det gjelder spørsmål om økonomisk modernisering, men også modernisering av landsdelens politiske institusjoner. Sammenslåing av fylker og av kommuner, for eksempel, fremstilles ofte som uttrykk for moderniseringsprosesser. Det strides også om hvor tradisjonell eller moderne man er nordpå når det gjelder kultur og identiteter.  

Kombinerer man disse to temaene, som vist i figuren nedenfor, får man frem fire typiske hovedlinjer i debattene om Nord-Norge.  Det er debatter som selvsagt handler mye om hvordan fremtiden mest sannsynlig blir. I typiske Nord-Norge-debatter er det imidlertid ikke bare fremtiden som er usikker. Minst like ofte kommer også fortiden i spill fordi man er uenig om hvordan landsdelens historie skal forstås.

Selv om det ofte er mye usikkerhet og ikke minst uenighet om utviklingens retning og innhold, så hersker det liten tvil om at en hovedretning er den som går fra venstre (rutene 1 og 2) mot høyre i modellen (rutene 3 og 4), altså utviklingen fra det tradisjonelle til det moderne Nord-Norge. Det er også langt på vei enighet om at det går et tidsskille ved året 1951 og lanseringen av AP-regjeringens utbyggingsprogram for landsdelen, som førte til at særlig den økonomisk-industrielle moderniseringen skjøt kraftig fart. Utover denne hovedretningen eksisterer det mange ulike fortolkinger og oppfatninger av hvordan transformasjonen av Nord-Norge har forløpt og vil forløpe i fremtiden. Gjennom modellen får vi klargjort fire alternative posisjoner hva angår oppfatninger om de lange linjer i landsdelens utvikling (linjene a, b, c og d). I kortform kaller jeg disse posisjonene for henholdsvis nord-norskingenes perspektiv, det sosialdemokratiske perspektivet, fragmenteringsperspektivet, og nordnorge-skeptikernes perspektiv.

Nord-norskingenes perspektiv (linje A)

I dette perspektivet (linje A i figuren) vektlegges det at Nord-Norge i løpet av de siste 65 årene er blitt gradvis transformert til en stadig mer moderne – men samtidig fortsatt nokså homogen landsdel. Det er altså forestillingen om en utvikling fra det enhetlige og tradisjonelle til det enhetlige og moderne Nord-Norge. Her understrekes at det finns viktige enhetlighetsskapende krefter som knytter sammen fortid, samtid og fremtid, og som altså er virksomme selv om landsdelen ellers transformeres gjennom ulike moderniseringsprosesser. Dette er «nord-norskingenes» perspektiv, de som tror på – og ønsker seg - en felles, sterk nordnorsk identitet, og som mener landsdelen fortsatt henger godt sammen.

Det er særlig tre forhold som virker til å holde landsdelen og folket sammen til tross for modernisering. Den første er et langt på vei felles ressursgrunnlag, der særlig de rike fiskeressursene og avhengigheten av dem har betydning. Skreien vandrer fortsatt fra Barentshavet og nedover den nordnorske kysten, der den helt ubesværet passerer to fylkesgrenser før den ender i Lofoten-bassenget. Den andre faktoren er vær og klima. Det er hardt og skiftende, men fremfor alt ofte nokså likt i hele landsdelen. Vel nok melder januars søraust-storm seg først på nordlandskysten, men et halvt døgn senere er den i Tromsø, og noen timer senere røsker den til på finnmarkskysten. Sommerlig godvær i nord har en tendens til å omfatte omtrent hele landsdelen, samtidig med at skittværet gjerne er parkert i sør. Dessverre gjelder denne sammenhengen også når været er strålende i sør. Slike felles erfaringer gjort av generasjoner av nordlendinger bygger opp under forestillinger om et nordnorsk skjebnefellesskap, og er i praksis enhetsskapende. Den tredje faktoren handler om identitet. Det er (eller har iallfall vært) en utbredt forestilling at nordlendinger deler en felles identitet som har vokst frem og er blitt slipt til over lang tid av felles vilkår og erfaringer. Forestillingen om en spesifikk nordnorsk identitet, en karakter, eller et lynne, har i løpet av de siste 40-50 årene blitt massivt løftet frem bl.a. gjennom populærkulturen, men også i litteraturen og i teaterstykker, og antas – i dette perspektivet å være et noenlunde stabilt og gjenkjennbart trekk også ved den moderne nordlending.

I dette perspektivet tenker man seg at den etterfølgende moderniseringen av landsdelen ikke innebærer brudd med de homogene trekkene i det tradisjonelle Nord-Norge.  Snarere er den på flere områder en fortsettelse og forsterking. Staten, enkelte profesjoner og senere kommunene, fremstår her som de viktigste modernisatorer og homogeniserende krefter. Statlige moderniseringsgrep var viktige for den økonomiske moderniseringen i den første etterkrigstiden, med blant annet statlig initiert industrireising som et hovedgrep. Dette falt også noenlunde sammen i tid med politisk initiert modernisering og utbygging av offentlige velferdsordninger for alle borgere (trygdeordninger, helsestell og utdanning) som i prinsippet omfattet alle, og som dermed hadde klart utjevnende effekter. To profesjoner spilte en særlig viktig rolle i denne velferds-moderniseringen av Nord-Norge. Det var legene og pedagogene, som med bakgrunn i faglige innsikter bidro til å utvikle og distribuere et enhetlig helsetilbud og et enhetlig utdanningstilbud også for nordlendinger. I tillegg til staten og profesjonene representerte fremveksten av velferdskommunen fra og med 70-årene en meget sterk form for modernisering, med klart enhetlighetsskapende og utjevnende effekter. Det har bl.a. ført til en sterk distribusjon av offentlige tjenester, samt til en relativt sett stor geografisk spredning av offentlige arbeidsplasser. De typiske bygdebyene nordpå som vokste frem på 1970 og 1980-tallet, som for eksempel Myre, Sjøvegan, Storslett og Lakselv, hører også med i dette bildet. I dette perspektivet innebærer derfor ikke modernisering nødvendigvis sentralisering. Det var blant annet slike observasjoner som lå til grunn for Ottar Brox’ påstand på 1980-tallet om at Nord-Norge var blitt konsolidert.

Dersom dette perspektivet dras inn i fremtiden, kan man forvente fortsatt modernisering og omskiftelighet, men også at Nord-Norge, som følge av sterke homogeniserende krefter, fortsatt vil «henge godt sammen». De naturgitte felles vilkår (klima, vær og ressursgrunnlag) vil fortsatt være et homogeniserende skjebnefellesskap. Den nordnorske identiteten er robust og vil med stor sannsynlighet arves av fremtidige generasjoner.

Det sosialdemokratiske perspektivet (linje B)

Perspektivet på nordnorsk utvikling tegnet som linje B i figuren har et vesentlig kjennetegn til felles med det førstnevnte utviklingsforløpet (linje A), i den forstand at begge ender i det man kan kalle det enhetlige og moderne Nord-Norge (rute 3). Men det er likevel en viktig forskjell som har å gjøre med ulike oppfatninger om hvordan det tradisjonelle Nord-Norge artet seg, og om hvilke drivkrefter som ligger under bevegelsen mot den enhetlige og moderne landsdel.

Sett fra perspektivet som uttrykkes gjennom linje B, fremstår forestillingen om at det tradisjonelle Nord-Norge i hovedsak var homogent, som en feiltolking. Her vektlegges det motsatte, nemlig at landsdelen før etterkrigstidens modernisering på flere og vesentlige områder var et ulikhetssamfunn som mange derfor oppfattet som dypt urettferdig, og som derfor bar i seg kimen til den transformasjonen av landsdelen som kom med moderniseringen. I dette perspektivet, som kan kalles et klasse – eller sosialdemokratisk perspektiv, får man blikk for flere mekanismer som skapte ulikhet og urettferdighet i det tradisjonelle Nord-Norge. En slik var væreiersystemet, som etablerte og vedlikeholdt mange samfunn langs kysten basert på vanskelig begrunnbare privilegier for væreierne. Dette perspektivet fanger inn at det også i det nordnorske tradisjonelle samfunnet fantes skarpe motsetninger mellom eiere og arbeidere, og disse kunne komme til uttrykk i åpne konflikter. Vi finner dette beskrevet av blant andre Dag Skogheim i boken Klassekamp under Nordlysflammer (1973). Perspektiv B inkluderer også byene i landsdelen og tilstanden der. De sosiale ulikhetene og konsekvensene av dem var gjerne enda tydeligere der enn i distriktene, der fiskarbondetilpasningen var den dominerende. To meget kjente nordlendinger, Hanna Kvanmo (f. 1926) og Arthur Arntzen (f.1937) har begge i biografier gitt livaktige skildringer av den bunnløse og forbitrende fattigdommen de selv opplevde på 1930 og 1940-tallet i to nordnorske byer, henholdsvis Harstad og Tromsø. Dette må selvsagt ikke tolkes som at fattigdommen var begrenset til byene. At armoden og dens fornedrelse i tiden like før andre verdenskrig kunne være like stor på landsbygda, er blant annet fanget inn skjønnlitterært av en annen ruvende nordlending, forfatteren Arvid Hanssen, og særlig klart skildret i boken Fader Armod (1990). Det er også viktig å minne om det som bl.a. Tromsø-historikerne Einar Arne Drivenes og Halvard Tjelmeland har vist, at den nordnorske arbeiderbevegelsen, som vokste frem helt på starten av 1900-tallet, var tuftet på en sterk allianse av lønnsarbeidere og folk fra primærnæringene, fortrinnsvis fiskarbønder.

I dette perspektivet stilles det også spørsmål ved hvor utbredt og dominerende fiskarbondetilpasningen faktisk var i Nord-Norge før etterkrigstidens modernisering satte inn. Einar Arne Drivenes har blant annet dokumentert at det ikke var uvanlig at nordnorske menn vekslet mellom fiskarbondetilpasning og for eksempel gruve- og anleggsarbeid, der de også kunne få erfare sterke motsetninger mellom eiere og arbeidere. I lys av dette perspektivet refortolkes ikke bare fiskarbonden, men også fiskarbondekona. Hennes situasjon var gjerne en annen – og ofte verre – enn mannens: Hun hadde stort ansvar for gårdsdrift og barn (treffende begrepsliggjort av historiker Åse Elstad (2002) som omsorgsbonden), og var vanligvis langt mer stedbundet og ufri enn fiskarbonden selv, som iallfall kunne dra bort på fiske.

De som holder fast ved dette perspektivet ser gjerne en klar forbindelse mellom motsetningene som fantes i det tradisjonelle Nord-Norge og den etterfølgende, politisk initierte og fremfor alt utjevnende moderniseringen i etterkrigstiden. Mens modernisering i det først omtalte perspektivet (linje A) primært forstås som en økonomisk motivert transformasjon, fremstår modernisering i dette perspektivet langt mer som et politisk, sosialdemokratisk rettferdighetsprosjekt. Noen kan stille seg undrende til hvorfor det er nødvendig å skille mellom disse to utviklingslinjene (linje A og linje B), når begge likevel ender opp i rute 3 i figuren, reservert det vi kaller det enhetlige og moderne Nord-Norge. Er dette utlegninger som bare handler om ulike tolkinger av fortiden, uten konsekvenser for fremtiden? Svaret er at nettopp de ulike tolkinger av det tradisjonelle Nord-Norge også kan ha betydelige konsekvenser for hvilke fremtid man ser for seg, og ikke minst; hvilken fremtid man ønsker seg. Blant dem som gjerne slutter seg til tolkingene under linje A, finns det mange moderniseringsskeptikere, som rett nok slutter opp om flere former for modernisering, men som også er pragmatisk opptatt av å unngå dens skadevirkninger, som for eksempel økt kapitalisering av fiskerinæringen, stenging av fiskeriallmenningen, nedleggelse av gårdsbruk og med avfolking og sentralisering som resultat. Blant dem som derimot identifiserer seg mest med tolkningene som utviklingslinje B bygger på, vil man med stor sannsynlighet finne langt flere som er moderniseringsvennlig innstilt. Nettopp fordi man har andre tolkinger av det tradisjonelle Nord-Norge og ulike oppfatninger av hvilke forhold det er som har drevet frem den utjevnende moderniseringen, vil mange tilhengere av dette perspektivet sannsynligvis ha lettere for å akseptere moderniseringens «nødvendigheter», som sentraliseringspolitikk, rasjonalisering og avfolking av bygder, samt kanskje også petrobasert reindustrialisering av landsdelen.   

Fragmenteringsperspektivet (linje C)

Dette er forestillingen om en lang utviklingslinje der landsdelen gradvis transformeres fra et før/tidlig-moderne og relativt homogent samfunn til å bli moderne, mangfoldig, men også stadig mer fragmentert. Mens moderniseringsprosessene i linjene A og B antas å fungere som en stor høvel som utjevner forskjeller og skaper enhetlighet, fungerer de i linje C mer som en harv som river opp og separerer det som har vært jevnet til, og transformerer det relativt ensartede til det moderne og svært uensartede Nord-Norge. Slike moderniseringsprosesser med fragmentering som konsekvens kan observeres i landsdelen både innenfor det politiske Nord-Norge, den mediale offentlighet, innen næringsliv og økonomi, samt i kulturlivet og i det sivile samfunnet forøvrig.

Et dominerende trekk i den politiske utviklingen i Nord-Norge de siste fem, seks årene er en tiltakende fylkesfisering. Det handler om den stadig større betydningen som de tre fylkeskommunene i nord får i saker som angår hele landsdelen, av og til også på bekostning av overordnede hensyn til landsdelen. Fylkesfiseringen kommer til uttrykk på flere måter. Den kan dels observeres ved at det «går fylke» i stadig flere saker. Det kommer også til uttrykk ved at «fylke” blir en stadig viktigere referanse i den nordnorske offentligheten, og gjennom fremvekst av fylkeseliter – bestående av politikere, mediefolk, folk fra næringsliv og offentlig administrasjon – hvis mentale kart og identifikasjon i økende grad synes å falle sammen med fylkesgrensene i landsdelen. Fylkesfiseringsprosessene nordpå er svært merkbare – og i praksis de som i aller sterkest grad bidrar til å rive opp forestillingene om en enhetlig nordnorsk landsdel.

Fylkesfiseringen understøttes også av mangelen på en felles nordnorsk offentlighet. Det er derimot klare tendenser til at mediefolk «kjøper» fylkesfortellingene og i praksis bidrar til å fyre opp under fylkesfiseringen. I tillegg har NRK har for lengst rigget ned sine ambisjoner om å være landsdelsdekkende, til fordel for avgrensete fylkesvise sendinger både for fjernsyn og radio. Slik sett oppdrar også denne statsinstitusjonen daglig folk i Nord-Norge til fylkestenkning.

I dette perspektivet får man også blikk for at moderniseringsprosesser i nordnorsk næringsliv kan arte seg som fragmentering. Det er bl.a. en tydelig bevegelse bort fra landsdelen som ramme for næringspolitisk tenkning og strategier og i retning av det som historikeren Halvard Tjelmeland har kalt konkurranseregionalismen. Sentralt i denne strategien er satsning på utvikling av kompetansearbeidsplasser og innovasjonssystemer i nordnorske regioner som gjerne konkurrerer med hverandre om «hoder», investeringer, forskningsmidler og oppmerksomhet.  Tjelmeland peker her på at Nord-Norge i løpet av de siste 15-20 årene har blitt klart svekket som begrepsmessig ramme for nordnorsk regionalisme.  

I fragmenteringsperspektivet legges det også vekt på at modernisering innebærer store endringer av det nordnorske sivile samfunn og av nordlendinger som individer. Folk nordpå, som i andre deler av vesten, beveger seg stadig mer friksjonsløst mellom steder og kulturer, og drar, kommer og drar igjen – fort, langt og ofte. Nordnorsk ungdom, for eksempel, er i økende grad globale utdannings-shoppere, og velger gjerne bort både Bodø og Tromsø til fordel for Berlin eller Torino. Inntrykkene og identitetene blir derfor gjerne svært mange, og en eventuell nordnorsk identitet blir i beste fall en av svært mange øvrige, og kanskje plassert stadig lengre ned i den enkelte nordlendings identitetshierarki.

Nord-Norge- skeptikernes perspektiv (Linje D)

Den siste linjen i figuren (linje D) har det til felles med linje C at de begge skjærer inn i rute 4, altså forestillingen om en nåtidig moderne og fragmentert landsdel. Men den skiller seg vesentlig fra C i oppfatningen av hvordan landsdelen var før moderniseringen satte inn. Her vektlegges det at landsdelen aldri har vært særlig ensartet, og iallfall ikke idyllisk enhetlig som tilhengerne av perspektivene A og C legger til grunn. Debattanter som innspireres av perspektiv D understreker gjerne at landsdelen også før moderniseringen var en nokså løs

Mosaikk av elementer, med ulike steder, næringer, etniske grupper, politiske orienteringer, og identiteter. Linje D er derfor et perspektiv som også tiltrekker seg de Nord-Norge-skeptiske. Det er folk som er skeptisk til selve forestillingen om ett Nord-Norge, og som oppfatter det som en nokså skjør politisk konstruksjon. «Nord-norskingene» beskyldes for å konstruere et begrep og en forestilling om et enhetlig Nord-Norge, men som overhodet ikke avspeiler realitetene i landstykket mellom Bindal og Grense Jakobselv. Ekko av dette resonnementet kan man høre stadig oftere, for eksempel formulert slik i Avisa Nordland i en lederkommentar av redaktør Jan-Eirik Hanssen: «Nord-Norge er en politisk konstruksjon, og det er store interesseforskjeller mellom for eksempel industrifylkene Nordland (særlig) og Finnmark på den ene siden og administrasjonsfylket Troms». (9. juni 2011).

Skeptikerne kan også et stykke på vei slå i bordet med forskning som underbygger påstanden om at Nord-Norge er en konstruksjon. Historikeren Einar Niemi har rekonstruert tilblivelsen av begrepet «Nord-Norge».  Han viser at det oppsto i en krets av den nordnorske intelligentsiaen i Kristiania på slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt rundt et kafébord på hotell Royal en kveld i 1884. Forslaget om å gi landsdelen navnet «Nord-Norge» ble da fremsatt av hammerfestingen og komponisten Ole Olsen, og ble umiddelbart bifalt av de øvrige som var til stede . Begrepet ”Nord-Norge” er altså en konstruksjon, og oppslutningen om det har variert i ulike perioder. På 1970-tallet kom et betydelig oppsving. Da ble forestillingen om Nord-Norge som en enhet bestående av ett folk med felles utfordringer kraftig revitalisert gjennom datidens motkulturer. Skeptikerne peker gjerne ut nordnorskhetens viktigste agenter i denne perioden som beskjeggete intellektuelle i røykfylte kafeer i hovedstaden, men allerhelst kanskje på kjellerkroa Prelaten i Tromsø, der studenter, forfattere og visesangere med utkantorienteringer benket seg. Skeptikerne anfører gjerne to argumenter. Det første er at forestillingen om Nord-Norge ikke er «ekte vare”, altså ikke en konstruksjon som har vokst frem fra grasrota i landsdelen, men tvert i mot beviselig er blitt til utenfor landsdelen, og, nokså symptomatisk, faktisk i Sør-Norge. Og det er ofte svært langt fra kafébordene og ut til sjarken, fabrikkhallene, og fjøset, – kort sagt til folk flest.  De Nord-Norge-skeptiske hevder gjerne at landsdelen alltid har vært heterogen, det vil si bestående av løst koplede næringer, lokalsamfunn, etniske grupper, og regioner - som har utviklet seg og blitt modernisert ut fra sine egne logikker og forutsetninger, og uten at det har noe å gjøre med den skjøre og konstruerte overbygningen kalt «Nord-Norge».

Nord-Norge-skeptikerne, som også selv oftest er nordfra, gjenkjennes altså ved at de stiller spørsmål ved «nordnorskingenes» fremstillinger av landsdelen. De bestrider gjerne at det finns en særegen nordnorsk identitet. Og om den finns, så er den i hvert fall ikke så sterk som påstått. De kan også gjenkjennes ved synspunktet om at snakk om Nord-Norge og særlig om nordnorsk identitet og lynne, har en tendens til å bli den tilbakeskuende fortellingen om sjarken og støa. Denne fortellingen oppfattes derfor ofte å være klebrig og å stå i veien for nordlendinger – og kanskje særlig de yngre - som ønsker å bli oppfattet som moderne.

Fra Høvel til Harv

Hvilken av fire posisjonene fanger best opp den faktiske utviklingen i landsdelen, og hvilken gir det beste anslaget for hvordan fremtiden vil arte seg?  Det finns mange muligheter til å stille disse fire perspektivene skarpt opp mot hverandre som konkurrerende forklaringer: Var landsdelen før moderniseringen på 1950-tallet et forholdsvis homogent fiskarbondesamfunn, eller var det snarere et konfliktfylt klassesamfunn? Har moderniseringsprosessene etterpå fungert som «høvel» eller som «harv» på landsdelen? I debatter om utviklingen i Nord-Norge organiseres argumenter og motargumenter ofte langs to eller flere av de skisserte linjene.

Men de kan også betraktes som mulige komplementære forklaringer. I praksis er linjene flettet sammen på komplekse måter.

Det løper en tydelig linje fra rute 1, via rute 3, og videre til rute 4. Når det gjelder første delen av denne linjen (fra rute 1 til rute 3), er det lite tvil om at Nord-Norge på flere områder, og særlig når det gjelder næringsliv og kultur, var langt mer homogent før enn etter at mer industrielt baserte moderniseringstiltak ble satt inn på 1950-tallet. Samtidig ser man også tydelig en linje fra rute 2 som løper opp mot rute 3 og der filtres sammen med den som kommer fra rute 1 – for så å løpe sammen ned til rute 4. Det er et uttrykk for at landsdelen – samtidig som den var nokså homogen – også var et ulikhetssamfunn langs andre variabler, og et samfunn som mange oppfattet som urettferdig. Det ga mange nordlendinger motivasjon og kraft til å forsøke å utjevne forskjellene og avskaffe urettferdighetene.

I analysen av utviklingen utover i moderniseringsperioden fra 1950 og frem til i dag finns et åpenbart brudd som gjør det nødvendig å snakke om to perioder, den første fra 1951 og frem til begynnelsen av 1980-årene, og den andre fra midten av 1980-årene og frem til i dag. Pilen fra rute 3 til rute 4 bryter altså grensen til rute 4 omtrent på midten av 80-tallet. I den første perioden (1951–1985) er modernisatorenes redskap først og fremst høvelen: Staten initierte industrireisning og sammen med noen sterke velferdsstatsprofesjoner og litt senere de moderne velferdskommunene bidro den til å bygge ut og sikre mer lik tilgang til tilbudet av goder, som helsestell, utdanning, og sosiale ordninger. Rundt midten av 1980-årene skifter imidlertid moderniseringens redskap fra høvel til harv. Tyngdepunktet flyttes fra de enhetlighetsskapende til de fragmenterende krefter.

Kan Nord-Norge forsvinne?

Regionreformen har som kjent gitt oss en «to-stats-løsning» i Nord-Norge; vi vil mest sannsynlig ende opp med en arktisk region (Finnmark og Troms) og en nordlands-region. Dette, i tillegg til kraften i de øvrige moderniseringsprosessene som nå kverner i landsdelen, gjør det betimelig å spørre: kan Nord-Norge rett og slett forsvinne? Selvsagt synker den ikke som et moderne Atlantis. Nord-Norge, som et fysisk-geografisk stykke land med sitt klima og ressursgrunnlag, er en gitt, bestandig størrelse. Det man derimot kan stille berettigede spørsmål ved, er hvorvidt Nord-Norge fortsatt vil bli oppfattet som noe relativt enhetlig, om det som er igjen av en felles nordnorsk identitet fortsatt vil svekkes eller bli styrket, og om landsdelen vil ha vilje og kapasitet til å opptre noenlunde samlet overfor sentrale myndigheter. Løsningen med to regioner kan slå begge veier her. Det kan åpenbart bidra til en kraftig forsterking av demontering av forestillingen om Nord-Norge som en enhet. Men, det kan også gi den motsatte effekten. Noenlunde på samme måte som at mange ønsker seg en to-stats-løsning i konflikten mellom Israel og Palestinerne for å skape varig fred, kan også en slik løsning nordpå føre til at skuldrene senkes og at konfliktnivået, særlig mellom Bodø og Tromsø, avtar. Det er heller ikke utenkelig at «to-stats-løsningen» vil føre til at Nord-Norge som begrep og identitet blir revitalisert.  Hvorfor? Vel, husk at ideen om en sterk, felles nordnorsk identitet de siste årene først og fremst har vært fremmet og vedlikeholdt fra miljøer i Tromsø. I Bodø og Nordland har man hatt et langt mer lunkent forhold til «Nord-Norge –kjøret» fra Tromsø, som man der oppfatter som strategisk retorikk for å rigge Tromsø som landsdelens hovedstad. Fylkesretorikken, derimot, har passet Bodø langt bedre enn Nord-Norge-retorikken, fordi den har bygd opp under Bodø som det ubestridte sentrum i Nordland, og bidratt til å sette opp et sterkt forsvarsverk mot Tromsø. Men med «to-stats - løsningen» på plass trenger ikke Bodø lenger frykte Nord-Norge-retorikken og at Tromsø skal bli landsdelshovedstad. Dermed kan forestillingen om Nord-Norge og om en felles nordnorsk identitet, paradoksalt nok, ha langt bedre vilkår i en fremtidig to-stats-tilstand enn i dag.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse